Gjør det selv: Lange, pene negler

...og spar penger i prosessen? Jeg har oppdaget et triks og vil dele det med de som måtte trenge det. Har du Y-kromosom i kroppen, så er det tillatt å hoppe elegant over dette innlegget og glemme at det finnes, for det handler om negler, neglebånd og neglelakk.

En av mine luksusvaner er manikyr. En runde hos en proff koster fort 800 kroner og holder seg pen i 3-4 uker. Dette passer ikke helt inn i min nye "slutt å sløse"-tankegang.

Mitt problem var - og er - at jeg har veldig svake negler naturlig. De bøyes, flises opp, revner og brekker for et godt ord. Tidlig i mai hadde jeg fått litt lengde på neglene, ikke mye men litt. Og de var jevnlange! Så jeg begynte å stelle med dem. Et hyggelig tidsfordriv mens jeg ser på filmer og serier på kveldstid. Nå har det blitt et ukentlig rituale, og neglene mine er så lange at jeg må file dem ned i blant! Så, oppskriften på min galskap:  (PS: Jeg er amatør, og garanterer ingenting annet enn at dette er mine hemmelige triks).

Jeg kjøpte meg to små sett for neglepleie. Et med fransk manikyr-lakk og maler for å legge hvit negletupp, og et sett med negleolje, neglebåndsfjerner og en liten tube fuktighetskrem jeg nesten aldri bruke.

Steg 1: 
Finn noe morsomt å se på. Lettere å pusle med neglene når tiden flyr.

Steg 2: 
Fjern gammel neglelakk og eller rens neglene med neglelakkfjerner uten aceton. Vask hendene godt og bruk neglebørste om du har det.

Steg 3:
Fil forsiktig neglene og fil kun i én retning. For mine flisete negler så filer jeg bare "nedover", altså i samme retning som du ville ha lakket dem, bare ytterst på tuppen.

Steg 4:
Neglebåndene skal til pers. Jeg bruker en neglebåndsfjerner som skal lakkes på og skylles av etter noen minutter. Det blir noen rester igjen, som du kan dytte og skrape bort med et passende verktøy - men en ispinne fungerer veldig godt! Neglebåndene kan også fjernes etter et bad eller en dusj når de er bløte.

Steg 5:
Avslappingsfasen. Jeg oljer neglene godt. Oppskriften på neglekittet jeg kjøpte sa et dråpe per finger og gni det godt inn over neglen. Men jeg kjører overdose. Jeg "lakker" neglen med negleoljen, har godt på rundt sidene og stryker litt på under neglene (når de ble lange nok) og litt rundt neglen. Så venter jeg. Gnir litt inn. Har på noen dråper til. Og slapper av.

Steg 6:
Jeg vasker bort oljen og drar en buffer lett over neglene. Tørker bort støv og fukt med tørr, ren bomull, også lakker jeg dem i fransk manikyr. Dette gir tre solide lag lakk på tuppen av neglen og er trolig hele hemmeligheten bak mine nå lange negler. De tåler en liten trøkk i forhold til før - med kun et strøk blank lakk.

Jeg gir neglene god tid til å tørke mellom lagene - som dere skjønner så tar dette tid, men jeg har på koseklær og bruker en avslappende TV/film/seriekveld i uka på dette. Tiden kan også kombineres med hårkur/ansiktsmaske. Etter en uke så gjentar jeg steg 1 til 6 og starter en ny uke med freshe negler. Jeg går med en neglefil og litt hvit og blank lakk i vesken for å redde flassende lakk og for å få det til å vare, men etter min erfaring så sitter Depends fransk manikyr-lakk faktisk overraskende bra!

Så, jeg har lange negler som er mine egne, jeg har helt "ny" manikyr hver eneste uke, og 300 kroner i produkter ser ut til å vare med i 3-4 måneder minst. Og ikke sikkert alt må byttes ut på samme tid. Jeg får beholde luksusvanen min, sparer penger - men investerer litt mer tid.Men har startet å bli glad i min lille rutine.

Jeg vet jeg sa anti-rosablogg i starten, men tilgi meg for denne glippen. Jeg lover, det skal ikke skje ofte. Dessuten var dette KUN for å spare penger. Ja! Det er det, det er sparetips, ikke kosmestikktips. 

Grisk når det gjelder!

Nå skal jeg bare sutre litt! 

Jeg er en tåpe. Jeg kan komme hjem etter en handletur og tenke om meg selv at jeg var flink, jeg sparte penger. Jeg har shoppet litt, kjøpt en bursdagsgave og handlet dagligvarer. Jeg sparte penger på å kjøpe et nydelig enkelt kort, i stedet for et forseggjort dobbeltkort med musikk og en teit vits. Jeg sparte penger på å kjøpe iskrem på tilbud og jeg kjøpte ikke den nye typen hudkrem - fordi jeg var FLINK og husket at jeg har to halvfulle flasker hudkrem i skapet jeg kan bruke først.

Så drar jeg ting etter ting ut av posene. Gilde karbonadedeig, Barilla pasta, Jarlsberg, røkelaks - ferdig skivet. Også stopper jeg opp litt. Hadde ikke røkelaks vært billigere om jeg hadde orket å skjære den i skiver selv? Og finnes ikke firstprice-pasta? Og Nordfjord-kjøttdeig kanskje? Jeg sparte slående 12 kroner på en litersboks iskrem på tilbud - og brukte trolig 150-200 kroner "for mye" på å ikke tenke billigmerker. Og trolig 100 kroner for mye på å ikke tenke over hva vi allerede har i skapet. Jeg kjører på autopilot med handlevognen og plukker med det mest kjente og kjære, eller det som jeg sist så reklame til.

Når jeg setter bort Jif Universal-sprayen så gnager et minne meg i bakhodet... Kjøpte jeg ikke refillposer en gang i tiden? Og spedde på med vann? Ble det ikke billigere? OG bedre for miljøet? Hvor er det blitt av studenten som kunne strekke kronene langt avgårde?
Er jeg virkelig så dum? Ja, jeg er det.

Jeg kan finne på å handle kosmetikk, og i stedet for å gi meg selv en øvre grense, så kjøper jeg en masse surv og sarv på salg. Halv pris. Eller, kanskje det var billig. Eller samlepakke? Jeg burde gått inn på parfymeriet og tenkt "en fin rouge og ny mascara - noe i bra kvalitet". I stedet tenker jeg "må ikke bruke for mye penger". Dermed så plukker jeg glatt med ting som er på salg, ting som er billig, noe morsomt og nytt som ikke koster så mye. Trenger jeg ikke ny neglefil? Denne var en søt farge og koster bare nitten kroner. Også kommer jeg hjem med rougen og mascaraen som jeg trengte, en ekstra mascara til å ha i veska (salg! Et billigmerke!), en liten samleboks øyenskygger der jeg kun liker én av fargene, en søt liten sminkepung (halv pris!!! :D), samt en neglelakk i en skingrende oransje. Ja, fargen er kul, men jeg innser når jeg setter den bort i skapet mitt - jeg kommer aldri til å bruke den oransje gøgga. Og den billige mascaraen jeg kjøpte for å ha i håndveska kommer jeg neppe til å få bruk for. For kosten på den er jo helt håpløs. Da hjelper det ikke at det kostet 49 kroner. Det er 49 kroner jeg lik så godt kunne kastet ut av vinduet. Sukk.

Det er stort sett kun småpenger det er snakk om, men det er også en iboende holdning i meg.Jeg plukker lett med meg ting som frister. Ting som butikkene legger strategisk plassert. Jeg kjøper ofte sokker på HM, eller hårstrikker på Cubus - dersom de ligger nær kassa og koster 29 kroner. Det er jo ingenting! Men jeg har mer sokker enn fire fotballag til sammen - og jeg er en voksen, barnløs dame på snart tredve år og har IKKE bruk for lilla hårstrikker.

Det verste er at jeg har jobbet i butikk. Jeg er kurset i hvordan varer skal plasseres for å tiltrekke flere kjøpere. Og jeg lar meg likevel friste. (Les: lure)

Sånn flyr femtilappene avgårde, flere ganger i uka.Så stopper vi på apoteket, mannen min og jeg. Og jeg skal ha pyrisept. Eller kanskje klorhexidin? Vi er tomme, og sånt er kjekt å ha når man har katt i huset og kan få småklor. Mannen min holder dem frem, begge produktene Og øynene mine faller på prislappen. Og jeg velger klorhexidin, som var billigere på litersprisen. Selv om det var kroner om å gjøre og jeg foretrekker pyrisepten som ikke svir - her snakker vi om en bruksvare som brukes sjelden, og som er nyttig å ha - og jeg går i mot egne ønsker og eget behov - for å spare en tier.

Så går jeg hjem og føler meg flink. Flink fordi jeg var fornuftig på apoteket. Også setter jeg klorhexidinen ved siden av 20-kroners flasken med knalloransje neglelakk. Og tenker at jeg er egentlig skikkelig dust.

Jeg må på et eller annet tidspunkt lære meg å være sparsommelig på de rette tidspunktene, og ikke være etterpåklok.

Jeg skal gjøre alvor av handleliste. Mandag skal vi handle, og jeg sverger på min glorete neglelakk: Jeg skal ha med handleliste!

Postkassa mi og jeg

Postkassa mi og jeg har en dramatisk fortid. Vi har aldri vært bestekompiser. Jeg var god kompis med postkassa til min mor og far. Den gav meg bursdagskort, pakker fra mormor, bøker fra "TL-klubben" og noen ganger brev fra brevvenner. For meg var det ingen postkasse, det var en kosekasse.

Når mannen og jeg flyttet sammen, så skaffet vi oss en egen postkasse. Lenge følte jeg at den ikke var stueren, for den oppførte seg ikke bra. Den klorte, glefset og beit og det var ekkelt og skummelt å hente posten. Den kastet inkassoer etter meg og knurret når jeg kom for nær. Det skulle ta meg mange år å innse at postkasser er litt som hunder. Man må vite hva man driver med, og man må være bestemt og konkret i oppførsel og oppdragelse, så får man en rolig og forutsigbar postkasse til slutt.

Jeg har skrevet tidligere et innlegg om mine ubetalte regninger, og min regningskrekk. Dette har ikke bare gitt utslag i å gjemme regninger, eller legge dem diskré til siden uten å åpne dem. Det har også medført at jeg til tider har vært redd for postkassa. Redd fordi jeg ikke vet hva slags styggedom den gir meg, og ikke har hatt noen styring på hva som kommer.

Jeg har tullet litt i dette innlegget til nå, men jeg tuller ikke når jeg sier følgende: Jeg har kjent adrenalinet stige når jeg går til postkassa. Jeg har vært redd for å hente posten. Selv når jeg ikke forventer noen store utgifter. Dette stammer trolig fra en tung periode gjennom studiedagene og før vi begge fikk trygge fulltidsjobber. Når en stor regning kunne velte hele lasset og man lå søvnløs i desember og lurte på om man burde la være å kjøpe julegaver for å ha råd til årsavgiften i neste kvartal.

Selv etter at økonomien stablet seg på beina, og gikk fra "dårlig" til "holdbar" og deretter til "god" - så har denne skrekken sittet i kroppen. Tross budsjettering og smått økende pengevett og fornuft, så sitter regningskrekken og postkassefobien i kroppen ennå. I flere år har jeg lukket øynene og hastet forbi postkassen og stolt på at noen andre henter den inn, så jeg slipper adrenalinet og ubehaget i mellomgulvet når jeg går for nær den. Flere ganger har post blitt liggende i dagevis i postkassa, selv om vi er hjemme.

Samtidig som jeg startet denne bloggen i midten av juni, så startet jeg å hente posten hver dag. Etter jobb, før jeg gikk inn, før jeg slengte av meg høye hæler og før fant frem joggebuksa. Rett til postkassen - sortere bort reklame og ta med brevene inn. Det var første steg.

Jeg er nå i gang med steg 2: Åpne posten før jeg setter meg ned. Jeg åpner nå nesten alt som er adressert til meg selv med en gang jeg kommer i hus, og maser på mannen til han åpner ting som er adressert til ham. Selv om han har hatt styring i hele sitt liv og er midt i noe annet. Jeg holder på å utvikle meg til en kontrollfrik.

Steg 3, som ligger litt lengre frem i tid, er å legge regningene inn i nettbanken samme dag som jeg mottar dem.

Målet: Om noen finner en regning i huset vårt om to måneder, så kan de bare brenne den. For kid-nummer og kontonummer og forfallsdato er på plass i nettbanken og jeg har like god kontroll som min bedre halvdel.

Bryllup på tilbud

Drømmer du om å gifte deg, men har ikke råd? Ønsker du et stort, flott bryllup og ikke orker tanken på å kutte bort ”mindre viktige” gjester på invitasjonslisten? Det kan faktisk la seg gjøre å ha et billigbryllup som er både stort, trivelig og full av pomp og prakt. Og du kan gjøre det helt uten å kunne sy eller bake. Men det krever egeninnsats. Mannen og jeg var akkurat der for noen få år tilbake. Skal vi ha et billig bryllup? Eller et storslagent bryllup? Vi gikk for en kombinasjon av begge deler. Med godt over hundre pers inviterte til middag, så slo vi på en stortromme ukjent for de fleste i vår umiddelbare geografiske og sosiologiske (nyutdannede og midt i tjueåra) nærhet. Det er ikke normalt i Oslo og omegn, med mindre man er oppvokst på beste vestkant, eller med en eller annen direktør som pappa. Unntak finnes jo, men jeg har bodd her i gode ti år, og av medstudenter eller kollegaer og venner som gifter seg her omkring, så er det mest vanlig med bryllup som har mellom 40-60 gjester, med full bevartning og oppdekning på en utvalgt restaurant.

Vi valgte å ta Vestlandets folkebryllup med oss til Østlandet og feire på et vis som lommeboka vår trivdes med.

Det krever ekstra jobb, ekstra planlegging, og... egentlig ekstra alt. Men ikke ekstra kroner. Til slutt fikk vi feiret bryllup til under 210 kroner kuverten – og folk rullet fra bordene, og ingen spyttet i glasset. Jeg har sett ut som en sjokkskadet overlevende etter en nylig flystyrt når bekjente forteller om bryllup med 1200+ kroner per kuvert og at de derfor har valgt bort å invitere barn, la gjester ha med følge, eller å invitere kollegaer og barndomsvenner. Ettersom både jeg og herr Ugle har store kjernefamilier, så hadde en kuvertpris på 1000 kroner gitt oss en regning som hadde satt oss i gjeld – selv om vi kun inviterte kun våre nærmeste. Og vi ville invitere alle vi var glad i. Hovedmålet for oss var ikke å gjøre festen billigst mulig for oss. Målet var å invitere alle vi hadde lyst til å invitere, og strekke økonomien slik at alle gjestene storkoset seg - uten barkostnader for gjestene, uten kaffegjester og med skyss fra kirke til fest. Og at vi satt godt gift igjen etterpå, uten forbruksgjeld etter kalaset. Vi nådde det målet.

Løsningen ble som følger, i veldig grove trekk:

Lokalet
En lang jakt på et type ”grendahus” som var billig å leie og med plass til alle. Vi fant det rette lokalet, men de manglet bestikk og tallerker. Lokalet kostet under 1000-lappen for en helg, så vi hadde råd til å leie bestikk/fat/glass fra et annet selskap, som kostet oss 1300 kroner ekstra. For vi ville ha litt stil og uniformitet over bryllupet, selv om det var ”fest på lokalet”. Bordpynt og pynt til lokalet ble skaffet via Ebay, nettbutikker, (helst når det var salg) og innkjøpt over en periode på halvannet år. Blomsteroppsatser ble bestilt fra florist – så her kunne vi spart mer enn vi faktisk gjorde.

Middagen
Vi valgte koldtbord og fant lokal catering som var villig til å diske opp med endel mer fancy retter til koldtbordet, samt at de pyntet og dekket opp bordet i vårt utvalgte ”grendahus” mens vielsen pågikk. Alle fikk noe de likte, alle ble mette og gode, og vi fikk den skikkelige gilde-følelsen vi ønsket. Kuvertprisen endte på 205 kroner, da vi stod for enkelte av matrettene selv. Desserten ble enkelt og greit iskrem og bær – hva er vel bedre midt på sommeren? At vi valgte koldtbord gjorde også at vi fikk behov for færre servitører, da disse skal holde koldtbordet ryddig og fyllt, og ikke vandre fra gjest til gjest og se til at gjestene kan begynne å spise noenlunde samtidig. Hadde vi hatt tre-retters meny, så ville vi måtte ha doblet antallet servitører.

Kakene var også hjemmelagde – i vestlandsk ånd så hadde foreldre, besteforeldre, tanter, onkler og naboer med så mye kaker at vi ikke klarte å sette halvparten til livs. Men vi slo til med 2000 kroner på en skikkelig bryllupskake i flere etasjer. Litt skal man ha lov å slå til med. Så også her kunne vi spart inn mer, om vi hadde ønsket – helt uten at gjestene hadde lidd noen nød.

Antrekkene
Ved å bruke endel tid, så fikk vi brudepikekjoler og brudekjole skreddersydd ganske billig. Trikset er å se til Asia, som flere av de nye nettbutikkene for brudekjoler og festkjoler gjør. Du kan bruke disse nettbutikkene til en rimelig pris, eller du kan gå direkte til leverandør (eller bruke Ebay) for en mye lavere pris. Bestill i veldig god tid, og gjerne litt ekstra stoff sammen med antrekkene – så har du mulighet for å få en syerske lokalt til å gå over kjolen og rette opp småjusteringer. Klærne til hele ”brudefølget” med brudepiker og –svenner, endte på under 14 000 kroner. Da er skoene inkludert. Ingenting ble leid inn. Alt satt som skudd! Vi kunne nok ha spart litt på å leie, men ikke så mye at dette utgjorde noen forskjell for oss.

Fjorten fotografer!
Med dagens gode digitalkameraer i allemannseie, så lot vi værgudene sette belysningen og slapp familien løs med kameraene sine. Skogen var bakgrunn, og vi fikk flere titalls gigabytes med bilder. Vi brukte endel tid i etterkankt på å finne de gode bildene selv som ble offisielle bryllupsbilder og senere brukt på takkekort.

Servering
Vi hyret inn hjelpen privat. Noen som ønsket å gjøre oss tjenesten, og noen vi betalte. Ettersom vi hadde koldtbord, så trengtes ikke så mange – selv om det var mange gjester. Godt gjennomtenkt logistikkløsninger gjorde at fornøyde servitører kunne gå hjem med penger i lomma og brudens største bekymring i løpet av kvelden, var at hun hadde sølt krem på kjolen sin.

Baren
Hos oss skulle baren være helt fri. Bonger forbudt! Skal vi ha fest ”på lokalet”, så skal det sørges for at ingen sulter eller tørster. Vi skal ha et skikkelig gilde og varte opp de vi er glad i på best mulig måte. Vi startet tidlig med de dyreste dråpene og samlet på tax-free og mang et utenlandstur. Og vi fikk venner og familie til å bruke opp sine kvoter på oss. Å bo litt nær grensen er ikke å kimse av i dette tilfellet, (men jeg anbefaler ikke noen å smugle). Det jeg derimot anbefaler er å reservere vin via Vinmonopolet og hente vinen mindre enn én uke før bryllupet. For uåpnede flasker tar Vinmonopolet i mot i retur innen 14 dager, og gir full refusjon. Da kan man sørge for at man har mer enn nok drikke, uten å være redd for å sitte igjen med for mye dagen etterpå.

Underholdning
Det finnes så mange talentfulle amatørband og amatørmusikere som er ute etter erfaring og å tjene penger på å spille. Det skal vanskelig gjøres å finne band som spiller hele kvelden, så ha gjerne godt lydanlegg og varierte spillelister klare til før og etter levende musikk. Bruk tid på å undersøke, bruk nettverket ditt og snakk med kjenninger av bekjente – så kan du finne det perfekte, uten at det koster skjorta. Et tips er å følge med på Ungdommens Kulturmønstring, som ofte avslører unge talenter som blir hoppende glade av en spillejobb, og enda gladere om de får utgifter dekket og tjener noen tusen kroner i pluss på jobben.

Resulatet når vi giftet oss var en fantastisk dag og feiring med takhøyde, munter og god stemning. Folk var kledt i sin fineste stas, bordet var dekket og pyntet av bruden selv. Den absolutt totale utgiftskostnad (egeninnsatsen og arbeidstimene våre ikke medregnet) per gjest ble ca. 520 kroner (alkohol, brudekjole osv inkludert), og det er en økonomisk braksuksess når både tippoldemor og de minste barna kosa seg glugg ihjel til sola stod opp. Synes jeg.

Denne typen bryllupsplanlegging krever mye av den som planlegger. Den krever såpass mye jobb at jeg ikke vil anbefale det med mindre man har energiske familiemedlemmer, eller venner som kan hjelpe til med å få alt på plass. Man må ofte være villig til å inngå kompromiss, med egne ønsker, drømmer og hverandre – og man må også ha veldig god tid. Så om du planlegger bryllup til neste sommer eller om to års tid, så undersøk muligheten for å kjøre ”folkefest”-varianten, og spar tusenvis av kroner til fremtidig samliv i stedet. Eller kanskje man kan sjonglere, og leie inn mat, servering og bartjenester fra ett sted, og bruke dugnadsånden et annet sted under feiringen. Til blomster og fotograf kanskje? Det er ikke nødvendigvis alt eller ingenting – spar eller sløs. Middelveien er ofte den mest behagelige.

Det artige i ettertid er at flere av mine bekjente fikk øynene opp for denne dugnadsånden. De trodde kanskje at bryllupet vårt skulle smake litt mer ”låvefest” enn det faktisk gjorde, men når kvelden var i gang, så var det ingen av dem som savnet noe. Skulle vi hatt det stereotypiske, moderne bryllupet til 1000 kroner kuverten, så ville bryllupet kostet oss over 100 000 kroner – og enda mer om vi skulle ha sponset fri bar til gjestene våre. Disse pengene ble i stedet lagt mot en ny bil. Det jeg er utrolig glad for i dag.

Nå skal jeg ikke skjære alle østlendinger eller eller velholdte byboere over en kam, for mange er fornuftige og sparer på forhånd eller holder bryllup de har råd til – store som små. Men blant de parene som gifter seg råflott og for dyrt for egen lommebok, tar opp lån for drømmefesten og holder tredagers slottsbryllup - så har jeg inntrykket av at det ofte er bruden som vil ha det så overdådig. Husk brudgommen, kjære bridezillas, festen er ikke bare til for bruden.

Det er bare én kveld, det er bare én fest. Har man råd, så har man selvsagt lov. Men bruk tid på å finne de rette prisene og gode tilbudene. Og spar penger på forhånd - ikke sett dere i gjeld for en enkel, fantastisk bakrus.

Lær av mine feil!

Når man tar et lite oppgjør med seg selv, så tenker man gjerne tilbake på feil man har gjort. Jeg har tidligere nevnt at jeg lett kunne vært kandidat til Luksusfellen, og det er på grunn av mine holdninger. I en alder av 29 år så tenker jeg tilbake, og det slår meg hvor mye flinkere jeg kunne vært og hvor mye lettere livet hadde vært om jeg hadde tenkt litt lengre fremover. Håpet mitt er ikke at noen leser dette og lever perfekte økonomiske liv, men kanskje noen leser dette og unngår å gjøre en av mine tøvete blundere?

Hadde jeg kunnet reist i tiden og gitt meg selv tilsnakk, eller stoppet meg selv fra å gjøre enkelte ting, så er dette tingene jeg ville sparket meg selv i skinnleggen for. Det er stort sett småting, og småsummer. Men det viser at jeg hele mitt liv har hatt en nochalant holdning til penger og aldri tenkt lengre avgårde enn til neste måneds utbetalinger.

Konfirmasjonspengene (alder 14-16)
Jeg husker ikke helt summen. Men det var rundt 15 000 kroner i rene pengegaver, sammen med smykker, bunad, sølv og "det vanlige". Jeg fikk meg konto med bankkort på. Jeg brukte pengene på: Stereoanlegg med løse høytalere til som jeg lenge hadde sårt ønsket meg. Resten ble brukt som lommepenger på skoletur i niende klasse og var borte før jeg skulle begynne på VGS.

Hadde jeg kunne snakket til meg selv, så ville jeg sagt "Ok, kjøp stereo. Men kjøp en billigere en, for svarte. Du hører bare på tøvete popmusikk for tiden uansett. Og ikke kjøp deg minidisc! Og sett minst 6000 kroner inn på sparekonto!"

VGS - hybelboer (alder 16-19)
At jeg måtte flytte på hybel er fordi jeg kommer fra ingenmannsland, så det var uunngåelig. Jeg fikk hjelp hjemmefra til husleien og hadde dermed 3200 kroner i månedlig stipend som ble brukt til mat, bussturer hjem, kantine på skolen, altfor mange kafébesøk, kino, festing.. og røyk. Jeg skal ikke nekte 17-årige meg å dra på fest. Men at jeg begynte å røyke? Tåpelige jenteunge, med så lav inntekt begynte jeg å røyke fast, og det gikk med to tjuepakninger i uka. Sånn sett utrolig at jeg klarte det. Men tenk om jeg i stedet hadde spart 500kr i måneden i denne perioden? Jeg spiste ute 1-2 ganger i uka og hadde ALDRI med meg niste på skolen. 16 år og spiste ute to ganger i uka? Var jeg gal?

500kr per måned (med unntak av sommerferien) i tre år ville gitt meg 15 000 kroner som jeg lett kunne skrapt sammen og puttet på konto sammen med en tredjedel av konfirmasjonspengene, og hatt 21 000 her når VGS var omme.

Kreditt på skoletur VK2 (Alder 18 år)
På skoletur til utlandet i tredjeklasse på videregående, så gikk det litt penger. Vi var i utlandet, besøkte konsentrasjonsleire, drakk billig øl og kjøpte souvenirer som vi bare MÅTTE ha. Jeg hadde et lommepengebudsjett som sprakk og ringte min trivelige lokalbank, jeg tagg og bad dem til å gi meg kreditt på min ordinære konto. De sa ja, for jeg var jo i pengenød i utlandet! Så jeg fikk overtrekke med kroner 3000. Som jeg kjøpte souvenirer og teite t-skjorter for. Og spiste på resturant for. Og overtipset søte servitører for. Drittunge. Jeg burde pent klart meg med de pengene jeg hadde og ikke brukt noe sikkerhetsnett med mindre jeg satt fast og måtte bruke pengene på å reise hjem igjen.

Kreditten måtte nedbetales påfølgende sommer, og bringer meg til neste punkt:

Sommerjobbene (Alder 14-22)
Jeg tjente rundt 7-10 000 hver sommer før jeg ble 18, og mellom 15 00-20 000 hver sommer etter jeg ble atten. Satte jeg pengene på sparekonto? Neeei. Jeg hadde jo tjent dem selv. Må bruke dem på ny mobil, nye klær, sminke og tøvete investeringer som å kjøpe tjue vinglass i forskjellige neonfarger som jeg ALDRI ville vedkjennes å bruke når jeg faktisk begynte å drikke vin! På tidsreisen min skulle jeg latt den yngre meg sløse litt, men spart hvertfall 2000 hver sommer inn på sparekonto! Min fiktive sparekonto kunne glatt vært på 30 000 når jeg flyttet til Oslo.... Etter at jeg flyttet til Oslo gikk mye av sommerjobbpengene med til å betale ting som var utsatt fordi "jeg får snart sommerjobblønn". Avbetalinger og lignende. Jeg fikk aldri nyte dem, aldri spart dem. Jeg levde på forskudd, selv uten kredittkort.

Leiligheten i Oslo (Alder 20-25)
Dele en leilighet til kroner 6000 uten strøm pr mnd, er helt OK for to studenter som ikke jobber på siden av? Vi har jo samlet kr 12500 i måneden! Det går jo fiiiiint. Hvorfor måtte vi ha så stor leilighet? Hvorfor klarte vi oss ikke med mindre? Hvorfor - når vi flyttet - måtte det være 2- og 3-roms? Vi trengte ikke gjesterom som studenter, vi kunne klart oss med 1-roms! Ja, gjesterommet ble brukt kanskje totalt seks netter over disse årene av faktiske gjester, men seriøst.. Tullejente med tulleønske om å leke dukkehus fra altfor tidlig alder. Bortskjemt ugle, fy! Lev litt mer sparsommelig!

Forbrukslånet (Alder 20-23).
Jeg flyttet til Oslo og flyttet inn sammen med Herr Ugle. Her skulle vi gå på universitet og høyskole, og i den forbindelse tok jeg opp et forbrukslån på 20 000. For å kjøpe dobbeltseng og kjøkkenbord og enkelte ting vi måtte ha til vår delvis møblerte leie-leilighet. Jeg fikk foreldre til å kausjonere lånet, betalte 9% rente og hadde ca 6200kroner i "ordinære" måneder i lån/stipend fra Lånekassa. Jeg betalte rundt 1200 kroner i måneden på dette forbrukslånet, for det skulle jo bort innen to år.

Jeg valgte altså å starte studenttilværelsen med å binde opp 19,3% av min faste månedsinntekt på nedbetaling av tullegjeld.

Forbrukslånet 2 (Alder 21)
At jeg hadde såpass høy ugift på dette lånet, høy leieutgift og lite å rutte med, gjorde at lånet ble misligholdt i en periode. Mine foreldre fikk truende brev om å innfri lånet i sin helhet, og 20årige meg måtte inn på teppet til mor og far, med blikket i gulvet og haglende unnskyldninger. Løsningen ble etter avtale med banken å få avdragsfrihet til jeg var ferdig med treårig utdannelse, samt at de var trivelige nok til å øke lånet for å betale det jeg skyldte. Lånet endte dermed på 29 000 kroner + renter. Og jeg brukte tre og et halv år på å betale det ned. Det ble noen dyre møbler tilslutt.

Jeg kunne pent klart meg uten perfekt dobbeltseng med perfekt kappelaken, perfekte møbler til mitt perfekte dukkehus. Og dermed hatt råd til neste punkt:

BSU-konto (Alder 14-25)
Tenk om jeg kunne spart litt penger her? Nå hadde jeg råflaks og fikk egenkapital lagt rett i hendene via en hyggelig ugle-mann som også hadde råflaks i økonomi-lotteriet her i livet, men likevel. Jeg visste faktisk ikke hva alle fordelene med BSU var før ETTER at vi kjøpte bolig for snart fire år tilbake. Jeg var over 25 år. Og lærte hva BSU egentlig var. Inntil det tidspunktet så tenkte jeg "Næsj, tenk å binde pengene, da kan jeg ikke bruke de om det kniper, da jo!"

Sparekonto (Alder 14-25)
Statusen på min sparekonto og min ikke-eksisterende BSU-konto var kroner 29 når vi skulle kjøpe hus. Jeg burde fint kunne klart å ha minst 50 000 i bakhånd her, ved å kun ta smartere valg, ikke ved å kutte i forbruk eller spare meg til fant. Hadde jeg også levd litt mer nøysomt, så kunne jeg fint hatt 100 000 her, minst.

Forbruket i voksen alder (Alder 25 - i dag)
Etter at vi begge begynte å jobbe fulltid, og huset mirakuløst var innkjøpt, så levde vi som konger. Vi betalte så lite vi kunne på huslånet og vi handlet (og handler) på nett og kjøper etter det vi har lyst på, mer enn etter hva vi trenger. Vi lever ikke lengre på forskudd. Kreditt og avbetaling er skjellsord i huset. For en stund tilbake fikk vi rammelån på huset. Det tvang oss til å tenke litt mer langsiktig, og etter den tid har vi begynt å betale ned ekstra på huslånet. Grunnen er at vi innså at dette betydde at vi kunne ha avdragsfrihet så lenge vi ønsker, og dermed måtte ta rev i seglene for å styre økonomien selv.

Vi har fondssparing som i øyeblikket har en verdi av 5400 kroner. Det er første gang i mitt liv at jeg sparer fast på noen måte. Da jeg først begynte med fondsparing (og vi betalte minsteavdrag og renter på lånet) så rynket jeg på nesen og satte under tvil opp 250 kroner i måneden på sparing. Og var innerst inne hysterisk redd for at dette ville bety at jeg måtte ofre noe. Jeg hadde på daværende tidspunkt 18 000 utbetalt i måneden. Nå har jeg nærmere 23-24 000 utbetalt, og sparer 450 kroner i måneden på samme konto. Latterlig? Ja. Men til mitt forsvar så har vi økt innbetaling på huslånet med 4-5000 kr i måneden, og det er vår egentlige sparing.

Vi har fortsatt en lang vei å gå med forbruket. Vi skal ikke spare oss til fant, men som jeg skulle ønske at vi tenkte litt lengre enn nesetippen i blant. Til uka skal jeg selge en masse greier jeg har handlet på nett og aldri brukt på finn.no. Kanskje jeg da lærer å tenke to ganger før jeg trykker "til kassen" på ymse nettsider.

Nå skal jeg være snill med meg selv og IKKE påpeke at jeg har studielån (som nå er på rundt 165 000 kroner) til et utdannelse jeg ikke bruker i jobben min. Det kunne jeg ikke vite, og studier er fornuftige dyr.

At jeg nå sitter og venter på 30-årsdagen min, med null i kreditt, null forbrukslån, null billån og et huslån på 1,3 millioner (mindre enn 60% av boligverdien) som jeg deler 50/50 med mannen min - er råflaks. Jeg har hatt økonomiske englevinger. Hadde økonomien min vært en bil, så har jeg fyllekjørt Norge på langs, og endelig har jeg parkert i garasjen og sover ut rusen. Uten en skramme. Og akkurat som folk har behov for å endre livet sitt etter nær-døden opplevelser, så har jeg behov for å snu litt på mine økonomiske holdninger etter nær-luksusfellen deltagelse.

Første skritt på veien er innrømmelse, ikke sant?

164 000 kroner i kreditt, hurra?

Det er sommer, det er ferie. Arbeidsoppgavene tar ikke fri, men kollegaene gjør det. Så det er lange dager på jobb, ting som skal gjøres i hus og hage... alt dette gjør at det blir tragisk nok lite spilling for tiden. Så det vil nok bli litt mindre innlegg om gamer-delen av personlighetene mine (jada, flertall) i den aller nærmeste fremtid (men det kommer snart!). Og litt mer om kroner og tilstanden i våre lommebøker.

I stedet kverner hodet rundt økonomien. Inne på pengevett.no's forum har jeg laget meg en tråd med mine mål og detaljer rundt min gjeld. Det ser ut til at nedbetalingen av lånet vil nå målet uten problemer, og jeg leker med tanken på å øke målet med ytterligere 25 000 før jul. I hodet mitt har jeg allerede gjort det, jeg har bare ikke turt å skrive det ned ennå. For de som ikke gidder å lese tråden, så har vi rammelån/boligkreditt. Dette tilsier at vi har penger fra vår nåværende lånesum og inntil taket på boligkreditten, som tilgjengelige midler (med sikkerhet i bolig og til samme boligrente). Vil du grave litt mer i vår privatøkonomi, så er jeg rimelig åpen om det i dette innlegget fra forrige uke.

Jeg digger denne lånetypen. For den forenkler privatøkonomien. Værsegod, her er penger. Her er penger pluss kreditt som dere kan få fordi dere er kule og huset er verdt mye mer enn dere har i gjeld. We are The Bank. You will be assimilated. Vi ønsker at du skal ta opp mer i gjeld, så vi gjør det lettere for deg. Så banken tjener nok på det, spesielt om man er litt svak. MEN! Det forenkler alt, fordi vi har buffer, sparing, lån, kreditt og alt i en og samme pakke, til en og samme rente - alt med sikkerhet i huset. Jeg ELSKER det. At det er så banalt enkelt er nok en medvirkende årsak til at jeg har begynt å interessere meg for mer privatøkonomi. Hodet mitt - som er lite flink til matte, tall og kroner og øre - har plass til mer informasjon.

For noen uker siden stod der 138 000 tilgjengelig på boligkreditten. Jeg hadde satt som mål at denne skulle stå på 175 000 til nyttår. Men det er allerede 164 000 tilgjengelig der nå.. Men det er litt fordi jeg har satt endel penger som er øremerket til andre ting inn på lånet enn så lenge. Minst 10 000 av de skal ut igjen før september er omme. Klarer vi å se 200 000 tilgjengelig der til nyttår? Det vil bety at lånet vårt minker fra 1,31 mill til 1,25 på et halvt år... Ikke SÅ verst?

Tankene kverner rundt økonomi støtt og stadig. Jeg synes det er litt i overkant av og til, jeg har en skikkelig "obsessive" personlighet som blir lett veldig oppsatt på ting. Privatøkonomien er tross alt veldig bra ting å bli oppsatt på. Jeg har vært hekta på verre, for å si det sånn. Jeg rykker ekstrakroner inn på fondet og styrer pengene inn på fond som har gått veldig mye nedover. Større risiko, men mulig høyere avkasting? Lønningsdag i dag, og fondkontoen vil stige med nesten 1000 kroner denne måneden. Noe som er imponerende nok for en som helst sparer på huslånet.

Jeg liker at jeg er oppsatt på økonomi, det betyr at jeg har gått fra regningskrekk til å rive opp konvolutter og har et sykelig ønske om å betale regninger fjorten dager før tiden. Det finnes tydeligvis ikke mellomting med meg...Jeg ser også episoder av Luksusfellen på TV3s nettsider. Litt sånn egenmotivasjon. Eller kanskje litt sånn "HAHA JEG ER BEDRE ENN DEG!"-følelse? Håper jeg ikke driter på draget og pådrar meg inkassoregninger i nærmeste fremtid nå, for det vil være pinlig etter forrige setning.

Jeg hadde kjapt blitt en kandidat til programmet selv, men flaks har holdt meg unna. Flaks har gitt med en mann med vettet i behold, egenkapital til boligkjøp (for jeg har aldri spart en krone i mitt liv) og en partner som har vist forståelse (om enn litt oppgitt) når jeg tryller frem inkassobrev. Det har aldri gått oss over hodet. Men hadde jeg vært alene så kunne det RASKT vokst seg større. At han har tatt meg i øra har trolig reddet meg fra å drukne. Når jeg tenker etter, så håper jeg virkelig jeg er god i senga og verdt bryet for ham.

Men så vandrer jeg rundt og fritt på gaten - jeg: luksusfellekandidaten - med 164 000 skinnende kroner i øyeblikkelig tilgjengelig kreditt. Bare jeg har tilgang på internett (hurra smart-telefonen) og har VISA-kortet mitt i hendene, så kan jeg bruke de når jeg vil, på hva jeg vil, til huslånets 3,65% rente. Og jeg vet det. Og jeg klarer å la være. Jeg føler meg iblant som en narkoman som går rundt med en eske full av valium i lomma. Uten å spise en eneste en.

....jeg skal ikke dermed si at jeg ikke iblant har lyst.


(Coming coon: Planlegger et innlegg der jeg er ærlig om alle ting jeg angrer på (fra økonomisk ståsted) fra konfirmasjonsalder og frem til i dag. Kanskje noen kan lære av mine feil!)

Jeg bretter ut vår privatøkonomi...

...sånn delvis, i alle fall. Vi bruker et årsbudjsett som er lastet gratis ned fra økonomiguiden.no - stortrives med dette årsbudsjettet fordi det kun krever punching av tall. Og er lett oversiktig og viser hvilke måneder man går i pluss og minus.

Dette er oversikten av årsbudsjettet 2012. Nå er dette litt vanskelig å lese, så kjapp oversikt: Gult er ”hjem” og bo- og husutgifter. 25%. Økonomiske forpliktelser er mørkeblå, 14% og er regninger, TV-lisens, telefonregninger, andre forsikringer osv. Lommepenger er turkis (10%), og dagligvarer og forbrukshandlig er merket med rødt. Biltransport er mellomgrønn og 9%. Skal fikse bildet litt bedre så det kan forstørres senere i kveld.
Uansett så gir det et bilde av det jeg føler er galt. 39% er brukt på hjem, strøm, telefon, regninger... 14% er brukt på mat, gode biffer, blåskjell, vin, kosmetikk og shampo. Satt på spissen. Resten av budsjettet er underholdning, fritid, personlig, ferie... Vi har det med andre ord særdeles bra.

Nå er ikke ”sparing” med i denne oversikten, fordi vi ikke sparer noe fast. Vel, ikke i følge budsjettet. Her er en oversikt over inntekter. Øverste linje er totale inntekter (får som regel 1000 kr mer enn budsjettert). Ringet rødt er det som ikke er plassert på noen post i budsjettet – merket i mørkeblått er pengene som ventes tilbake på skatteoppgjøret:



På en måte er det synd at vi har et sånt fint budsjett. For selv om vi (eller hvertfall jeg) er veldig glade i det, så er vi utrolige lite flinke til å bruke det. Nå står det svært få kroner til overs, så det ser ut som vi er på stram line. Men med 2000 kroner i måneden øremerket personlig shopping i måneden og et budsjett som undervurderer inntektene - og sterkt overdriver faste utgifter, så har vi mye mer sløsekroner enn man skulle tro. Og det som er til overs, blir sløst med.

Av sparing skjer følgende: Vi betaler inn 2-3000 kroner ekstra på huslånet i måneden. Da vi har rammelån/flexilån fungerer lånekontoen som bufferkonto i en krise. Men som regel håndteres kriser med rentefrie kredittkort til neste lønn, så slanker vi litt inn på kjøpesirkuset neste måned. Vi sparer også 450 kroner i måneden på fondskonto. Her står ca 5000 kroner i verdier nå. Også sparer vi 500 kroner inn på egen konto. Her står det i øyeblikket 0,- for jeg satte opp den sparingen i forrige uke - med fast trekk dagen etter lønningsdagen.

Vi har snakket litt om å bli litt mer fornuftige. Spare litt mens vi kan, betale ned på lånet mens renta er lav. Men vi sier en ting, og kjøper spillmaskiner og diamanter mens vi snakker. Dette er desverre ikke et utrykk. Både en håndholdt spillmaskin og diamanter har blitt skaffet siste måneden.

Gjelda vår er som nevnt tidligere et huslån på 1,31 mill, og studielån på 181 000. Huset har "bankverdi" på 2,2 mill, så vi ligger egentlig godt an. Men vi kunne ligget bedre an. Vi er ikke flinke.

Det er en ny situasjon for meg, dette. Mine foreldre hadde ikke god råd, det var endel arvede klær, bilferier i Norge med telt og de små ettroms hyttene på campingplassen - men alltid mat på bordet, rene klær og fine bursdagspresanger. Jeg hadde foreldre som iblant snakket med litt bekymring om økonomi. Ting jeg ikke skulle hørt, men fanget opp. Jeg fikk ingen sparekonto når jeg ble voksen, det jeg hadde kom fra sparegrisen. De hjalp meg når jeg trengte det, men barnetrygda mi har alltid blitt brukt opp på familiens forbruk. Så var jeg student og nå... har jeg penger. Og de får bein å gå på.

Det å ikke ligge våken om natta og bekymre seg over store regninger som kommer er litt uvant. Det er deilig, men litt uvant. Det er kanskje derfor det føles feil å ha stort forbruk og derfor jeg har et ønske om å ta grep? Målet vårt nå er å øke innbetaling til huslånet med ytterligere 2000, og sette opp en noe høyere sum på nedbetaling av studielånet. Så får vi se når nyttår kommer - om vi har klart målet vårt - som er å ha boliglån på 1,26 millioner.

Tips: Jeg har fått noen gode råd og gode ideer fra forumet: http://www.pengevett.no/ - anbefales!

Skal jeg virkelig...

...brette ut om privatøkonomien min?

Jeg må innrømme at jeg er litt i tvil. Jeg sitter og jobber med et innlegg som vil gi ganske god innsikt i vår økonomi. Samt noen oversikter over tulleforbruket vårt hittil i år. Jeg mangler noen kvitteringer og blar bakover i kontroutskrifter. På tross av at jeg er anonym og ikke skal innrømme noe kriminelt, så er det skummelt!

Ikke at jeg er helt sikker på hvorfor. Ja, økonomi er en privatsak, men jeg er ikke sikker på hvorfor.

For jeg hører glatt "Gud, har du tatt av? Hvor mange kilo?" og "Er brystvortene dine fortsatt såre?" samt "Hadde du noen hull da? Bruker du ikke elektrisk tannbørste?" som replikker i daglige samtaler. Men "Så, hvor mange kroner har du betalt i skatt da?" hører man aldri. For det er for personlig. Hygiene, kropp, helse - er mindre personlig. Merkelig nok.

Men jeg har bestemt meg. 99% sikkert. Jeg skal brette ut økonomien på denne bloggen i løpet av uka.