Jeg er ufornuftlig. Yngst blant mine søsken, vokst opp med foreldre som opplevde en økende og blomstrende privatøkonomi etter å ha slitt seg gjennom høye renter på 80-tallet – så merket jeg ikke mye til penger. Penger var der, penger hadde jeg når jeg trengte.
Jeg tok et idiotisk studielån. Jobben som jeg har i dag, har ingenting med studiet mitt å gjøre. Så jeg har kroner 181 000 som jeg skylder Lånekassa. Jeg var også ”dum” nok til å binde renta til 3,2% frem til 2016. Jaja, det kunne kanskje vært verre.
Jeg er millionær i minus sammen med mannen min. Vi eier et hus som har markedsverdi på 2,1 millioner kroner, og huslånet står i kroner 1 310 000 kroner. Det er egentlig veldig bra, med tanke på vår alder og at det er vårt første hjem! Men jeg har min mann og takke for dette. Han brakte på bane en solid egenkapital som fikk bankene til å sikle etter oss.
Så, hvordan er jeg ufornuftig? Jeg er et ”ute av syne, ute av sinn”-type menneske når det gjelder økonomi. Jeg gjemmer regninger. Helst uåpnede. Når jeg vet hva det er som kommer, så går det greit. Når Lånekassa kommer med regningen sin en gang i kvartalet, så åpner jeg den. Jeg vet hva det er. Men, blanke, hvite konvolutter som trolig er purring på noe jeg har glemt, eller en inkasso? Baaaakerst i skapet, sånn at jeg kan ta stilling til det når jeg får lønn. Smart?
Nei.
Idiotisk.
Så vi setter i sving en liten blogg for å lære litt mer om privatøkonomi, og samtidig så gir jeg meg selv lov til å skrive om andre ting som opptar meg. Som en gulrot, rett og slett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Jeg er tilhenger av at folk skal kunne poste anonymt. I enkelte perioder så skrur jeg av denne muligheten, da jeg ikke har tid/nettilgang til å følge med jevnlig.
Beklager dette
- Ugla