Gjør det selv: Lange, pene negler

...og spar penger i prosessen? Jeg har oppdaget et triks og vil dele det med de som måtte trenge det. Har du Y-kromosom i kroppen, så er det tillatt å hoppe elegant over dette innlegget og glemme at det finnes, for det handler om negler, neglebånd og neglelakk.

En av mine luksusvaner er manikyr. En runde hos en proff koster fort 800 kroner og holder seg pen i 3-4 uker. Dette passer ikke helt inn i min nye "slutt å sløse"-tankegang.

Mitt problem var - og er - at jeg har veldig svake negler naturlig. De bøyes, flises opp, revner og brekker for et godt ord. Tidlig i mai hadde jeg fått litt lengde på neglene, ikke mye men litt. Og de var jevnlange! Så jeg begynte å stelle med dem. Et hyggelig tidsfordriv mens jeg ser på filmer og serier på kveldstid. Nå har det blitt et ukentlig rituale, og neglene mine er så lange at jeg må file dem ned i blant! Så, oppskriften på min galskap:  (PS: Jeg er amatør, og garanterer ingenting annet enn at dette er mine hemmelige triks).

Jeg kjøpte meg to små sett for neglepleie. Et med fransk manikyr-lakk og maler for å legge hvit negletupp, og et sett med negleolje, neglebåndsfjerner og en liten tube fuktighetskrem jeg nesten aldri bruke.

Steg 1: 
Finn noe morsomt å se på. Lettere å pusle med neglene når tiden flyr.

Steg 2: 
Fjern gammel neglelakk og eller rens neglene med neglelakkfjerner uten aceton. Vask hendene godt og bruk neglebørste om du har det.

Steg 3:
Fil forsiktig neglene og fil kun i én retning. For mine flisete negler så filer jeg bare "nedover", altså i samme retning som du ville ha lakket dem, bare ytterst på tuppen.

Steg 4:
Neglebåndene skal til pers. Jeg bruker en neglebåndsfjerner som skal lakkes på og skylles av etter noen minutter. Det blir noen rester igjen, som du kan dytte og skrape bort med et passende verktøy - men en ispinne fungerer veldig godt! Neglebåndene kan også fjernes etter et bad eller en dusj når de er bløte.

Steg 5:
Avslappingsfasen. Jeg oljer neglene godt. Oppskriften på neglekittet jeg kjøpte sa et dråpe per finger og gni det godt inn over neglen. Men jeg kjører overdose. Jeg "lakker" neglen med negleoljen, har godt på rundt sidene og stryker litt på under neglene (når de ble lange nok) og litt rundt neglen. Så venter jeg. Gnir litt inn. Har på noen dråper til. Og slapper av.

Steg 6:
Jeg vasker bort oljen og drar en buffer lett over neglene. Tørker bort støv og fukt med tørr, ren bomull, også lakker jeg dem i fransk manikyr. Dette gir tre solide lag lakk på tuppen av neglen og er trolig hele hemmeligheten bak mine nå lange negler. De tåler en liten trøkk i forhold til før - med kun et strøk blank lakk.

Jeg gir neglene god tid til å tørke mellom lagene - som dere skjønner så tar dette tid, men jeg har på koseklær og bruker en avslappende TV/film/seriekveld i uka på dette. Tiden kan også kombineres med hårkur/ansiktsmaske. Etter en uke så gjentar jeg steg 1 til 6 og starter en ny uke med freshe negler. Jeg går med en neglefil og litt hvit og blank lakk i vesken for å redde flassende lakk og for å få det til å vare, men etter min erfaring så sitter Depends fransk manikyr-lakk faktisk overraskende bra!

Så, jeg har lange negler som er mine egne, jeg har helt "ny" manikyr hver eneste uke, og 300 kroner i produkter ser ut til å vare med i 3-4 måneder minst. Og ikke sikkert alt må byttes ut på samme tid. Jeg får beholde luksusvanen min, sparer penger - men investerer litt mer tid.Men har startet å bli glad i min lille rutine.

Jeg vet jeg sa anti-rosablogg i starten, men tilgi meg for denne glippen. Jeg lover, det skal ikke skje ofte. Dessuten var dette KUN for å spare penger. Ja! Det er det, det er sparetips, ikke kosmestikktips. 

Grisk når det gjelder!

Nå skal jeg bare sutre litt! 

Jeg er en tåpe. Jeg kan komme hjem etter en handletur og tenke om meg selv at jeg var flink, jeg sparte penger. Jeg har shoppet litt, kjøpt en bursdagsgave og handlet dagligvarer. Jeg sparte penger på å kjøpe et nydelig enkelt kort, i stedet for et forseggjort dobbeltkort med musikk og en teit vits. Jeg sparte penger på å kjøpe iskrem på tilbud og jeg kjøpte ikke den nye typen hudkrem - fordi jeg var FLINK og husket at jeg har to halvfulle flasker hudkrem i skapet jeg kan bruke først.

Så drar jeg ting etter ting ut av posene. Gilde karbonadedeig, Barilla pasta, Jarlsberg, røkelaks - ferdig skivet. Også stopper jeg opp litt. Hadde ikke røkelaks vært billigere om jeg hadde orket å skjære den i skiver selv? Og finnes ikke firstprice-pasta? Og Nordfjord-kjøttdeig kanskje? Jeg sparte slående 12 kroner på en litersboks iskrem på tilbud - og brukte trolig 150-200 kroner "for mye" på å ikke tenke billigmerker. Og trolig 100 kroner for mye på å ikke tenke over hva vi allerede har i skapet. Jeg kjører på autopilot med handlevognen og plukker med det mest kjente og kjære, eller det som jeg sist så reklame til.

Når jeg setter bort Jif Universal-sprayen så gnager et minne meg i bakhodet... Kjøpte jeg ikke refillposer en gang i tiden? Og spedde på med vann? Ble det ikke billigere? OG bedre for miljøet? Hvor er det blitt av studenten som kunne strekke kronene langt avgårde?
Er jeg virkelig så dum? Ja, jeg er det.

Jeg kan finne på å handle kosmetikk, og i stedet for å gi meg selv en øvre grense, så kjøper jeg en masse surv og sarv på salg. Halv pris. Eller, kanskje det var billig. Eller samlepakke? Jeg burde gått inn på parfymeriet og tenkt "en fin rouge og ny mascara - noe i bra kvalitet". I stedet tenker jeg "må ikke bruke for mye penger". Dermed så plukker jeg glatt med ting som er på salg, ting som er billig, noe morsomt og nytt som ikke koster så mye. Trenger jeg ikke ny neglefil? Denne var en søt farge og koster bare nitten kroner. Også kommer jeg hjem med rougen og mascaraen som jeg trengte, en ekstra mascara til å ha i veska (salg! Et billigmerke!), en liten samleboks øyenskygger der jeg kun liker én av fargene, en søt liten sminkepung (halv pris!!! :D), samt en neglelakk i en skingrende oransje. Ja, fargen er kul, men jeg innser når jeg setter den bort i skapet mitt - jeg kommer aldri til å bruke den oransje gøgga. Og den billige mascaraen jeg kjøpte for å ha i håndveska kommer jeg neppe til å få bruk for. For kosten på den er jo helt håpløs. Da hjelper det ikke at det kostet 49 kroner. Det er 49 kroner jeg lik så godt kunne kastet ut av vinduet. Sukk.

Det er stort sett kun småpenger det er snakk om, men det er også en iboende holdning i meg.Jeg plukker lett med meg ting som frister. Ting som butikkene legger strategisk plassert. Jeg kjøper ofte sokker på HM, eller hårstrikker på Cubus - dersom de ligger nær kassa og koster 29 kroner. Det er jo ingenting! Men jeg har mer sokker enn fire fotballag til sammen - og jeg er en voksen, barnløs dame på snart tredve år og har IKKE bruk for lilla hårstrikker.

Det verste er at jeg har jobbet i butikk. Jeg er kurset i hvordan varer skal plasseres for å tiltrekke flere kjøpere. Og jeg lar meg likevel friste. (Les: lure)

Sånn flyr femtilappene avgårde, flere ganger i uka.Så stopper vi på apoteket, mannen min og jeg. Og jeg skal ha pyrisept. Eller kanskje klorhexidin? Vi er tomme, og sånt er kjekt å ha når man har katt i huset og kan få småklor. Mannen min holder dem frem, begge produktene Og øynene mine faller på prislappen. Og jeg velger klorhexidin, som var billigere på litersprisen. Selv om det var kroner om å gjøre og jeg foretrekker pyrisepten som ikke svir - her snakker vi om en bruksvare som brukes sjelden, og som er nyttig å ha - og jeg går i mot egne ønsker og eget behov - for å spare en tier.

Så går jeg hjem og føler meg flink. Flink fordi jeg var fornuftig på apoteket. Også setter jeg klorhexidinen ved siden av 20-kroners flasken med knalloransje neglelakk. Og tenker at jeg er egentlig skikkelig dust.

Jeg må på et eller annet tidspunkt lære meg å være sparsommelig på de rette tidspunktene, og ikke være etterpåklok.

Jeg skal gjøre alvor av handleliste. Mandag skal vi handle, og jeg sverger på min glorete neglelakk: Jeg skal ha med handleliste!

Postkassa mi og jeg

Postkassa mi og jeg har en dramatisk fortid. Vi har aldri vært bestekompiser. Jeg var god kompis med postkassa til min mor og far. Den gav meg bursdagskort, pakker fra mormor, bøker fra "TL-klubben" og noen ganger brev fra brevvenner. For meg var det ingen postkasse, det var en kosekasse.

Når mannen og jeg flyttet sammen, så skaffet vi oss en egen postkasse. Lenge følte jeg at den ikke var stueren, for den oppførte seg ikke bra. Den klorte, glefset og beit og det var ekkelt og skummelt å hente posten. Den kastet inkassoer etter meg og knurret når jeg kom for nær. Det skulle ta meg mange år å innse at postkasser er litt som hunder. Man må vite hva man driver med, og man må være bestemt og konkret i oppførsel og oppdragelse, så får man en rolig og forutsigbar postkasse til slutt.

Jeg har skrevet tidligere et innlegg om mine ubetalte regninger, og min regningskrekk. Dette har ikke bare gitt utslag i å gjemme regninger, eller legge dem diskré til siden uten å åpne dem. Det har også medført at jeg til tider har vært redd for postkassa. Redd fordi jeg ikke vet hva slags styggedom den gir meg, og ikke har hatt noen styring på hva som kommer.

Jeg har tullet litt i dette innlegget til nå, men jeg tuller ikke når jeg sier følgende: Jeg har kjent adrenalinet stige når jeg går til postkassa. Jeg har vært redd for å hente posten. Selv når jeg ikke forventer noen store utgifter. Dette stammer trolig fra en tung periode gjennom studiedagene og før vi begge fikk trygge fulltidsjobber. Når en stor regning kunne velte hele lasset og man lå søvnløs i desember og lurte på om man burde la være å kjøpe julegaver for å ha råd til årsavgiften i neste kvartal.

Selv etter at økonomien stablet seg på beina, og gikk fra "dårlig" til "holdbar" og deretter til "god" - så har denne skrekken sittet i kroppen. Tross budsjettering og smått økende pengevett og fornuft, så sitter regningskrekken og postkassefobien i kroppen ennå. I flere år har jeg lukket øynene og hastet forbi postkassen og stolt på at noen andre henter den inn, så jeg slipper adrenalinet og ubehaget i mellomgulvet når jeg går for nær den. Flere ganger har post blitt liggende i dagevis i postkassa, selv om vi er hjemme.

Samtidig som jeg startet denne bloggen i midten av juni, så startet jeg å hente posten hver dag. Etter jobb, før jeg gikk inn, før jeg slengte av meg høye hæler og før fant frem joggebuksa. Rett til postkassen - sortere bort reklame og ta med brevene inn. Det var første steg.

Jeg er nå i gang med steg 2: Åpne posten før jeg setter meg ned. Jeg åpner nå nesten alt som er adressert til meg selv med en gang jeg kommer i hus, og maser på mannen til han åpner ting som er adressert til ham. Selv om han har hatt styring i hele sitt liv og er midt i noe annet. Jeg holder på å utvikle meg til en kontrollfrik.

Steg 3, som ligger litt lengre frem i tid, er å legge regningene inn i nettbanken samme dag som jeg mottar dem.

Målet: Om noen finner en regning i huset vårt om to måneder, så kan de bare brenne den. For kid-nummer og kontonummer og forfallsdato er på plass i nettbanken og jeg har like god kontroll som min bedre halvdel.

Når stiger panten, mon tro?

Nå som femtiøringen er borte, så kan man tape eller tjene noen kroner, alt ettersom. Bruker man betalingskort (uten gebyr for bruk) så betaler man alltid rett sum. Betaler man kontant og summen ender på 134,50 kroner, så taper du femti øre på å betale kontant. Enkelte har latt det gå sport i dette. Jeg har observert noen rare gjøremål i betalingskøen til Rema 1000. Noen som fomler frem kortet om summen havner på noe-og-femti øre, selv om de stod med kontanter i hånda. Det nye jeg ser nå er folk som panter flasker som gir 2,50, for å så få 3 kroner tilbake. Man panter altså én og én flaske og går til disken for å håve inn sine ekstra halvkroner.

Jeg lurer på hvor underholdende og frustrerende det må være å jobbe i butikk når man møter noen som skal pante tjue flasker - og vil ha 3 kr tilbake etter at hver og en flaske har forsvunnet inn i panteautomaten.

Det er nok ikke så mange som har tenkt over det ennå, men flere vil nok utnytte dette fremover. For veldig mange mennesker er prinsippmennesker, som gjør sport i å be om pose etter at man har dradd kortet - for da ber som regel ikke betjeningen om penger for posen. Disse menneskene har jo MER å tjene på å bruke tid og sommel på å levere inn panten sin.

Så ettersom femtiøringen nå er død, og rare mennesker lager rare køer på butikken, så kan kanskje prisen stige til 3 kroner for de store flaskene snart? Så kan jeg også tjene litt på at femtiøringen er borte, uten å gjøre meg til latter på lokalbutikken.

Mine penger er dine penger

Vi er to personer som jobber fulltid i dette huset. Vi tjener på å bo sammen, faste utgifter deles, vi trenger ikke varme opp huset dobbelt så ofte, middagen blir ofte billigere når man er to. Vi er to om banklånet, to om vedlikehold og husarbeid - ja, det er lettere både praktisk og økonomisk. At noen etterlyser tiltak for single, det forstår jeg godt, og støtter det gjerne.

Herren i huset og jeg har valgt en helt felles økonomi. Det var strengt tatt ikke et valg helt i starten da den ene var inntektsløs i noen måneder, men det har blitt en vane. Og en god vane for oss to. Satt på spissen så kan mannen min klare seg uten meg - og omvendt – med nåværende bolig, biler og lurvete hage. Et eventuelt brudd (eller gudforby; dødsfall) trenger ikke å medføre salg av hjem og eiendeler, for å så la oss starte på bar bakke. Dette er ikke noe jeg frykter, men man vet aldri hva som kan skje, hverken med helse eller følelser – og at den enes lønn alene har drifte Familien AS, gir en ekstra dose trygghet.

Jeg nevnte dette tidligere i et innlegg der jeg pekte mer på følelsen rundt det å dele økonomi eller ikke - i dette innlegget - og nevnte kort hva vi gjør i praksis. Men jeg tenkte å utdype hvorfor vi velger å beholde det slik.

Et par som velger å ha strengt delt økonomi, som deler regningskontoer i to, boliglån i to og innkjøp i to – kan umulig ha samme tryggheten som vi har, tenker jeg. Hadde vi hatt mine penger og dine penger, mine utgifter og hans utgifter, så hadde det gnagd litt bakerst i hodet mitt. Tenk om jeg blir ufør? Og fikk min inntekt halvert? Enkelt, sier mine venner med delt økonomi som famliefilosofi – da deles bare brøken og du betaler en tredjedel av utgiftene og din mann betaler to tredjedeler.  Men i mitt hode tenker jeg bare at da vil jeg bruke nesten alt mitt på felleskapet og han vil ha deler av sitt til å bruke på seg. Vi vil få et hjem med klasseskille. En arbeidende og en ufør. En velstående og en fattig – satt på spissen. Jeg kan gjerne snu på flisa og se for meg at det er min mann som vil ha minst inntekt, uten at det endrer synet mitt.

En annen ting - hva om han får verkstedregning på sin bil - skal jeg spise ost og kjeks, og drikke vin til helgen, mens han spiser tørt kneipp og spretter kredittkort for å få bilen sin på veien igjen? Kanskje jeg aller nådigst kan låne ham penger rentefritt? Det lukter litt "midlertidig" av å låne penger og sette så tydelige grenser i et forhold. Det er som et usnakket "Jeg forventer å få hver krone tilbake, for vi kommer ikke til å holde sammen". Det hadde gitt vårt forhold en ripe i samholdet, i tilliten og i troen på en videre sammensveiset fremtid sammen. Jeg kan derimot godt forstå de som gjør det. En lønning er jo individuell, så om man ønsker å holde den for seg selv, så kan ikke jeg kritisere det. Jeg hadde ikke klart det. Jeg deler gladelig, for det er våre to biler - ikke hans og hennes. Jeg koser meg ikke av å ha det lett økonomisk om han har det tungt. Jeg koser meg mest når vi begge kan senke skuldrene. Og dra lasset sammen, i tykt og tynt.

Vi er nok familiekommunister, min mann og jeg. Noe vi har vært siden første samboerdøgn sammen. Vi er hverandres ulykkesforsikring i tillegg til kjæreste og partner. Samtidig som jeg forstår eksperter som kommer med advarsel og avisartikler som belyser viktigheten av kontrakter, særeie og som advarer kvinner som å gå i "kvinnefeller" med å betale for oppussing i et hjem man ikke eier - så får jeg litt bismak av det iblant. Det blir så klinisk og så feil å kjøre så sort-hvitt. Ja, særeie er bra, og ofte også nødvendig om en part (eller begge) har barn, eller en part eier betydelig mer enn den andre. Men hva med familiesamholdet? Vi skiller oss som aldri før. Moderne barn har minst to sett foreldre og helst en skokk bonusbesteforeldre, i tillegg til en stefar som var inne i bildet i fem år, men som også har flytta ut. At man må beskytte seg i sånne turbulente tilstander, det forstår jeg. Men jeg ønsker ikke å ta del i det. Kanskje jeg er naiv.

Midt i alt dette med klare, kliniske grenser, med gode råd om kontrakter og liten skrift på én side - og hvor lettvint det er å gå fra hverandre på den andre - så funderer jeg på om det har en sammenheng med turbulensen som foregår. Kan det at min mann og jeg bryr oss mer om hverandre enn vi gjør om lønningene våre... kan det være positivt for vårt forhold? Misforstå meg ikke - jeg sier ikke at andre liker pengene bedre enn sin partner. Men det at vi velger samholdet over "hele fjøla" er kanskje en liten mental pluss i margen for oss begge? Styrker det samholdet vår, måten vi snakker med hverandre og hvor åpne vi er med hverandre? Kanskje.

Eier man felles, og har man en eneste stor felleskasse som både mat, tapetlim, hvitevarer og hagemøbler blir betalt ut fra – så forsvinner ”kvinnefellen".

I enkelte diskusjoner med venner og bekjente som har valgt den delte veien, samt på diverse nettfora gjennom årene, så har jeg blitt stilt litt til veggs og spurt om vår løsning ikke kan forårsake irritasjonsmomenter mellom oss - om den ene parten sløser for eksempel. Både ja og nei. Sløsing og ufornuftig pengebruk hos den ene ville bunnet ut i irritasjon hos oss også. Men med en helt delt økonomi, så har man ikke noe man skulle sagt om den andre sløser. Med helt felles økonomi (og noenlunde likestilling i forholdet) så det omvendt. Man kan stille spørsmål ved galskapen. Fordi det er tross alt felleskapet sine ressurser. Dette betyr ikke at jeg ikke gjør min mann oppgitt med overdreven shopping, eller at han ikke gjør meg oppgitt med teknologiske dupeditter iblant. Men vi vet at det skjer. Han sier i fra når han planlegger å kjøpe ny mobil. Jeg sier i fra at jeg skal shoppe på lørdag. Og gir et anslag for hvor mye. På den måten vet vi alltid hvordan økonomien ligger an og blir sjelden overrasket, og vi beholder også en bitteliten vetorett om den andre er i shoppetåka.

Er dette totale felleskasse-systemet det smarteste valget for meg personlig? Njaei. Jeg vet ikke. Det føles best. Nå er våre inntekter temmelig jevne, så i øyeblikket betyr det lite. Kanskje jeg hadde sikret meg bedre dersom vi hadde hatt særeie, delt økonomi og jeg hadde hatt mulighet til å sløse eller spare til egen fremtid som jeg selv ville. Sett fra et ensomt synspunkt, så er man sin eneste forsvarer og bør tale sin egen sak og sørge for seg og sitt. Problemet er bare at vi ikke er ensomme individ. Vi er to. Vi deler hjem, privatliv og hverdag sammen. Hvorfor skal vi skille økonomien helt ut av den ligningen? Hadde vi vært særboere, så ser jeg grunn til delt økonomi. Ikke ellers. Ettersom vi bor sammen, så tjener min mann og jeg best på å samle sammen alle ressursene og deretter dele dem etter behov. The hive mind – hvem kan krangle med moder natur?

Mine penger er dine penger, skatt. Og min gjeld er din gjeld.

(Disclaimer: Jeg anbefaler ikke en sjel eller hodelus å følge vårt eksempel til punkt og prikke, med mindre man har lyst. Det krever en viss lik tankegang og like ønsker, samt at man kommuniserer godt. Vi har alle forskjellige løsninger, jeg ville bare dele vår).

Jeg er pengeblind!

Jeg innrømmer det. Jeg bryter pengefartsgrensen. Jeg setter meg i lommeboka, griper bankkortet og styrer meg i sikksakk mellom spontankjøp og fornuftige, planlagte kjøp. Jeg girer med kredittkort og når drivstoffet tar slutt, plukker jeg opp mobilen og fører penger over til bankkortet. Tanken er full - spent klar til å svinge rundt i ring litt til.

Jeg har brutt pengegrensen i altfor mange år. Jeg har ikke en usunn økonomi egentlig, ingen forbruksgjeld eller kreditt, men alle er vi vanedyr. Jeg er vant til å bruke opp alle pengene jeg har, og jeg er blitt fartsblind. Det tar visst litt tid å bli fornuftig og kjøre pent...

Det beste eksempelet er når jeg og mannen fant ut her forleden av vi samlet hadde ca 1400 kr igjen på brukskontoene våre og en uke igjen til neste lønning. Da hadde vi riktignok overbetalt veldig mye inn på huslånet (rammelån, skrev litt om det i dette innlegget) så vi regnet jo med det skulle ta slutt før tiden. Vi ble enige om å forsøke å se om vi klarte å strekke disse kronene til neste lønning. Med mat i fryseren, vin i kjelleren og ingen regninger igjen å betale så skulle det gå fint.

Dagen etter fikk vi telefon fra et vennepar som ville komme på besøk på lørdagen. Lørdag formiddag virret vi rundt på butikker. Vi kjøpte dyr lammestek, dyre råvarer til middagen ellers, og vi vimset innom et bakeri og kjøpte en ferdig bakt kake til tre hundre kroner. Når vi så vimset videre og jeg smalnet i blikket ved blomsterbutikken og vurderte om jeg hadde nok på min slukne konto til å kjøpe blomster å ha på bordet, så skjedde det noe rart.

Refleksen min tok over. Før jeg fikk sukk for meg, så hadde jeg ført over 1000 kroner fra huslånet til brukskontoen min via mobilen. For vi skulle jo ha besøk, det er jo unntaktstilstand? I et øyeblikks ubetenksomhet så hadde jeg kastet sparetips ut av vinduet og falt tilbake i gamle spor.

Nei! Det er aldeles ikke noen unntakstilstand. Det er godt å skjemme seg selv bort i blant, og godt å skjemme bort venner. Og kaka smakte fantastisk og jeg er veldig glad i å være vertinne. Jeg føler ikke jeg snobber. Men jeg føler penger er litt for abstrakte for meg. Og jeg har fortsatt en liten vei igjen å gå før jeg lærer meg å respektere budsjettet.

....ikke en gang én ukes stramt mål klarte vi å holde! Pokker heller.

Snusfornuftige sparetips

Jeg samler på sparetips som et ekorn samler mat til vinteren. Dessverre, så er jeg ganske lik ekornet, og vet ikke bestandig hvor jeg har gravd dem ned. Og mange av tipsene blir liggende og råtne, aldri utnyttet som de burde. Men de aller fleste av disse tipsene er ting som jeg selv tyr til. Har du fler gode ideer til meg, så legg gjerne igjen en kommentar!

Det ultimate sparetipset er enkelt i teorien. Få opp inntekten, få ned forbruket. Men etter min egen (bitre?) erfaring, så stiger forbruket lekende lett sammen med inntekten. Og det er lett å sløse når det er penger å ta av, uten så mye tanke for fremtidig sparing, eller at man fyller huset med tøys.

Shopping:
- Unngå shoppingsentre og unngå nettbutikker, med mindre du trenger noe. Ikke gå inn på nettbutikker for å "se". Gå inn dersom du trenger noe og vet hva du trenger. Ikke når du har lyst på noe nytt. 
- Ikke kjøp for mye, selv om det er på tilbud. 3 for 2 er fine tilbud, men ikke om det er noe som kun vil ta plass i skapet og aldri vil bli brukt. Da er faktisk én billigere enn to + en ekstra på kjøpet.
- Unngå rabattfellen. Når du skal kjøpe noe, forsøk å doble prisen i hodet ditt og kryssforhør deg selv og sjekk om du er sikker på at du vil ha dette. Eksempel: Du finner en genser til 179 kroner. Den er litt søt. Men ville du kjøpt den samme toppen til 358 kroner? Dersom svaret er nei, så trenger du trolig ikke den genseren, og du har heller ikke så lyst på den. Denne lille regla har redda meg fra mang en shoppetåke, spesielt  på utenlandske nettbutikker.

- Ved nettshopping fra utlandet, ta et øyeblikk og sjekk hva varene vil koste deg i frakt, moms og fortolling før du bekrefter bestillingen. Toll.no har en tollkalkulator som kan hjelpe deg. Dette har flere ganger gitt meg en aha-opplevelse, i stedet for å tenke at alt er billigere i utlandet. For sluttsummen kan fort bli litt høyere enn man først tror.
- Kjøp brukt, og bruk Finn.no sitt gratismarked/gis bort-marked når du kan!
- Ligg milevis langt unna avbetaling og kreditt.
- Prut! Ikke vær redd for å spørre eller foreslå at selger kan gå ned i pris. Det verste som skjer er at du kaster bort noen sekunder av livet ditt og betaler fullpris, det beste som kan skje er at du sparer noen kroner. Selv om du bare får slått bort en eller to prosent av fullprisen, så er det kroner spart som du kan bruke på annet tøys. Eller spare på. Helst å spare på.

Abonnementer
- Sjekk jevnlig abonnementer på mobil, strøm, forsikring - og om de finnes billigere andre steder. Det er ikke alltid man må ty til å bytte leverandør. Det kan ofte være nok å kontakte den nåværende leverandøren og be om en bedre pris. Vi har for eksempel kontaktet internettleverandøren vår og pekt på at de har konkurrenter som har bedre fart til billigere pris og spurt om vi kan få til samme prisen. Eller mobilabonnementer. Vi har aldri fått nei, så sant vi ikke allerede har hatt bindingstid.
- Bytt bank eller kontakt banken for å prute ned renten. Jeg har selv prutet ned renten med opptil 0,75% - så dette virker! Her brukte jeg samme strategi som punktet over, jeg viste til at de har konkurrenter som har bedre rente og at jeg vurderer å bytte bank. Plutselig fikk jeg tilbud om tilsvarende rente hos nåværende bank.
- Bli kvitt støttemedlemsskap på treningssentre og gå ut i skogen, fjellet eller ta på ski. Bor du ved kysten, gå tur i fjæra! Brukes medlemskapet så er det en annen sak, men mange har støttemedlemskap et eller annet sted som man ikke trenger.
- Er det blader eller magasiner du kjøper slavisk? Sjekk prisen på stykkpris i butikken opp mot abonementkostnad. Ofte sparer man endel kroner årlig på å ha abonnementer, utrolig nok.
- Gå gjennom en hel måneds kontoutskrift med lupe en gang i året for å se om det er løpende abonnementer eller medlemskap du kan kutte ut. Jeg oppdaget at jeg var dobbelforsikret på denne måten.

 Daglig forbruk
- Les aviser på nettet! Det koster å ha nettilgang, men om du først har nettilgang, så utnytt det. Trenger ikke programbladet, du har internett. Trenger ikke aviser, og trenger ikke engang være hjemme når Dagsrevyen vises, for man kan alltids se programmet på nett ved en senere anledning.
- Bruk biblioteket. Biblioteket er en glemt instutisjon blant min aldersgruppe. Jeg gjenoppdaget biblioteket ved en tilfeldighet og fant ut at hjemkommunen min har et råflott bibliotek. Her kan man låne filmer, bøker og musikk uten at det koster noe. 
- Matpakke! Her synder jeg ofte. Matpakke koster jo også litt, men for min del så koster det mellom 25-35% av det lunsjen min koster i kantinen på jobb. Hadde jeg tydd til matpakka daglig så koster det meg nesten 3500 kroner mindre årlig enn å ty til kantinen. Regn ut hva du sparer på matpakkebruken, så kanskje du får en aha-opplevelse selv, som motivasjon til å bli flinkere med brunost og matpakkepapiret.
- Grønnsakshage! Gressløk, mynte, reddik.. Vi har stor hage og jeg har mange planer, men lite grønne fingre. Men en vakker dag skal hobbyen iverksettes og vi skal selvprodusere litt. Ikke mye, men alle bekker små. Man kan også ha urter og dyrke tomat og paprika i vinduskarmen. Her er nok ikke så mange kroner å spare, men mange bekker små...

- Bli kjent med "restemiddagen"! Også et ord som har gått i glemmeboka blant meg og mine. Jeg har rett og slett ikke talent til det, jeg er flink til å varme opp middag fra i går i mikroen, men ikke flink til å ta vare på de to kjøttbitene eller fiskefileten og bruke det i en helt annen rett, suppe eller gryte dagen derpå. Noen rester gjør seg som nistemat også, min favoritt er kald pizza.
- Bensin - bruk rabattkort og følg med på prissvingningene. Man kan spare noen kroner i uka på å fylle på rett tidspunkt. På min kant av landet så er bensinen stort sett billigst på mandager og tirsdager og stiger så trofast gjennom uka helt til søndagen. Så vi fyller ikke bensin i helgen!
- Handleliste i butikken! Som nevnt lengre oppe under "shopping" -  3 for 2 er fine tilbud, kjære Rimi, men ikke dersom varene går ut på dato i skapet hjemme. Tenk deg om og vær sikker på at det vil bli benyttet før du kjøper. Ellers er det bortkastet. Er du flink, så sparer du også endel på å unngå spontanshoppingen.
- Drikk vann fra springen. Sportsflaskene er fine dyr, men de kan vaskes og brukes igjen. Flaskevann er utrolig dyrt, og de fleste har godt vann i springen. Kan også smakstilsettes med sitron, eple, eller litt ananassaft. Tilsetter man litt smak så er det bedre om man lar vannet stå i kjøleskapet over natta, for da sprer smaken seg mest.
- Lag din egen "micro-mat". Pizzahorn eller matmuffins? Gjør dem ferdige, frys dem ned og vips så har du egen, sunnere og litt billigere rask-mat. 
- Billig kneipbrød slår selvbakst i pris! Utrolig nok. Det koster å bake egne brød og det skal en kunstner til å bake brød som er billigere i brødskive-prisen enn kneipp til 5-6 kroner stykket.
- Bruk butikkenes egne merker. Firstprice, Coop, X-tra osv. Det er penger å spare her, og produktene er slettes ikke dårlige.

Diverse
- Skru ned temperaturen hjemme og vær bevisst på oppvarming. Ikke varm opp huset om morgenen om du er hjemme og hutrer en time før du forlater huset i ti timer. Skru av varmekabler på sommerhalvåret. Selv lar jeg kablene være påslått på badet, såpass jeg kan tørke klær der året rundt.Vi har også tidsinnstilling på noe av oppvarmingen i huset, slik at det skrur seg ned når vi sover og er på jobb, men stiger før vi våkner eller kommer hjem. Det eliminerer litt av behovet for å ha på konstant varme. For enkle panelovner og lignende, så kan man kjøpe timere på Clas Ohlson å sette på stikkontakten.
- Invester i tennene dine. Puss morgen og kveld og bruk fluor riktig. Du skal ikke drikke vann eller spise noe før 1 time etter fluorskyll. Passer godt for like før leggetid eller når du forlater huset på vei til skole/jobb. Kan spare deg noen hundrelapper årlig i tannlegebesøk. Kanskje enda mer.
- Selg ting du ikke trenger og aldri bruker. Et obs obs her - jeg anbefaler ikke å selge familieklenodier, spesielt ikke om du har barn. En gammel rosemalt kiste kan gi deg mange tusen kroner, men med mindre du må betale for å lagre kisten, så behold ting med affeksjonsverdi. Det blir gjerne mer verdt med tiden også, så sant du steller fint med tingene. Men bruksgjenstander og mislykkede kjøp - selg i vei. Jeg er glad i ting med historie og affeksjonsverdi, så derfor vil jeg ikke råde noen til å selge verdifulle, gamle ting. Kanskje noen vil arve det og elske tingen fordi oldefar eide det. Ikke alt handler om penger, heller.
- Ikke kjøpe hardback-bøker. Kjøp i pocketformat, eller til lesebrett/Kindle. Man må gjerne vente litt etter en utgivelse, men nye innbudne bøker koster gjerne dobbelt eller trippelt så mye som pocket-utgaven.
- Utnytt ressursene. Tomme isbokser og tomme rene melkekartoner kan gjøre nytten som frysebokser til rester, sauser, lapskauser eller selvplukkede bær. Da trenger du ikke kjøpe Tupperware.
- Vær obs på gode tilbud, og sjekk at de ikke binder deg til årsabonnementer eller lignende. Les den lille skriften og kjøpsvilkår nøye. Den typiske fellen jeg har gått i her, er bokklubber.

Sesongvarer
- Kjøp julegaver spredt utover året, og ikke bare i panikk i desember. Bare fordeler. Man stresser mindre i julestria, man kan slå til på gode tilbud året gjennom og man får heller ikke noen enorm utgiftspost like før jul. Det går også an å kjøpe endel av julematen tidlig, om du har tilgang til fryser.
- Bursdagskort. De fine kortene koster gjerne mellom 30-40 kroner stykket, og de fleste mottaker humrer kanskje høflig over vitsen og de færreste av oss tar vare på dem. På enkelte blomsterbutikker og bokhandler kan du for eksempel finne enkle kort, 10 stk for 10 kroner! Kjøp for 20 kroner og du har kort for ett år eller to fremover og kan velge et som passer anledningen fra skuffen din hjemme. Enkle kort er også fine, sett på en klistermerke og gjør deg flid med teksten du skriver på.
- Kjøp julepynt i romjulen, da er alt nedsatt. Samme med påskepynt etter påske, eller Halloween-pynt når helgen er vel overstått. Du får ikke pynten i tide til årets feiring, men røverkjøp til neste år.

VEDLIKEHOLD

Jeg skriver dette med store bokstaver. Polér bilen, voks møblene, hold bikkja unna skinnsofaen, rens overmadrassen, bytt olje, vask og luft dyner og puter, ta inn hagemøblene på vinterstid og spander en liten vask på dem når våren kommer. Når ting holder seg rene, pene og velfungerende, så melder behovet for noe nytt seg mye mer sjeldent. Grunnen til de store bokstavene, er at dette ofte gjelder de dyre tingene.



Forhåpentligvis så hjelper det for min del å skrive disse ned her inne også. Endel av disse tipsene følger jeg allerede slavisk, noen er jeg tidvis flink til og andre vil jeg bli flink til. Kanskje jeg nå husker dem litt bedre i det daglige.