Postkassa mi og jeg

Postkassa mi og jeg har en dramatisk fortid. Vi har aldri vært bestekompiser. Jeg var god kompis med postkassa til min mor og far. Den gav meg bursdagskort, pakker fra mormor, bøker fra "TL-klubben" og noen ganger brev fra brevvenner. For meg var det ingen postkasse, det var en kosekasse.

Når mannen og jeg flyttet sammen, så skaffet vi oss en egen postkasse. Lenge følte jeg at den ikke var stueren, for den oppførte seg ikke bra. Den klorte, glefset og beit og det var ekkelt og skummelt å hente posten. Den kastet inkassoer etter meg og knurret når jeg kom for nær. Det skulle ta meg mange år å innse at postkasser er litt som hunder. Man må vite hva man driver med, og man må være bestemt og konkret i oppførsel og oppdragelse, så får man en rolig og forutsigbar postkasse til slutt.

Jeg har skrevet tidligere et innlegg om mine ubetalte regninger, og min regningskrekk. Dette har ikke bare gitt utslag i å gjemme regninger, eller legge dem diskré til siden uten å åpne dem. Det har også medført at jeg til tider har vært redd for postkassa. Redd fordi jeg ikke vet hva slags styggedom den gir meg, og ikke har hatt noen styring på hva som kommer.

Jeg har tullet litt i dette innlegget til nå, men jeg tuller ikke når jeg sier følgende: Jeg har kjent adrenalinet stige når jeg går til postkassa. Jeg har vært redd for å hente posten. Selv når jeg ikke forventer noen store utgifter. Dette stammer trolig fra en tung periode gjennom studiedagene og før vi begge fikk trygge fulltidsjobber. Når en stor regning kunne velte hele lasset og man lå søvnløs i desember og lurte på om man burde la være å kjøpe julegaver for å ha råd til årsavgiften i neste kvartal.

Selv etter at økonomien stablet seg på beina, og gikk fra "dårlig" til "holdbar" og deretter til "god" - så har denne skrekken sittet i kroppen. Tross budsjettering og smått økende pengevett og fornuft, så sitter regningskrekken og postkassefobien i kroppen ennå. I flere år har jeg lukket øynene og hastet forbi postkassen og stolt på at noen andre henter den inn, så jeg slipper adrenalinet og ubehaget i mellomgulvet når jeg går for nær den. Flere ganger har post blitt liggende i dagevis i postkassa, selv om vi er hjemme.

Samtidig som jeg startet denne bloggen i midten av juni, så startet jeg å hente posten hver dag. Etter jobb, før jeg gikk inn, før jeg slengte av meg høye hæler og før fant frem joggebuksa. Rett til postkassen - sortere bort reklame og ta med brevene inn. Det var første steg.

Jeg er nå i gang med steg 2: Åpne posten før jeg setter meg ned. Jeg åpner nå nesten alt som er adressert til meg selv med en gang jeg kommer i hus, og maser på mannen til han åpner ting som er adressert til ham. Selv om han har hatt styring i hele sitt liv og er midt i noe annet. Jeg holder på å utvikle meg til en kontrollfrik.

Steg 3, som ligger litt lengre frem i tid, er å legge regningene inn i nettbanken samme dag som jeg mottar dem.

Målet: Om noen finner en regning i huset vårt om to måneder, så kan de bare brenne den. For kid-nummer og kontonummer og forfallsdato er på plass i nettbanken og jeg har like god kontroll som min bedre halvdel.

Lær av mine feil!

Når man tar et lite oppgjør med seg selv, så tenker man gjerne tilbake på feil man har gjort. Jeg har tidligere nevnt at jeg lett kunne vært kandidat til Luksusfellen, og det er på grunn av mine holdninger. I en alder av 29 år så tenker jeg tilbake, og det slår meg hvor mye flinkere jeg kunne vært og hvor mye lettere livet hadde vært om jeg hadde tenkt litt lengre fremover. Håpet mitt er ikke at noen leser dette og lever perfekte økonomiske liv, men kanskje noen leser dette og unngår å gjøre en av mine tøvete blundere?

Hadde jeg kunnet reist i tiden og gitt meg selv tilsnakk, eller stoppet meg selv fra å gjøre enkelte ting, så er dette tingene jeg ville sparket meg selv i skinnleggen for. Det er stort sett småting, og småsummer. Men det viser at jeg hele mitt liv har hatt en nochalant holdning til penger og aldri tenkt lengre avgårde enn til neste måneds utbetalinger.

Konfirmasjonspengene (alder 14-16)
Jeg husker ikke helt summen. Men det var rundt 15 000 kroner i rene pengegaver, sammen med smykker, bunad, sølv og "det vanlige". Jeg fikk meg konto med bankkort på. Jeg brukte pengene på: Stereoanlegg med løse høytalere til som jeg lenge hadde sårt ønsket meg. Resten ble brukt som lommepenger på skoletur i niende klasse og var borte før jeg skulle begynne på VGS.

Hadde jeg kunne snakket til meg selv, så ville jeg sagt "Ok, kjøp stereo. Men kjøp en billigere en, for svarte. Du hører bare på tøvete popmusikk for tiden uansett. Og ikke kjøp deg minidisc! Og sett minst 6000 kroner inn på sparekonto!"

VGS - hybelboer (alder 16-19)
At jeg måtte flytte på hybel er fordi jeg kommer fra ingenmannsland, så det var uunngåelig. Jeg fikk hjelp hjemmefra til husleien og hadde dermed 3200 kroner i månedlig stipend som ble brukt til mat, bussturer hjem, kantine på skolen, altfor mange kafébesøk, kino, festing.. og røyk. Jeg skal ikke nekte 17-årige meg å dra på fest. Men at jeg begynte å røyke? Tåpelige jenteunge, med så lav inntekt begynte jeg å røyke fast, og det gikk med to tjuepakninger i uka. Sånn sett utrolig at jeg klarte det. Men tenk om jeg i stedet hadde spart 500kr i måneden i denne perioden? Jeg spiste ute 1-2 ganger i uka og hadde ALDRI med meg niste på skolen. 16 år og spiste ute to ganger i uka? Var jeg gal?

500kr per måned (med unntak av sommerferien) i tre år ville gitt meg 15 000 kroner som jeg lett kunne skrapt sammen og puttet på konto sammen med en tredjedel av konfirmasjonspengene, og hatt 21 000 her når VGS var omme.

Kreditt på skoletur VK2 (Alder 18 år)
På skoletur til utlandet i tredjeklasse på videregående, så gikk det litt penger. Vi var i utlandet, besøkte konsentrasjonsleire, drakk billig øl og kjøpte souvenirer som vi bare MÅTTE ha. Jeg hadde et lommepengebudsjett som sprakk og ringte min trivelige lokalbank, jeg tagg og bad dem til å gi meg kreditt på min ordinære konto. De sa ja, for jeg var jo i pengenød i utlandet! Så jeg fikk overtrekke med kroner 3000. Som jeg kjøpte souvenirer og teite t-skjorter for. Og spiste på resturant for. Og overtipset søte servitører for. Drittunge. Jeg burde pent klart meg med de pengene jeg hadde og ikke brukt noe sikkerhetsnett med mindre jeg satt fast og måtte bruke pengene på å reise hjem igjen.

Kreditten måtte nedbetales påfølgende sommer, og bringer meg til neste punkt:

Sommerjobbene (Alder 14-22)
Jeg tjente rundt 7-10 000 hver sommer før jeg ble 18, og mellom 15 00-20 000 hver sommer etter jeg ble atten. Satte jeg pengene på sparekonto? Neeei. Jeg hadde jo tjent dem selv. Må bruke dem på ny mobil, nye klær, sminke og tøvete investeringer som å kjøpe tjue vinglass i forskjellige neonfarger som jeg ALDRI ville vedkjennes å bruke når jeg faktisk begynte å drikke vin! På tidsreisen min skulle jeg latt den yngre meg sløse litt, men spart hvertfall 2000 hver sommer inn på sparekonto! Min fiktive sparekonto kunne glatt vært på 30 000 når jeg flyttet til Oslo.... Etter at jeg flyttet til Oslo gikk mye av sommerjobbpengene med til å betale ting som var utsatt fordi "jeg får snart sommerjobblønn". Avbetalinger og lignende. Jeg fikk aldri nyte dem, aldri spart dem. Jeg levde på forskudd, selv uten kredittkort.

Leiligheten i Oslo (Alder 20-25)
Dele en leilighet til kroner 6000 uten strøm pr mnd, er helt OK for to studenter som ikke jobber på siden av? Vi har jo samlet kr 12500 i måneden! Det går jo fiiiiint. Hvorfor måtte vi ha så stor leilighet? Hvorfor klarte vi oss ikke med mindre? Hvorfor - når vi flyttet - måtte det være 2- og 3-roms? Vi trengte ikke gjesterom som studenter, vi kunne klart oss med 1-roms! Ja, gjesterommet ble brukt kanskje totalt seks netter over disse årene av faktiske gjester, men seriøst.. Tullejente med tulleønske om å leke dukkehus fra altfor tidlig alder. Bortskjemt ugle, fy! Lev litt mer sparsommelig!

Forbrukslånet (Alder 20-23).
Jeg flyttet til Oslo og flyttet inn sammen med Herr Ugle. Her skulle vi gå på universitet og høyskole, og i den forbindelse tok jeg opp et forbrukslån på 20 000. For å kjøpe dobbeltseng og kjøkkenbord og enkelte ting vi måtte ha til vår delvis møblerte leie-leilighet. Jeg fikk foreldre til å kausjonere lånet, betalte 9% rente og hadde ca 6200kroner i "ordinære" måneder i lån/stipend fra Lånekassa. Jeg betalte rundt 1200 kroner i måneden på dette forbrukslånet, for det skulle jo bort innen to år.

Jeg valgte altså å starte studenttilværelsen med å binde opp 19,3% av min faste månedsinntekt på nedbetaling av tullegjeld.

Forbrukslånet 2 (Alder 21)
At jeg hadde såpass høy ugift på dette lånet, høy leieutgift og lite å rutte med, gjorde at lånet ble misligholdt i en periode. Mine foreldre fikk truende brev om å innfri lånet i sin helhet, og 20årige meg måtte inn på teppet til mor og far, med blikket i gulvet og haglende unnskyldninger. Løsningen ble etter avtale med banken å få avdragsfrihet til jeg var ferdig med treårig utdannelse, samt at de var trivelige nok til å øke lånet for å betale det jeg skyldte. Lånet endte dermed på 29 000 kroner + renter. Og jeg brukte tre og et halv år på å betale det ned. Det ble noen dyre møbler tilslutt.

Jeg kunne pent klart meg uten perfekt dobbeltseng med perfekt kappelaken, perfekte møbler til mitt perfekte dukkehus. Og dermed hatt råd til neste punkt:

BSU-konto (Alder 14-25)
Tenk om jeg kunne spart litt penger her? Nå hadde jeg råflaks og fikk egenkapital lagt rett i hendene via en hyggelig ugle-mann som også hadde råflaks i økonomi-lotteriet her i livet, men likevel. Jeg visste faktisk ikke hva alle fordelene med BSU var før ETTER at vi kjøpte bolig for snart fire år tilbake. Jeg var over 25 år. Og lærte hva BSU egentlig var. Inntil det tidspunktet så tenkte jeg "Næsj, tenk å binde pengene, da kan jeg ikke bruke de om det kniper, da jo!"

Sparekonto (Alder 14-25)
Statusen på min sparekonto og min ikke-eksisterende BSU-konto var kroner 29 når vi skulle kjøpe hus. Jeg burde fint kunne klart å ha minst 50 000 i bakhånd her, ved å kun ta smartere valg, ikke ved å kutte i forbruk eller spare meg til fant. Hadde jeg også levd litt mer nøysomt, så kunne jeg fint hatt 100 000 her, minst.

Forbruket i voksen alder (Alder 25 - i dag)
Etter at vi begge begynte å jobbe fulltid, og huset mirakuløst var innkjøpt, så levde vi som konger. Vi betalte så lite vi kunne på huslånet og vi handlet (og handler) på nett og kjøper etter det vi har lyst på, mer enn etter hva vi trenger. Vi lever ikke lengre på forskudd. Kreditt og avbetaling er skjellsord i huset. For en stund tilbake fikk vi rammelån på huset. Det tvang oss til å tenke litt mer langsiktig, og etter den tid har vi begynt å betale ned ekstra på huslånet. Grunnen er at vi innså at dette betydde at vi kunne ha avdragsfrihet så lenge vi ønsker, og dermed måtte ta rev i seglene for å styre økonomien selv.

Vi har fondssparing som i øyeblikket har en verdi av 5400 kroner. Det er første gang i mitt liv at jeg sparer fast på noen måte. Da jeg først begynte med fondsparing (og vi betalte minsteavdrag og renter på lånet) så rynket jeg på nesen og satte under tvil opp 250 kroner i måneden på sparing. Og var innerst inne hysterisk redd for at dette ville bety at jeg måtte ofre noe. Jeg hadde på daværende tidspunkt 18 000 utbetalt i måneden. Nå har jeg nærmere 23-24 000 utbetalt, og sparer 450 kroner i måneden på samme konto. Latterlig? Ja. Men til mitt forsvar så har vi økt innbetaling på huslånet med 4-5000 kr i måneden, og det er vår egentlige sparing.

Vi har fortsatt en lang vei å gå med forbruket. Vi skal ikke spare oss til fant, men som jeg skulle ønske at vi tenkte litt lengre enn nesetippen i blant. Til uka skal jeg selge en masse greier jeg har handlet på nett og aldri brukt på finn.no. Kanskje jeg da lærer å tenke to ganger før jeg trykker "til kassen" på ymse nettsider.

Nå skal jeg være snill med meg selv og IKKE påpeke at jeg har studielån (som nå er på rundt 165 000 kroner) til et utdannelse jeg ikke bruker i jobben min. Det kunne jeg ikke vite, og studier er fornuftige dyr.

At jeg nå sitter og venter på 30-årsdagen min, med null i kreditt, null forbrukslån, null billån og et huslån på 1,3 millioner (mindre enn 60% av boligverdien) som jeg deler 50/50 med mannen min - er råflaks. Jeg har hatt økonomiske englevinger. Hadde økonomien min vært en bil, så har jeg fyllekjørt Norge på langs, og endelig har jeg parkert i garasjen og sover ut rusen. Uten en skramme. Og akkurat som folk har behov for å endre livet sitt etter nær-døden opplevelser, så har jeg behov for å snu litt på mine økonomiske holdninger etter nær-luksusfellen deltagelse.

Første skritt på veien er innrømmelse, ikke sant?

164 000 kroner i kreditt, hurra?

Det er sommer, det er ferie. Arbeidsoppgavene tar ikke fri, men kollegaene gjør det. Så det er lange dager på jobb, ting som skal gjøres i hus og hage... alt dette gjør at det blir tragisk nok lite spilling for tiden. Så det vil nok bli litt mindre innlegg om gamer-delen av personlighetene mine (jada, flertall) i den aller nærmeste fremtid (men det kommer snart!). Og litt mer om kroner og tilstanden i våre lommebøker.

I stedet kverner hodet rundt økonomien. Inne på pengevett.no's forum har jeg laget meg en tråd med mine mål og detaljer rundt min gjeld. Det ser ut til at nedbetalingen av lånet vil nå målet uten problemer, og jeg leker med tanken på å øke målet med ytterligere 25 000 før jul. I hodet mitt har jeg allerede gjort det, jeg har bare ikke turt å skrive det ned ennå. For de som ikke gidder å lese tråden, så har vi rammelån/boligkreditt. Dette tilsier at vi har penger fra vår nåværende lånesum og inntil taket på boligkreditten, som tilgjengelige midler (med sikkerhet i bolig og til samme boligrente). Vil du grave litt mer i vår privatøkonomi, så er jeg rimelig åpen om det i dette innlegget fra forrige uke.

Jeg digger denne lånetypen. For den forenkler privatøkonomien. Værsegod, her er penger. Her er penger pluss kreditt som dere kan få fordi dere er kule og huset er verdt mye mer enn dere har i gjeld. We are The Bank. You will be assimilated. Vi ønsker at du skal ta opp mer i gjeld, så vi gjør det lettere for deg. Så banken tjener nok på det, spesielt om man er litt svak. MEN! Det forenkler alt, fordi vi har buffer, sparing, lån, kreditt og alt i en og samme pakke, til en og samme rente - alt med sikkerhet i huset. Jeg ELSKER det. At det er så banalt enkelt er nok en medvirkende årsak til at jeg har begynt å interessere meg for mer privatøkonomi. Hodet mitt - som er lite flink til matte, tall og kroner og øre - har plass til mer informasjon.

For noen uker siden stod der 138 000 tilgjengelig på boligkreditten. Jeg hadde satt som mål at denne skulle stå på 175 000 til nyttår. Men det er allerede 164 000 tilgjengelig der nå.. Men det er litt fordi jeg har satt endel penger som er øremerket til andre ting inn på lånet enn så lenge. Minst 10 000 av de skal ut igjen før september er omme. Klarer vi å se 200 000 tilgjengelig der til nyttår? Det vil bety at lånet vårt minker fra 1,31 mill til 1,25 på et halvt år... Ikke SÅ verst?

Tankene kverner rundt økonomi støtt og stadig. Jeg synes det er litt i overkant av og til, jeg har en skikkelig "obsessive" personlighet som blir lett veldig oppsatt på ting. Privatøkonomien er tross alt veldig bra ting å bli oppsatt på. Jeg har vært hekta på verre, for å si det sånn. Jeg rykker ekstrakroner inn på fondet og styrer pengene inn på fond som har gått veldig mye nedover. Større risiko, men mulig høyere avkasting? Lønningsdag i dag, og fondkontoen vil stige med nesten 1000 kroner denne måneden. Noe som er imponerende nok for en som helst sparer på huslånet.

Jeg liker at jeg er oppsatt på økonomi, det betyr at jeg har gått fra regningskrekk til å rive opp konvolutter og har et sykelig ønske om å betale regninger fjorten dager før tiden. Det finnes tydeligvis ikke mellomting med meg...Jeg ser også episoder av Luksusfellen på TV3s nettsider. Litt sånn egenmotivasjon. Eller kanskje litt sånn "HAHA JEG ER BEDRE ENN DEG!"-følelse? Håper jeg ikke driter på draget og pådrar meg inkassoregninger i nærmeste fremtid nå, for det vil være pinlig etter forrige setning.

Jeg hadde kjapt blitt en kandidat til programmet selv, men flaks har holdt meg unna. Flaks har gitt med en mann med vettet i behold, egenkapital til boligkjøp (for jeg har aldri spart en krone i mitt liv) og en partner som har vist forståelse (om enn litt oppgitt) når jeg tryller frem inkassobrev. Det har aldri gått oss over hodet. Men hadde jeg vært alene så kunne det RASKT vokst seg større. At han har tatt meg i øra har trolig reddet meg fra å drukne. Når jeg tenker etter, så håper jeg virkelig jeg er god i senga og verdt bryet for ham.

Men så vandrer jeg rundt og fritt på gaten - jeg: luksusfellekandidaten - med 164 000 skinnende kroner i øyeblikkelig tilgjengelig kreditt. Bare jeg har tilgang på internett (hurra smart-telefonen) og har VISA-kortet mitt i hendene, så kan jeg bruke de når jeg vil, på hva jeg vil, til huslånets 3,65% rente. Og jeg vet det. Og jeg klarer å la være. Jeg føler meg iblant som en narkoman som går rundt med en eske full av valium i lomma. Uten å spise en eneste en.

....jeg skal ikke dermed si at jeg ikke iblant har lyst.


(Coming coon: Planlegger et innlegg der jeg er ærlig om alle ting jeg angrer på (fra økonomisk ståsted) fra konfirmasjonsalder og frem til i dag. Kanskje noen kan lære av mine feil!)

Jeg bretter ut vår privatøkonomi...

...sånn delvis, i alle fall. Vi bruker et årsbudjsett som er lastet gratis ned fra økonomiguiden.no - stortrives med dette årsbudsjettet fordi det kun krever punching av tall. Og er lett oversiktig og viser hvilke måneder man går i pluss og minus.

Dette er oversikten av årsbudsjettet 2012. Nå er dette litt vanskelig å lese, så kjapp oversikt: Gult er ”hjem” og bo- og husutgifter. 25%. Økonomiske forpliktelser er mørkeblå, 14% og er regninger, TV-lisens, telefonregninger, andre forsikringer osv. Lommepenger er turkis (10%), og dagligvarer og forbrukshandlig er merket med rødt. Biltransport er mellomgrønn og 9%. Skal fikse bildet litt bedre så det kan forstørres senere i kveld.
Uansett så gir det et bilde av det jeg føler er galt. 39% er brukt på hjem, strøm, telefon, regninger... 14% er brukt på mat, gode biffer, blåskjell, vin, kosmetikk og shampo. Satt på spissen. Resten av budsjettet er underholdning, fritid, personlig, ferie... Vi har det med andre ord særdeles bra.

Nå er ikke ”sparing” med i denne oversikten, fordi vi ikke sparer noe fast. Vel, ikke i følge budsjettet. Her er en oversikt over inntekter. Øverste linje er totale inntekter (får som regel 1000 kr mer enn budsjettert). Ringet rødt er det som ikke er plassert på noen post i budsjettet – merket i mørkeblått er pengene som ventes tilbake på skatteoppgjøret:



På en måte er det synd at vi har et sånt fint budsjett. For selv om vi (eller hvertfall jeg) er veldig glade i det, så er vi utrolige lite flinke til å bruke det. Nå står det svært få kroner til overs, så det ser ut som vi er på stram line. Men med 2000 kroner i måneden øremerket personlig shopping i måneden og et budsjett som undervurderer inntektene - og sterkt overdriver faste utgifter, så har vi mye mer sløsekroner enn man skulle tro. Og det som er til overs, blir sløst med.

Av sparing skjer følgende: Vi betaler inn 2-3000 kroner ekstra på huslånet i måneden. Da vi har rammelån/flexilån fungerer lånekontoen som bufferkonto i en krise. Men som regel håndteres kriser med rentefrie kredittkort til neste lønn, så slanker vi litt inn på kjøpesirkuset neste måned. Vi sparer også 450 kroner i måneden på fondskonto. Her står ca 5000 kroner i verdier nå. Også sparer vi 500 kroner inn på egen konto. Her står det i øyeblikket 0,- for jeg satte opp den sparingen i forrige uke - med fast trekk dagen etter lønningsdagen.

Vi har snakket litt om å bli litt mer fornuftige. Spare litt mens vi kan, betale ned på lånet mens renta er lav. Men vi sier en ting, og kjøper spillmaskiner og diamanter mens vi snakker. Dette er desverre ikke et utrykk. Både en håndholdt spillmaskin og diamanter har blitt skaffet siste måneden.

Gjelda vår er som nevnt tidligere et huslån på 1,31 mill, og studielån på 181 000. Huset har "bankverdi" på 2,2 mill, så vi ligger egentlig godt an. Men vi kunne ligget bedre an. Vi er ikke flinke.

Det er en ny situasjon for meg, dette. Mine foreldre hadde ikke god råd, det var endel arvede klær, bilferier i Norge med telt og de små ettroms hyttene på campingplassen - men alltid mat på bordet, rene klær og fine bursdagspresanger. Jeg hadde foreldre som iblant snakket med litt bekymring om økonomi. Ting jeg ikke skulle hørt, men fanget opp. Jeg fikk ingen sparekonto når jeg ble voksen, det jeg hadde kom fra sparegrisen. De hjalp meg når jeg trengte det, men barnetrygda mi har alltid blitt brukt opp på familiens forbruk. Så var jeg student og nå... har jeg penger. Og de får bein å gå på.

Det å ikke ligge våken om natta og bekymre seg over store regninger som kommer er litt uvant. Det er deilig, men litt uvant. Det er kanskje derfor det føles feil å ha stort forbruk og derfor jeg har et ønske om å ta grep? Målet vårt nå er å øke innbetaling til huslånet med ytterligere 2000, og sette opp en noe høyere sum på nedbetaling av studielånet. Så får vi se når nyttår kommer - om vi har klart målet vårt - som er å ha boliglån på 1,26 millioner.

Tips: Jeg har fått noen gode råd og gode ideer fra forumet: http://www.pengevett.no/ - anbefales!

Ubetalte regninger

Jeg fortsetter litt om økonomien. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor jeg gjemmer uåpnede regninger. Det er jo oppskriften på hvordan å havne på luksusfellen. Kanskje det kan sammenlignes med telefonskrekk. Jeg forventer det verste og jeg takler ikke helt tanken på å måtte forholde meg til det. Også utsetter jeg det. Mens det gnager på samvittigheten som en sulten bever på en råtten eik.

Noe som er veldig talende for min gjemme-brev-evne er et brev jeg fikk for ca en måned siden. Det var en hvit, blank vinduskonvolutt. Jeg så ”3110 Tønsberg” stå over adressen min i vinduet. Jeg kjente ikke til noe der. Det var nesten tre uker til lønning, med mesteparten av kronene allerede tenkt ut til andre ting. Jeg gjemte det. Åpne den når jeg får lønn.

To uker etter kom et nytt brev, identisk med det første, ned til glimtet av ”3110 Tønsberg” i vinduet over mitt navn, som ikke gav meg noe hint om hva dette kunne være. Dagen når brev 2 ankom så jobbet mannen seint. Så jeg lette frem det første brevet. Lagde meg en kopp kaffe, tente op en røyk og satte meg på trappa.

Jeg var overbevisst om at dette var et eller annet stort krav. Jeg trakk pusten og åpnet det nyeste av de to brevene. Det var to ark. Brettet i to. Den første delen som lyste mot meg hadde ingen girodel. Oppe til høyre var saksnumre, referanser og en masse greier jeg ikke skjønte. Ingen sum. Men overskriften på dette krevet fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

”Tilbud om nedbetaling av utestående inkassokrav.”

Woha. Er kravet så stort at de tilbyr nedbetaling uten at jeg har bedt om det?

Jeg snur brevet. Og ser på girodelen. 316 kroner og 47 øre. Er dette delbetaling 1 av 200? Jeg vrir og vender. Og finner ut at dette er totalkravet. Fordi jeg hadde betalt noen tiere for lite på en regning etter jul og restkravet gikk til inkasso. Og den opprinnelige purringen?

Sikkert gjemt et sted.

Unødvendig studielån og panisk privatøkonomi.

Jeg er ufornuftlig. Yngst blant mine søsken, vokst opp med foreldre som opplevde en økende og blomstrende privatøkonomi etter å ha slitt seg gjennom høye renter på 80-tallet – så merket jeg ikke mye til penger. Penger var der, penger hadde jeg når jeg trengte.

Jeg tok et idiotisk studielån. Jobben som jeg har i dag, har ingenting med studiet mitt å gjøre. Så jeg har kroner 181 000 som jeg skylder Lånekassa. Jeg var også ”dum” nok til å binde renta til 3,2% frem til 2016. Jaja, det kunne kanskje vært verre.

Jeg er millionær i minus sammen med mannen min. Vi eier et hus som har markedsverdi på 2,1 millioner kroner, og huslånet står i kroner 1 310 000 kroner. Det er egentlig veldig bra, med tanke på vår alder og at det er vårt første hjem! Men jeg har min mann og takke for dette. Han brakte på bane en solid egenkapital som fikk bankene til å sikle etter oss.

Så, hvordan er jeg ufornuftig? Jeg er et ”ute av syne, ute av sinn”-type menneske når det gjelder økonomi. Jeg gjemmer regninger. Helst uåpnede. Når jeg vet hva det er som kommer, så går det greit. Når Lånekassa kommer med regningen sin en gang i kvartalet, så åpner jeg den. Jeg vet hva det er. Men, blanke, hvite konvolutter som trolig er purring på noe jeg har glemt, eller en inkasso? Baaaakerst i skapet, sånn at jeg kan ta stilling til det når jeg får lønn. Smart?

Nei.

Idiotisk.

Så vi setter i sving en liten blogg for å lære litt mer om privatøkonomi, og samtidig så gir jeg meg selv lov til å skrive om andre ting som opptar meg. Som en gulrot, rett og slett.