Sjefsugla er tilbake!

Ja, så havnet nok et hobbyprosjekt på hylla og støvet ned over flere måneder. Jeg beklager det. Men ting skjedde veldig brått og veldig fort på tampen av sommeren. Jeg fikk et tilbud om ny jobb som jeg ikke kunne si nei til, og fikk en rask overgang fra forrige jobben til denne. Jeg er fortsatt kontormus, men har nå rundt 30 ”ansatte”. Jeg kan nå skilte med å være på geniunt mellomledernivå.

Lønnshoppet har ikke vært så abnormt. Fra rundt 373 000-380 000 i året, så har jeg nå 450 000 i året. Og fleksitid. Ikke at jeg har benyttet den sjansen så mye, jeg har vel stort sett jobbet for mye hver eneste dag de siste ukene. For selv om det ikke er noen direktørstilling, så føles det litt slik. Lønnen var også noe skuffende, men uten relevant utdannelse eller ledererfaring, så tar jeg dette som en gyllen mulighet til å lære og til å styrke CV’en min, slik at jeg kan forhandle lønnen større etterhvert.

Herr Ugle er også litt lønnsjustert. Så nå er samlet månedsinntekt mellom 47 000 og 50 000 her i heimen. Ting kan endres på svært kort tid, tydeligvis.

Med ny stilling kommer også mindre fritid. Jeg har satt inn høygir på jobben, mest for min egen del. Jeg ønsker å lære, har mye å sette meg inn i, ansatte å bli kjent med. Helgene og kveldene forsvinner til sosiale settinger med kollegaer, planlegginger, møter og kveldsjobbing.

Jeg var innom Skandiabanken for første gang på noen måneder i går kveld, og la merke til at fondskontoen min har passert 10 000 i beholdning. Hurra for småsparing. Ellers har jeg bare brukt penger. Brukt litt penger på å oppdragere hjemmekontoret, friske opp garderoben, samt utlegg for jobben. Refusjonen kan man visstnok vente en stund på.

Så, hvordan er det å gå fra ansvarsfri fugl til lederugle? Rart. Litt tungt til tider. Men det går seg til, og det er veldig spennende. Full oppdatering om konto-status osv kommer etterhvert.

Grisk når det gjelder!

Nå skal jeg bare sutre litt! 

Jeg er en tåpe. Jeg kan komme hjem etter en handletur og tenke om meg selv at jeg var flink, jeg sparte penger. Jeg har shoppet litt, kjøpt en bursdagsgave og handlet dagligvarer. Jeg sparte penger på å kjøpe et nydelig enkelt kort, i stedet for et forseggjort dobbeltkort med musikk og en teit vits. Jeg sparte penger på å kjøpe iskrem på tilbud og jeg kjøpte ikke den nye typen hudkrem - fordi jeg var FLINK og husket at jeg har to halvfulle flasker hudkrem i skapet jeg kan bruke først.

Så drar jeg ting etter ting ut av posene. Gilde karbonadedeig, Barilla pasta, Jarlsberg, røkelaks - ferdig skivet. Også stopper jeg opp litt. Hadde ikke røkelaks vært billigere om jeg hadde orket å skjære den i skiver selv? Og finnes ikke firstprice-pasta? Og Nordfjord-kjøttdeig kanskje? Jeg sparte slående 12 kroner på en litersboks iskrem på tilbud - og brukte trolig 150-200 kroner "for mye" på å ikke tenke billigmerker. Og trolig 100 kroner for mye på å ikke tenke over hva vi allerede har i skapet. Jeg kjører på autopilot med handlevognen og plukker med det mest kjente og kjære, eller det som jeg sist så reklame til.

Når jeg setter bort Jif Universal-sprayen så gnager et minne meg i bakhodet... Kjøpte jeg ikke refillposer en gang i tiden? Og spedde på med vann? Ble det ikke billigere? OG bedre for miljøet? Hvor er det blitt av studenten som kunne strekke kronene langt avgårde?
Er jeg virkelig så dum? Ja, jeg er det.

Jeg kan finne på å handle kosmetikk, og i stedet for å gi meg selv en øvre grense, så kjøper jeg en masse surv og sarv på salg. Halv pris. Eller, kanskje det var billig. Eller samlepakke? Jeg burde gått inn på parfymeriet og tenkt "en fin rouge og ny mascara - noe i bra kvalitet". I stedet tenker jeg "må ikke bruke for mye penger". Dermed så plukker jeg glatt med ting som er på salg, ting som er billig, noe morsomt og nytt som ikke koster så mye. Trenger jeg ikke ny neglefil? Denne var en søt farge og koster bare nitten kroner. Også kommer jeg hjem med rougen og mascaraen som jeg trengte, en ekstra mascara til å ha i veska (salg! Et billigmerke!), en liten samleboks øyenskygger der jeg kun liker én av fargene, en søt liten sminkepung (halv pris!!! :D), samt en neglelakk i en skingrende oransje. Ja, fargen er kul, men jeg innser når jeg setter den bort i skapet mitt - jeg kommer aldri til å bruke den oransje gøgga. Og den billige mascaraen jeg kjøpte for å ha i håndveska kommer jeg neppe til å få bruk for. For kosten på den er jo helt håpløs. Da hjelper det ikke at det kostet 49 kroner. Det er 49 kroner jeg lik så godt kunne kastet ut av vinduet. Sukk.

Det er stort sett kun småpenger det er snakk om, men det er også en iboende holdning i meg.Jeg plukker lett med meg ting som frister. Ting som butikkene legger strategisk plassert. Jeg kjøper ofte sokker på HM, eller hårstrikker på Cubus - dersom de ligger nær kassa og koster 29 kroner. Det er jo ingenting! Men jeg har mer sokker enn fire fotballag til sammen - og jeg er en voksen, barnløs dame på snart tredve år og har IKKE bruk for lilla hårstrikker.

Det verste er at jeg har jobbet i butikk. Jeg er kurset i hvordan varer skal plasseres for å tiltrekke flere kjøpere. Og jeg lar meg likevel friste. (Les: lure)

Sånn flyr femtilappene avgårde, flere ganger i uka.Så stopper vi på apoteket, mannen min og jeg. Og jeg skal ha pyrisept. Eller kanskje klorhexidin? Vi er tomme, og sånt er kjekt å ha når man har katt i huset og kan få småklor. Mannen min holder dem frem, begge produktene Og øynene mine faller på prislappen. Og jeg velger klorhexidin, som var billigere på litersprisen. Selv om det var kroner om å gjøre og jeg foretrekker pyrisepten som ikke svir - her snakker vi om en bruksvare som brukes sjelden, og som er nyttig å ha - og jeg går i mot egne ønsker og eget behov - for å spare en tier.

Så går jeg hjem og føler meg flink. Flink fordi jeg var fornuftig på apoteket. Også setter jeg klorhexidinen ved siden av 20-kroners flasken med knalloransje neglelakk. Og tenker at jeg er egentlig skikkelig dust.

Jeg må på et eller annet tidspunkt lære meg å være sparsommelig på de rette tidspunktene, og ikke være etterpåklok.

Jeg skal gjøre alvor av handleliste. Mandag skal vi handle, og jeg sverger på min glorete neglelakk: Jeg skal ha med handleliste!

Mine penger er dine penger

Vi er to personer som jobber fulltid i dette huset. Vi tjener på å bo sammen, faste utgifter deles, vi trenger ikke varme opp huset dobbelt så ofte, middagen blir ofte billigere når man er to. Vi er to om banklånet, to om vedlikehold og husarbeid - ja, det er lettere både praktisk og økonomisk. At noen etterlyser tiltak for single, det forstår jeg godt, og støtter det gjerne.

Herren i huset og jeg har valgt en helt felles økonomi. Det var strengt tatt ikke et valg helt i starten da den ene var inntektsløs i noen måneder, men det har blitt en vane. Og en god vane for oss to. Satt på spissen så kan mannen min klare seg uten meg - og omvendt – med nåværende bolig, biler og lurvete hage. Et eventuelt brudd (eller gudforby; dødsfall) trenger ikke å medføre salg av hjem og eiendeler, for å så la oss starte på bar bakke. Dette er ikke noe jeg frykter, men man vet aldri hva som kan skje, hverken med helse eller følelser – og at den enes lønn alene har drifte Familien AS, gir en ekstra dose trygghet.

Jeg nevnte dette tidligere i et innlegg der jeg pekte mer på følelsen rundt det å dele økonomi eller ikke - i dette innlegget - og nevnte kort hva vi gjør i praksis. Men jeg tenkte å utdype hvorfor vi velger å beholde det slik.

Et par som velger å ha strengt delt økonomi, som deler regningskontoer i to, boliglån i to og innkjøp i to – kan umulig ha samme tryggheten som vi har, tenker jeg. Hadde vi hatt mine penger og dine penger, mine utgifter og hans utgifter, så hadde det gnagd litt bakerst i hodet mitt. Tenk om jeg blir ufør? Og fikk min inntekt halvert? Enkelt, sier mine venner med delt økonomi som famliefilosofi – da deles bare brøken og du betaler en tredjedel av utgiftene og din mann betaler to tredjedeler.  Men i mitt hode tenker jeg bare at da vil jeg bruke nesten alt mitt på felleskapet og han vil ha deler av sitt til å bruke på seg. Vi vil få et hjem med klasseskille. En arbeidende og en ufør. En velstående og en fattig – satt på spissen. Jeg kan gjerne snu på flisa og se for meg at det er min mann som vil ha minst inntekt, uten at det endrer synet mitt.

En annen ting - hva om han får verkstedregning på sin bil - skal jeg spise ost og kjeks, og drikke vin til helgen, mens han spiser tørt kneipp og spretter kredittkort for å få bilen sin på veien igjen? Kanskje jeg aller nådigst kan låne ham penger rentefritt? Det lukter litt "midlertidig" av å låne penger og sette så tydelige grenser i et forhold. Det er som et usnakket "Jeg forventer å få hver krone tilbake, for vi kommer ikke til å holde sammen". Det hadde gitt vårt forhold en ripe i samholdet, i tilliten og i troen på en videre sammensveiset fremtid sammen. Jeg kan derimot godt forstå de som gjør det. En lønning er jo individuell, så om man ønsker å holde den for seg selv, så kan ikke jeg kritisere det. Jeg hadde ikke klart det. Jeg deler gladelig, for det er våre to biler - ikke hans og hennes. Jeg koser meg ikke av å ha det lett økonomisk om han har det tungt. Jeg koser meg mest når vi begge kan senke skuldrene. Og dra lasset sammen, i tykt og tynt.

Vi er nok familiekommunister, min mann og jeg. Noe vi har vært siden første samboerdøgn sammen. Vi er hverandres ulykkesforsikring i tillegg til kjæreste og partner. Samtidig som jeg forstår eksperter som kommer med advarsel og avisartikler som belyser viktigheten av kontrakter, særeie og som advarer kvinner som å gå i "kvinnefeller" med å betale for oppussing i et hjem man ikke eier - så får jeg litt bismak av det iblant. Det blir så klinisk og så feil å kjøre så sort-hvitt. Ja, særeie er bra, og ofte også nødvendig om en part (eller begge) har barn, eller en part eier betydelig mer enn den andre. Men hva med familiesamholdet? Vi skiller oss som aldri før. Moderne barn har minst to sett foreldre og helst en skokk bonusbesteforeldre, i tillegg til en stefar som var inne i bildet i fem år, men som også har flytta ut. At man må beskytte seg i sånne turbulente tilstander, det forstår jeg. Men jeg ønsker ikke å ta del i det. Kanskje jeg er naiv.

Midt i alt dette med klare, kliniske grenser, med gode råd om kontrakter og liten skrift på én side - og hvor lettvint det er å gå fra hverandre på den andre - så funderer jeg på om det har en sammenheng med turbulensen som foregår. Kan det at min mann og jeg bryr oss mer om hverandre enn vi gjør om lønningene våre... kan det være positivt for vårt forhold? Misforstå meg ikke - jeg sier ikke at andre liker pengene bedre enn sin partner. Men det at vi velger samholdet over "hele fjøla" er kanskje en liten mental pluss i margen for oss begge? Styrker det samholdet vår, måten vi snakker med hverandre og hvor åpne vi er med hverandre? Kanskje.

Eier man felles, og har man en eneste stor felleskasse som både mat, tapetlim, hvitevarer og hagemøbler blir betalt ut fra – så forsvinner ”kvinnefellen".

I enkelte diskusjoner med venner og bekjente som har valgt den delte veien, samt på diverse nettfora gjennom årene, så har jeg blitt stilt litt til veggs og spurt om vår løsning ikke kan forårsake irritasjonsmomenter mellom oss - om den ene parten sløser for eksempel. Både ja og nei. Sløsing og ufornuftig pengebruk hos den ene ville bunnet ut i irritasjon hos oss også. Men med en helt delt økonomi, så har man ikke noe man skulle sagt om den andre sløser. Med helt felles økonomi (og noenlunde likestilling i forholdet) så det omvendt. Man kan stille spørsmål ved galskapen. Fordi det er tross alt felleskapet sine ressurser. Dette betyr ikke at jeg ikke gjør min mann oppgitt med overdreven shopping, eller at han ikke gjør meg oppgitt med teknologiske dupeditter iblant. Men vi vet at det skjer. Han sier i fra når han planlegger å kjøpe ny mobil. Jeg sier i fra at jeg skal shoppe på lørdag. Og gir et anslag for hvor mye. På den måten vet vi alltid hvordan økonomien ligger an og blir sjelden overrasket, og vi beholder også en bitteliten vetorett om den andre er i shoppetåka.

Er dette totale felleskasse-systemet det smarteste valget for meg personlig? Njaei. Jeg vet ikke. Det føles best. Nå er våre inntekter temmelig jevne, så i øyeblikket betyr det lite. Kanskje jeg hadde sikret meg bedre dersom vi hadde hatt særeie, delt økonomi og jeg hadde hatt mulighet til å sløse eller spare til egen fremtid som jeg selv ville. Sett fra et ensomt synspunkt, så er man sin eneste forsvarer og bør tale sin egen sak og sørge for seg og sitt. Problemet er bare at vi ikke er ensomme individ. Vi er to. Vi deler hjem, privatliv og hverdag sammen. Hvorfor skal vi skille økonomien helt ut av den ligningen? Hadde vi vært særboere, så ser jeg grunn til delt økonomi. Ikke ellers. Ettersom vi bor sammen, så tjener min mann og jeg best på å samle sammen alle ressursene og deretter dele dem etter behov. The hive mind – hvem kan krangle med moder natur?

Mine penger er dine penger, skatt. Og min gjeld er din gjeld.

(Disclaimer: Jeg anbefaler ikke en sjel eller hodelus å følge vårt eksempel til punkt og prikke, med mindre man har lyst. Det krever en viss lik tankegang og like ønsker, samt at man kommuniserer godt. Vi har alle forskjellige løsninger, jeg ville bare dele vår).

Jeg er pengeblind!

Jeg innrømmer det. Jeg bryter pengefartsgrensen. Jeg setter meg i lommeboka, griper bankkortet og styrer meg i sikksakk mellom spontankjøp og fornuftige, planlagte kjøp. Jeg girer med kredittkort og når drivstoffet tar slutt, plukker jeg opp mobilen og fører penger over til bankkortet. Tanken er full - spent klar til å svinge rundt i ring litt til.

Jeg har brutt pengegrensen i altfor mange år. Jeg har ikke en usunn økonomi egentlig, ingen forbruksgjeld eller kreditt, men alle er vi vanedyr. Jeg er vant til å bruke opp alle pengene jeg har, og jeg er blitt fartsblind. Det tar visst litt tid å bli fornuftig og kjøre pent...

Det beste eksempelet er når jeg og mannen fant ut her forleden av vi samlet hadde ca 1400 kr igjen på brukskontoene våre og en uke igjen til neste lønning. Da hadde vi riktignok overbetalt veldig mye inn på huslånet (rammelån, skrev litt om det i dette innlegget) så vi regnet jo med det skulle ta slutt før tiden. Vi ble enige om å forsøke å se om vi klarte å strekke disse kronene til neste lønning. Med mat i fryseren, vin i kjelleren og ingen regninger igjen å betale så skulle det gå fint.

Dagen etter fikk vi telefon fra et vennepar som ville komme på besøk på lørdagen. Lørdag formiddag virret vi rundt på butikker. Vi kjøpte dyr lammestek, dyre råvarer til middagen ellers, og vi vimset innom et bakeri og kjøpte en ferdig bakt kake til tre hundre kroner. Når vi så vimset videre og jeg smalnet i blikket ved blomsterbutikken og vurderte om jeg hadde nok på min slukne konto til å kjøpe blomster å ha på bordet, så skjedde det noe rart.

Refleksen min tok over. Før jeg fikk sukk for meg, så hadde jeg ført over 1000 kroner fra huslånet til brukskontoen min via mobilen. For vi skulle jo ha besøk, det er jo unntaktstilstand? I et øyeblikks ubetenksomhet så hadde jeg kastet sparetips ut av vinduet og falt tilbake i gamle spor.

Nei! Det er aldeles ikke noen unntakstilstand. Det er godt å skjemme seg selv bort i blant, og godt å skjemme bort venner. Og kaka smakte fantastisk og jeg er veldig glad i å være vertinne. Jeg føler ikke jeg snobber. Men jeg føler penger er litt for abstrakte for meg. Og jeg har fortsatt en liten vei igjen å gå før jeg lærer meg å respektere budsjettet.

....ikke en gang én ukes stramt mål klarte vi å holde! Pokker heller.

Skal vi dra på spillmesse, kjære?

At min bedre halvdel er litt mer ihuga spillfantast enn det jeg er, er noe alle som kjenner oss vet. At jeg er en delvis grei gamerkone er heller ikke noen større hemmelighet. Ettersom jeg faktisk deler noe av denne fascinasjonen, er det ikke så vrient å være støttende kone. Det ville ikke falt meg inn å sette ned foten når det er noe han vil ha - enten det er spill, hardware eller tekniske duppeditter - men noen ganger har enkelte innkjøp blitt utsatt på ubestemt tid...

Min skjønne ektemake og reir-kamerat, røytende hannugle eller hva jeg nå skal kalle ham, har trofast lest Penny Arcade i flere år. Jeg er glad i Tycho og Gabe også, og innrømmer at jeg på ett tidspunkt har hatt et høyst reellt mareritt om the Fruitfucker. Jeg er dog ingen fast leser og endel av det de skriver flyr langt over hodet på meg, ettersom jeg er tidvis selektiv i hvilke spill jeg kaster bort tid på.
Vi satt nylig og diskuterte årets ferie og hvilken storby vi skulle innvadere her litt forleden. Noe som innebærer at jeg sjekker priser, planlegger butikker jeg skal innom, samtidig som vi trenger en dose historiske sights, og gjerne litt krigshistorie. Roma, med sine fine handlegater, Colosseum og katekomber tronet høyest på listen over mulige feriemål. Men etter å ha hjulpet en god venn i et liten økonomisk krise og fått blod på tann for nedbetaling av gjeld og litt økonomisk styring, så ble vi enige om å holde oss i moderlandet i år.

Noen dager etter at denne avgjørelsen falt, så gløtter Herr Ugle bort på meg under middagen en dag.

- Skal vi dra til PAX neste år? spør han muntert.
- Eh, whatnow? svarer jeg, mens jeg forsøker å utsette svaret mitt og panisk planlegger hvor vi må bytte fly og føler for å google hotellpriser i USA før jeg tar stilling til spørsmålet.
- PAX! Det er to stykker, en på østkysten, en på vestkysten. Den i Seattle er størst! Min kjære skinner i øya, og det er ikke første gang han har lekt med denne tanken.

Det min kjære fabler om, er Penny Arcade Expo, en spillmesse som utfordrer E3 i størrelse! En geekansamling som får The Gathering i Vikingskipet til å fremstå som en korøvelse på en onsdagskveld med Tensing. Ikke for å mobbe The Gathering. Eller Tensing, for den del.

Herr Ugle er ikke 100% seriøs. Jeg kjenner ham såpass. Men han har grundig lyst, jeg kjenner ham så godt også. Det er på mange måter hans Mekka. Så jeg tenkte litt på det. Jeg er rimelig sikker på at jeg også vil storkose meg. Jeg gruer meg bare til den lange reisen, for jeg er ikke overstadig glad i å fly.

Men, med en billettpris på rundt $65-70 per pers for tredagerspass, og flyreise pluss hotell som vil ende på rundt 15-16 000 kroner for fem søvnløse døgn i Seattle, så er det definitivt mulig. Såh, jeg flytter rundt på noen usle, umerkede sparekroner, og nå står kroner 650 på en sparekonto øremerket PAX 2013. Herr og fru Ugle skal på nerdetur og jeg skal se hvor ille berørt han blir når jeg forsøker å putte dollarsedler ned i trusene på de peneste av booth-babesene, samt spørre alle jeg møter hvor jeg får kjøpt meg en tam Fruitfucker. Jeg kan jo ikke la ham slippe helt gratis heller. Men Seattle har nok noen skobutikker jeg kan drasse ham med meg i som hevn.

Tidenes groveste prisestimat, vi skal bruke 24 000 kroner på neste års ferie, en langhelg på spillmesse i USA. Woah. Jeg må innom nettbanken og sette noen kroner over på fondskontoen min, så jeg slutter å føle meg svimmel. 

Neon som har vært der og har tips til must-sees og must-dos? Si gjerne fra, vi er grønne på schvæære spillmesser, så dette kan bli interessant.

Lær av mine feil!

Når man tar et lite oppgjør med seg selv, så tenker man gjerne tilbake på feil man har gjort. Jeg har tidligere nevnt at jeg lett kunne vært kandidat til Luksusfellen, og det er på grunn av mine holdninger. I en alder av 29 år så tenker jeg tilbake, og det slår meg hvor mye flinkere jeg kunne vært og hvor mye lettere livet hadde vært om jeg hadde tenkt litt lengre fremover. Håpet mitt er ikke at noen leser dette og lever perfekte økonomiske liv, men kanskje noen leser dette og unngår å gjøre en av mine tøvete blundere?

Hadde jeg kunnet reist i tiden og gitt meg selv tilsnakk, eller stoppet meg selv fra å gjøre enkelte ting, så er dette tingene jeg ville sparket meg selv i skinnleggen for. Det er stort sett småting, og småsummer. Men det viser at jeg hele mitt liv har hatt en nochalant holdning til penger og aldri tenkt lengre avgårde enn til neste måneds utbetalinger.

Konfirmasjonspengene (alder 14-16)
Jeg husker ikke helt summen. Men det var rundt 15 000 kroner i rene pengegaver, sammen med smykker, bunad, sølv og "det vanlige". Jeg fikk meg konto med bankkort på. Jeg brukte pengene på: Stereoanlegg med løse høytalere til som jeg lenge hadde sårt ønsket meg. Resten ble brukt som lommepenger på skoletur i niende klasse og var borte før jeg skulle begynne på VGS.

Hadde jeg kunne snakket til meg selv, så ville jeg sagt "Ok, kjøp stereo. Men kjøp en billigere en, for svarte. Du hører bare på tøvete popmusikk for tiden uansett. Og ikke kjøp deg minidisc! Og sett minst 6000 kroner inn på sparekonto!"

VGS - hybelboer (alder 16-19)
At jeg måtte flytte på hybel er fordi jeg kommer fra ingenmannsland, så det var uunngåelig. Jeg fikk hjelp hjemmefra til husleien og hadde dermed 3200 kroner i månedlig stipend som ble brukt til mat, bussturer hjem, kantine på skolen, altfor mange kafébesøk, kino, festing.. og røyk. Jeg skal ikke nekte 17-årige meg å dra på fest. Men at jeg begynte å røyke? Tåpelige jenteunge, med så lav inntekt begynte jeg å røyke fast, og det gikk med to tjuepakninger i uka. Sånn sett utrolig at jeg klarte det. Men tenk om jeg i stedet hadde spart 500kr i måneden i denne perioden? Jeg spiste ute 1-2 ganger i uka og hadde ALDRI med meg niste på skolen. 16 år og spiste ute to ganger i uka? Var jeg gal?

500kr per måned (med unntak av sommerferien) i tre år ville gitt meg 15 000 kroner som jeg lett kunne skrapt sammen og puttet på konto sammen med en tredjedel av konfirmasjonspengene, og hatt 21 000 her når VGS var omme.

Kreditt på skoletur VK2 (Alder 18 år)
På skoletur til utlandet i tredjeklasse på videregående, så gikk det litt penger. Vi var i utlandet, besøkte konsentrasjonsleire, drakk billig øl og kjøpte souvenirer som vi bare MÅTTE ha. Jeg hadde et lommepengebudsjett som sprakk og ringte min trivelige lokalbank, jeg tagg og bad dem til å gi meg kreditt på min ordinære konto. De sa ja, for jeg var jo i pengenød i utlandet! Så jeg fikk overtrekke med kroner 3000. Som jeg kjøpte souvenirer og teite t-skjorter for. Og spiste på resturant for. Og overtipset søte servitører for. Drittunge. Jeg burde pent klart meg med de pengene jeg hadde og ikke brukt noe sikkerhetsnett med mindre jeg satt fast og måtte bruke pengene på å reise hjem igjen.

Kreditten måtte nedbetales påfølgende sommer, og bringer meg til neste punkt:

Sommerjobbene (Alder 14-22)
Jeg tjente rundt 7-10 000 hver sommer før jeg ble 18, og mellom 15 00-20 000 hver sommer etter jeg ble atten. Satte jeg pengene på sparekonto? Neeei. Jeg hadde jo tjent dem selv. Må bruke dem på ny mobil, nye klær, sminke og tøvete investeringer som å kjøpe tjue vinglass i forskjellige neonfarger som jeg ALDRI ville vedkjennes å bruke når jeg faktisk begynte å drikke vin! På tidsreisen min skulle jeg latt den yngre meg sløse litt, men spart hvertfall 2000 hver sommer inn på sparekonto! Min fiktive sparekonto kunne glatt vært på 30 000 når jeg flyttet til Oslo.... Etter at jeg flyttet til Oslo gikk mye av sommerjobbpengene med til å betale ting som var utsatt fordi "jeg får snart sommerjobblønn". Avbetalinger og lignende. Jeg fikk aldri nyte dem, aldri spart dem. Jeg levde på forskudd, selv uten kredittkort.

Leiligheten i Oslo (Alder 20-25)
Dele en leilighet til kroner 6000 uten strøm pr mnd, er helt OK for to studenter som ikke jobber på siden av? Vi har jo samlet kr 12500 i måneden! Det går jo fiiiiint. Hvorfor måtte vi ha så stor leilighet? Hvorfor klarte vi oss ikke med mindre? Hvorfor - når vi flyttet - måtte det være 2- og 3-roms? Vi trengte ikke gjesterom som studenter, vi kunne klart oss med 1-roms! Ja, gjesterommet ble brukt kanskje totalt seks netter over disse årene av faktiske gjester, men seriøst.. Tullejente med tulleønske om å leke dukkehus fra altfor tidlig alder. Bortskjemt ugle, fy! Lev litt mer sparsommelig!

Forbrukslånet (Alder 20-23).
Jeg flyttet til Oslo og flyttet inn sammen med Herr Ugle. Her skulle vi gå på universitet og høyskole, og i den forbindelse tok jeg opp et forbrukslån på 20 000. For å kjøpe dobbeltseng og kjøkkenbord og enkelte ting vi måtte ha til vår delvis møblerte leie-leilighet. Jeg fikk foreldre til å kausjonere lånet, betalte 9% rente og hadde ca 6200kroner i "ordinære" måneder i lån/stipend fra Lånekassa. Jeg betalte rundt 1200 kroner i måneden på dette forbrukslånet, for det skulle jo bort innen to år.

Jeg valgte altså å starte studenttilværelsen med å binde opp 19,3% av min faste månedsinntekt på nedbetaling av tullegjeld.

Forbrukslånet 2 (Alder 21)
At jeg hadde såpass høy ugift på dette lånet, høy leieutgift og lite å rutte med, gjorde at lånet ble misligholdt i en periode. Mine foreldre fikk truende brev om å innfri lånet i sin helhet, og 20årige meg måtte inn på teppet til mor og far, med blikket i gulvet og haglende unnskyldninger. Løsningen ble etter avtale med banken å få avdragsfrihet til jeg var ferdig med treårig utdannelse, samt at de var trivelige nok til å øke lånet for å betale det jeg skyldte. Lånet endte dermed på 29 000 kroner + renter. Og jeg brukte tre og et halv år på å betale det ned. Det ble noen dyre møbler tilslutt.

Jeg kunne pent klart meg uten perfekt dobbeltseng med perfekt kappelaken, perfekte møbler til mitt perfekte dukkehus. Og dermed hatt råd til neste punkt:

BSU-konto (Alder 14-25)
Tenk om jeg kunne spart litt penger her? Nå hadde jeg råflaks og fikk egenkapital lagt rett i hendene via en hyggelig ugle-mann som også hadde råflaks i økonomi-lotteriet her i livet, men likevel. Jeg visste faktisk ikke hva alle fordelene med BSU var før ETTER at vi kjøpte bolig for snart fire år tilbake. Jeg var over 25 år. Og lærte hva BSU egentlig var. Inntil det tidspunktet så tenkte jeg "Næsj, tenk å binde pengene, da kan jeg ikke bruke de om det kniper, da jo!"

Sparekonto (Alder 14-25)
Statusen på min sparekonto og min ikke-eksisterende BSU-konto var kroner 29 når vi skulle kjøpe hus. Jeg burde fint kunne klart å ha minst 50 000 i bakhånd her, ved å kun ta smartere valg, ikke ved å kutte i forbruk eller spare meg til fant. Hadde jeg også levd litt mer nøysomt, så kunne jeg fint hatt 100 000 her, minst.

Forbruket i voksen alder (Alder 25 - i dag)
Etter at vi begge begynte å jobbe fulltid, og huset mirakuløst var innkjøpt, så levde vi som konger. Vi betalte så lite vi kunne på huslånet og vi handlet (og handler) på nett og kjøper etter det vi har lyst på, mer enn etter hva vi trenger. Vi lever ikke lengre på forskudd. Kreditt og avbetaling er skjellsord i huset. For en stund tilbake fikk vi rammelån på huset. Det tvang oss til å tenke litt mer langsiktig, og etter den tid har vi begynt å betale ned ekstra på huslånet. Grunnen er at vi innså at dette betydde at vi kunne ha avdragsfrihet så lenge vi ønsker, og dermed måtte ta rev i seglene for å styre økonomien selv.

Vi har fondssparing som i øyeblikket har en verdi av 5400 kroner. Det er første gang i mitt liv at jeg sparer fast på noen måte. Da jeg først begynte med fondsparing (og vi betalte minsteavdrag og renter på lånet) så rynket jeg på nesen og satte under tvil opp 250 kroner i måneden på sparing. Og var innerst inne hysterisk redd for at dette ville bety at jeg måtte ofre noe. Jeg hadde på daværende tidspunkt 18 000 utbetalt i måneden. Nå har jeg nærmere 23-24 000 utbetalt, og sparer 450 kroner i måneden på samme konto. Latterlig? Ja. Men til mitt forsvar så har vi økt innbetaling på huslånet med 4-5000 kr i måneden, og det er vår egentlige sparing.

Vi har fortsatt en lang vei å gå med forbruket. Vi skal ikke spare oss til fant, men som jeg skulle ønske at vi tenkte litt lengre enn nesetippen i blant. Til uka skal jeg selge en masse greier jeg har handlet på nett og aldri brukt på finn.no. Kanskje jeg da lærer å tenke to ganger før jeg trykker "til kassen" på ymse nettsider.

Nå skal jeg være snill med meg selv og IKKE påpeke at jeg har studielån (som nå er på rundt 165 000 kroner) til et utdannelse jeg ikke bruker i jobben min. Det kunne jeg ikke vite, og studier er fornuftige dyr.

At jeg nå sitter og venter på 30-årsdagen min, med null i kreditt, null forbrukslån, null billån og et huslån på 1,3 millioner (mindre enn 60% av boligverdien) som jeg deler 50/50 med mannen min - er råflaks. Jeg har hatt økonomiske englevinger. Hadde økonomien min vært en bil, så har jeg fyllekjørt Norge på langs, og endelig har jeg parkert i garasjen og sover ut rusen. Uten en skramme. Og akkurat som folk har behov for å endre livet sitt etter nær-døden opplevelser, så har jeg behov for å snu litt på mine økonomiske holdninger etter nær-luksusfellen deltagelse.

Første skritt på veien er innrømmelse, ikke sant?

Jeg bretter ut vår privatøkonomi...

...sånn delvis, i alle fall. Vi bruker et årsbudjsett som er lastet gratis ned fra økonomiguiden.no - stortrives med dette årsbudsjettet fordi det kun krever punching av tall. Og er lett oversiktig og viser hvilke måneder man går i pluss og minus.

Dette er oversikten av årsbudsjettet 2012. Nå er dette litt vanskelig å lese, så kjapp oversikt: Gult er ”hjem” og bo- og husutgifter. 25%. Økonomiske forpliktelser er mørkeblå, 14% og er regninger, TV-lisens, telefonregninger, andre forsikringer osv. Lommepenger er turkis (10%), og dagligvarer og forbrukshandlig er merket med rødt. Biltransport er mellomgrønn og 9%. Skal fikse bildet litt bedre så det kan forstørres senere i kveld.
Uansett så gir det et bilde av det jeg føler er galt. 39% er brukt på hjem, strøm, telefon, regninger... 14% er brukt på mat, gode biffer, blåskjell, vin, kosmetikk og shampo. Satt på spissen. Resten av budsjettet er underholdning, fritid, personlig, ferie... Vi har det med andre ord særdeles bra.

Nå er ikke ”sparing” med i denne oversikten, fordi vi ikke sparer noe fast. Vel, ikke i følge budsjettet. Her er en oversikt over inntekter. Øverste linje er totale inntekter (får som regel 1000 kr mer enn budsjettert). Ringet rødt er det som ikke er plassert på noen post i budsjettet – merket i mørkeblått er pengene som ventes tilbake på skatteoppgjøret:



På en måte er det synd at vi har et sånt fint budsjett. For selv om vi (eller hvertfall jeg) er veldig glade i det, så er vi utrolige lite flinke til å bruke det. Nå står det svært få kroner til overs, så det ser ut som vi er på stram line. Men med 2000 kroner i måneden øremerket personlig shopping i måneden og et budsjett som undervurderer inntektene - og sterkt overdriver faste utgifter, så har vi mye mer sløsekroner enn man skulle tro. Og det som er til overs, blir sløst med.

Av sparing skjer følgende: Vi betaler inn 2-3000 kroner ekstra på huslånet i måneden. Da vi har rammelån/flexilån fungerer lånekontoen som bufferkonto i en krise. Men som regel håndteres kriser med rentefrie kredittkort til neste lønn, så slanker vi litt inn på kjøpesirkuset neste måned. Vi sparer også 450 kroner i måneden på fondskonto. Her står ca 5000 kroner i verdier nå. Også sparer vi 500 kroner inn på egen konto. Her står det i øyeblikket 0,- for jeg satte opp den sparingen i forrige uke - med fast trekk dagen etter lønningsdagen.

Vi har snakket litt om å bli litt mer fornuftige. Spare litt mens vi kan, betale ned på lånet mens renta er lav. Men vi sier en ting, og kjøper spillmaskiner og diamanter mens vi snakker. Dette er desverre ikke et utrykk. Både en håndholdt spillmaskin og diamanter har blitt skaffet siste måneden.

Gjelda vår er som nevnt tidligere et huslån på 1,31 mill, og studielån på 181 000. Huset har "bankverdi" på 2,2 mill, så vi ligger egentlig godt an. Men vi kunne ligget bedre an. Vi er ikke flinke.

Det er en ny situasjon for meg, dette. Mine foreldre hadde ikke god råd, det var endel arvede klær, bilferier i Norge med telt og de små ettroms hyttene på campingplassen - men alltid mat på bordet, rene klær og fine bursdagspresanger. Jeg hadde foreldre som iblant snakket med litt bekymring om økonomi. Ting jeg ikke skulle hørt, men fanget opp. Jeg fikk ingen sparekonto når jeg ble voksen, det jeg hadde kom fra sparegrisen. De hjalp meg når jeg trengte det, men barnetrygda mi har alltid blitt brukt opp på familiens forbruk. Så var jeg student og nå... har jeg penger. Og de får bein å gå på.

Det å ikke ligge våken om natta og bekymre seg over store regninger som kommer er litt uvant. Det er deilig, men litt uvant. Det er kanskje derfor det føles feil å ha stort forbruk og derfor jeg har et ønske om å ta grep? Målet vårt nå er å øke innbetaling til huslånet med ytterligere 2000, og sette opp en noe høyere sum på nedbetaling av studielånet. Så får vi se når nyttår kommer - om vi har klart målet vårt - som er å ha boliglån på 1,26 millioner.

Tips: Jeg har fått noen gode råd og gode ideer fra forumet: http://www.pengevett.no/ - anbefales!

You wouldn't steal a car

Nedlasting – piratvirksomhet. Fryktelige greier.

 Jeg er en nedlaster. Jeg innrømmer det! Mitt navn er Ugla og jeg laster ned saker og ting. Men jeg har ikke så svart samvittighet. Jeg skal ikke komme med leksa om at vi trenger noe tilsvarende Nettflix i Norge. (Men jo, vi gjør det!). Og ja, jeg ville vært flittig bruker. Men min nedlasting kan tilsvare andres kanalswitching. Er det noe jeg liker og vil ha, da vil jeg ha det i en skinnende boks. Aller helst på Blue Ray. Vi har faktisk extended edition LOTR på både DVD og Blue Ray, i pene samlebokser. Men jeg lasta ned ene filmen en dag også, når jeg kjeda meg og var hjemme hos mine foreldre. (...egentlig sier det mer om hvor nerdete det går an å bli enn forbruk vs piratkopiering, men nok om LOTR).

Hadde ikke nedlasting vært så lettvint, så hadde jeg trolig aldri sett Buffy the Vampire Slayer – fra begynnelse til ende. Den serien ble sett på med halvt øye på ene skjermen, mens jeg forsøkte å nå beryktede gold cap i World of Warcraft på hovedskjermen. Uten gratis nedlasting så hadde jeg satt meg i stua med laptop på fanget og maraton av Mythbustersrepriser på Discovery istedet. Jeg ville ikke kjøpt den serien på DVD, for å si det sånn.

Jeg har gått på kino 6 ganger hittil i 2012. Jeg har aldri lastet ned så mye som jeg gjør nå, med store harddisker og rimelig heftig fart på linja. Og jeg har aldri gått mer på kino. Jeg har aldri skaffet så mange kjøpefilmer. For min egen del, så har nedlasting kun drept min filmleie. Jeg har ikke leid film på snart åtte år. Om vi da ikke regner med per-per-view filmen vi bestilte på bryllupsreisen og så en raspende festlig animert film om ugler.

 (Ugler er tøffe dyr).

Jeg bruker bare mer og mer penger på denne bransjen som jeg stjeler fra. Faktisk, øker det proposjonalt med nedlastingen.Jeg tviler ikke på at underholdningsbudsjettet på musikk, film (ikke medregnet spill!) trekker glatte 600-700 kroner i måneden. Kinopopcorn medregnet. Kanskje også mer, jeg må snakke med uglemannen om det.

Andre som taper mine penger på min nedlasting (og tilhørende hang til å kjøpe mine favoritter i alle utgaver og eksemplarer) – er annonsørene på TV. Død over de reklamepausene. Jøss, dette blir tidenes mest usammenhengende innlegg. Jeg har solstikk, ok? Jeg hadde tenkt å vinkle dette på økonomien. For jeg sitter nemlig å funderer på hvor våre penger forsvinner, innså hvor mye som ble brukt på underholdning og begynte å tenke litt over det forbruket – og at min nedlastingsvane IKKE styres av økonomi. Det er kun og blott tilgjengelighet.

Med dét i tankene, så må jeg bare sukke tungt og forsøke å finne en annen post på budsjettet som kan slankes. Litt mer tall kommer etterhvert, må bare samle det på et fornuftig vis.