Men det er ikke logikk eller fornuft som gjør at jeg bor sammen med min bedre halvdel. Det er følelser. Jeg vil leve sammen med ham. Ikke bare dele boutgifter med ham og ha sex med ham med jevne mellomrom. Vi er partnere, på godt og vondt. Vi deler sorger, gleder, bekymringer, drar lasset sammen og vi har våre ulike styrker.
Nå kan man glatt hoppe til den konklusjonen at han tjener mest, og at jeg derfor ønsker helt felles økonomi. Det er jo naturlig å tenke, ettersom jeg er et hunkjønn og vi skal jo statistisk sett tjene minst. Men i denne familien så tjener jeg mest. Ikke så mye mer, men 50-60 000 i året brutto mer enn ham. Det kan godt tenkes at dette gapet blir større. Det kan også tenkes at situasjonen endrer seg og han er på lønnstoppen i husholdningen.
Men det betyr ikke noe. Mitt lønnspålegg kommer oss til gode. Samme andre veien.
Hvordan løser vi så det å ha felles økonomi? Tja. Vi har et hus vi eier 50/50, vi har et lån som vi deler 50/50. Vi har hver våre kontoer, hver våre bank- og kredittkort, vi har hverandres pinkoder og nettbanktilgang (så kan man kalle det naivt) og den som har penger, betaler det som måtte trengs. Vi er heldige nok til at en lønning kommer den første i hver måned, den andre lønningen kommer den femtende i hver måned. Så enkelte faste utgifter betaler han, noe betaler jeg. Enkelte måneder går mye felleskostnader ut av den enes konto, men den andre har ikke mer å rutte med av den grunn.
Bruker jeg penger på huslån, studielån, telefonregninger og bensin på bilen, så sier jeg bare "jeg må få låne kortet ditt, for jeg trenger XX". Vi har en tendens til å si fra til hverandre før større utgifter. F.eks at jeg sier fra til min bedre halvdel at jeg kommer til å bestille sko/bøker fra nettet, og til ca. hvilken sum. Han viser meg samme hensyn. Det er ikke så mye å be om tillatelse, som å si fra, slik at den andre vet litt om hvordan saldoen står til på den andres konto.
Dette er ikke noen magisk løsning som vil fungere for alle. Det er jeg klar over. Det beror på at vi har omtrent like mange uvaner og like dyre hobbyer/interesser. Og at vi er uselviske nok til å tenke at "Han/hun fortjener litt ekstra denne måneden, jeg trenger ikke shoppe denne måneden.". Vi forsaker personlige ting på vegne av den andres behov til tannlege, nye briller eller lignende, og er ganske åpne hele veien.
Noe som er lettvint når man er gode venner og barnløse. Og dermed har tid til hverandre 100% på fritiden.
Dette fungerer fint fram til et evt brudd, som statistisk sett kommer en dag. Når ting skal fordeles i sinne, sorg og fortvilelse...Når han tar støvlettene dine fordi han kan bevise at det var han som betalte for dem, fordi han er sinna og vil deg vondt. Og du tar strømkabelen til playstation fordi du tross alt betalte 10% av den i følge dine beregninger.
SvarSlettJepp, fram til da er det bare å leve i sus og dus :)
Her kjører vi mer 50/50 innbetaling på felles objekter, og egen betaling av egne ting. Større innkjøp av dyre saker gjort av en av oss skrives inn i samboerkontrakten. Så deler vi de gladelig med hverandre fordi vi også unner hverandre det beste ;) Men så slipper vi tilleggstrøbbel hvis om atte, dersomatte, gud forby. Vi har begge lært etter å vært gjennom det der tidligere opptil flere ganger.
Vi hadde samboerkontrakt, men etter vi ble gift så valgte vi å droppe særeie. Som sagt, det er kanskje naivt, men vi tjener på dette forholdet begge to. Det koster å være singel. Om vi skulle ha planlagt et brudd, så kunne det lettere gått troll i ord, tror jeg.
SvarSlettJeg hadde hvertfall følg meg som en tosomhet, istedet for en enhet. Men, at det mest logiske er å passe sitt eget skinn, det skjønner jeg.
Vi kjører 80/20-regelen hjemme.
SvarSlett80% av utbetalt lønn går til felles utgifter, sparing, etc.
20% disponerer den enkelte selv.
Funker for oss.