Sjefsugla er tilbake!

Ja, så havnet nok et hobbyprosjekt på hylla og støvet ned over flere måneder. Jeg beklager det. Men ting skjedde veldig brått og veldig fort på tampen av sommeren. Jeg fikk et tilbud om ny jobb som jeg ikke kunne si nei til, og fikk en rask overgang fra forrige jobben til denne. Jeg er fortsatt kontormus, men har nå rundt 30 ”ansatte”. Jeg kan nå skilte med å være på geniunt mellomledernivå.

Lønnshoppet har ikke vært så abnormt. Fra rundt 373 000-380 000 i året, så har jeg nå 450 000 i året. Og fleksitid. Ikke at jeg har benyttet den sjansen så mye, jeg har vel stort sett jobbet for mye hver eneste dag de siste ukene. For selv om det ikke er noen direktørstilling, så føles det litt slik. Lønnen var også noe skuffende, men uten relevant utdannelse eller ledererfaring, så tar jeg dette som en gyllen mulighet til å lære og til å styrke CV’en min, slik at jeg kan forhandle lønnen større etterhvert.

Herr Ugle er også litt lønnsjustert. Så nå er samlet månedsinntekt mellom 47 000 og 50 000 her i heimen. Ting kan endres på svært kort tid, tydeligvis.

Med ny stilling kommer også mindre fritid. Jeg har satt inn høygir på jobben, mest for min egen del. Jeg ønsker å lære, har mye å sette meg inn i, ansatte å bli kjent med. Helgene og kveldene forsvinner til sosiale settinger med kollegaer, planlegginger, møter og kveldsjobbing.

Jeg var innom Skandiabanken for første gang på noen måneder i går kveld, og la merke til at fondskontoen min har passert 10 000 i beholdning. Hurra for småsparing. Ellers har jeg bare brukt penger. Brukt litt penger på å oppdragere hjemmekontoret, friske opp garderoben, samt utlegg for jobben. Refusjonen kan man visstnok vente en stund på.

Så, hvordan er det å gå fra ansvarsfri fugl til lederugle? Rart. Litt tungt til tider. Men det går seg til, og det er veldig spennende. Full oppdatering om konto-status osv kommer etterhvert.

Sløsekalkulatoren

Jeg er stor fan av diverse finanskalkulatorer på nett. Sånne som regner ut markedsverdi på huset vårt (for det er gøy å være huseier i disse prisstigende dager), eller sånne jeg kan planlegge sparing i, for å se hvor raskt jeg kan bli millionær, lånekalkulatorer som regner ut hvor mange rentekroner jeg sparer på å betale inn 22 kroner ekstra denne måneden.. og så videre.

Matematikk er nemlig ikke min sterkeste side. Jeg var blant dem som meldte seg høylydt og lykkelig til å droppe matte etter grunnkurs på allmennfag og heller sloss med kjemi. På kjemilaben kunne man i det minste lage små eksplosjoner og brenne viskelær. Etter flere nesten-ulykker på veien, så var jeg glad når jeg fant sløsekalkulatoren. Er man nyfrelst og litt interessert i økonomi, så kverner tankene rundt kroner støtt og stadig, og gjerdestolper langs veien er fine å bruke som kuleramme når man holder fartsgrensen. Helt til du kjører ut på et jorde.

Etter å ha fylt ut hele kalkulatoren, trykket jeg på "beregn" og begynte å hate den forbante kalkulatoren. For den satte tall på uvanene mine. Jeg drikker brus for 8 760 kroner i året! Det er nesten like mye som jeg røyker for, jeg røyker for rett over 9 000 kroner i året. At jeg sløser penger på røyk, visste jeg. Det er min dårlige uvane som jeg vet om og er bevisst på. Men at jeg drikker brus for like mange kroner som jeg røyker?!

Sløsekalkulatoren skulle være en ny morsom kalkulator for meg å leke med. Den skulle hjelpe meg å flytte penger over til sparing og lån. I stedet, så sparket den meg i skinnleggen og lot meg ligge sammenkrøllet i fosterstilling helt uten å trøste meg.

Jeg skulle ønske jeg fortsatte å telle gjerdestolper bak rattet og kjøre av veien i stedet for å fylle ut den teite tingesten.

Dersom du skal forsøke denne skumle kalkulatoren - så gjør du det på eget ansvar.

Er du banklojal?

Dersom "ja" - slutt med det. Ikke vær lojal mot banken din.

For banken er ikke lojal mot deg. De er utro mot deg daglig, de ligger med naboen din og puster og peser i øret til kollegaen din på telefonen for å lokke dem til seg. De gir andre bedre rente enn du får. De som er flinke å snakke for seg, de som banken vil beholde. Når de er utro mot deg så ofte, hvorfor skal ikke du være like løsaktig?

Finn den beste banken til lånet ditt, den beste banken til kredittkortbruk og den beste banken til brukskonto/lønnskonto. Undersøk hvor du får beste rentene til høyrentekontoen og hvor du bør starte fondssparing. De fleste banker har fordeler for totalkunder, men i utrykket "totalkunde" ligger det alltid en liste over minimum man må ha for å innfri kravet. I min banks tilfelle måtte jeg ha fast sparing (som ikke koster meg noe), MasterCard (som ikke koster meg noe, så sant jeg ikke bruker det) samt forsikring. Jeg valgte en billig reiseforsikring - og tjener på å være totalkunde selv om forsikringen koster litt.

Etter at jeg ble totalkunde, står jeg fritt til å innlede forhold på si. At jeg heller bruker kredittkort i en bank som tilbyr cashback og prosenter på bensinfylling - det har ikke lånebanken min noe med. MasterCardet kan støve ned uten at det gjør noe. Og at jeg har fondssparing i en tredje bank, det har ikke noen av de to første noe med. 

Se an forbruket ditt og behovet ditt. Og undersøk hvilke banker som gir det beste produkte. Finn banker du er tilfreds med, har tillit til, og har produkter som du vil tjene på.

På toppen av dette, så trenger du ikke å bli hos banken du har valgt. Om en penere og hyggeligere bank går forbi - så er det lov å flørte. Og om du får bedre rente, bedre produkter og tjener på det - så det er lov å bytte. Du kan til og med gå til banken din og si at du har truffet en penere bank. Er du riktig heldig, så strekker gamlebanken seg langt for å beholde deg. Du er allerede på internett - prisene og tilbudene finner du ved å søke litt rundt.

På Forbrukerrådet sine nettsider får du hjelp til å bytte - om du velger en ny.

Kredittkortguiden - sammenligne de forskjellige tilbudene som finnes.
Dinepenger - Kalkulator for beste sparemåte og rentenivå.

Best lånerente endrer seg fort, så søk og finn nylig daterte artikler og sammenligninger - eller gå direkte til de forskjellige bankenes nettsider og undersøk hvilket rentenivå og betingelser de har. Er du usikker så er det fullt lovlig å ta uforpliktende kontakt via epost eller telefon.

Jeg er pengeblind!

Jeg innrømmer det. Jeg bryter pengefartsgrensen. Jeg setter meg i lommeboka, griper bankkortet og styrer meg i sikksakk mellom spontankjøp og fornuftige, planlagte kjøp. Jeg girer med kredittkort og når drivstoffet tar slutt, plukker jeg opp mobilen og fører penger over til bankkortet. Tanken er full - spent klar til å svinge rundt i ring litt til.

Jeg har brutt pengegrensen i altfor mange år. Jeg har ikke en usunn økonomi egentlig, ingen forbruksgjeld eller kreditt, men alle er vi vanedyr. Jeg er vant til å bruke opp alle pengene jeg har, og jeg er blitt fartsblind. Det tar visst litt tid å bli fornuftig og kjøre pent...

Det beste eksempelet er når jeg og mannen fant ut her forleden av vi samlet hadde ca 1400 kr igjen på brukskontoene våre og en uke igjen til neste lønning. Da hadde vi riktignok overbetalt veldig mye inn på huslånet (rammelån, skrev litt om det i dette innlegget) så vi regnet jo med det skulle ta slutt før tiden. Vi ble enige om å forsøke å se om vi klarte å strekke disse kronene til neste lønning. Med mat i fryseren, vin i kjelleren og ingen regninger igjen å betale så skulle det gå fint.

Dagen etter fikk vi telefon fra et vennepar som ville komme på besøk på lørdagen. Lørdag formiddag virret vi rundt på butikker. Vi kjøpte dyr lammestek, dyre råvarer til middagen ellers, og vi vimset innom et bakeri og kjøpte en ferdig bakt kake til tre hundre kroner. Når vi så vimset videre og jeg smalnet i blikket ved blomsterbutikken og vurderte om jeg hadde nok på min slukne konto til å kjøpe blomster å ha på bordet, så skjedde det noe rart.

Refleksen min tok over. Før jeg fikk sukk for meg, så hadde jeg ført over 1000 kroner fra huslånet til brukskontoen min via mobilen. For vi skulle jo ha besøk, det er jo unntaktstilstand? I et øyeblikks ubetenksomhet så hadde jeg kastet sparetips ut av vinduet og falt tilbake i gamle spor.

Nei! Det er aldeles ikke noen unntakstilstand. Det er godt å skjemme seg selv bort i blant, og godt å skjemme bort venner. Og kaka smakte fantastisk og jeg er veldig glad i å være vertinne. Jeg føler ikke jeg snobber. Men jeg føler penger er litt for abstrakte for meg. Og jeg har fortsatt en liten vei igjen å gå før jeg lærer meg å respektere budsjettet.

....ikke en gang én ukes stramt mål klarte vi å holde! Pokker heller.

Bryllup på tilbud

Drømmer du om å gifte deg, men har ikke råd? Ønsker du et stort, flott bryllup og ikke orker tanken på å kutte bort ”mindre viktige” gjester på invitasjonslisten? Det kan faktisk la seg gjøre å ha et billigbryllup som er både stort, trivelig og full av pomp og prakt. Og du kan gjøre det helt uten å kunne sy eller bake. Men det krever egeninnsats. Mannen og jeg var akkurat der for noen få år tilbake. Skal vi ha et billig bryllup? Eller et storslagent bryllup? Vi gikk for en kombinasjon av begge deler. Med godt over hundre pers inviterte til middag, så slo vi på en stortromme ukjent for de fleste i vår umiddelbare geografiske og sosiologiske (nyutdannede og midt i tjueåra) nærhet. Det er ikke normalt i Oslo og omegn, med mindre man er oppvokst på beste vestkant, eller med en eller annen direktør som pappa. Unntak finnes jo, men jeg har bodd her i gode ti år, og av medstudenter eller kollegaer og venner som gifter seg her omkring, så er det mest vanlig med bryllup som har mellom 40-60 gjester, med full bevartning og oppdekning på en utvalgt restaurant.

Vi valgte å ta Vestlandets folkebryllup med oss til Østlandet og feire på et vis som lommeboka vår trivdes med.

Det krever ekstra jobb, ekstra planlegging, og... egentlig ekstra alt. Men ikke ekstra kroner. Til slutt fikk vi feiret bryllup til under 210 kroner kuverten – og folk rullet fra bordene, og ingen spyttet i glasset. Jeg har sett ut som en sjokkskadet overlevende etter en nylig flystyrt når bekjente forteller om bryllup med 1200+ kroner per kuvert og at de derfor har valgt bort å invitere barn, la gjester ha med følge, eller å invitere kollegaer og barndomsvenner. Ettersom både jeg og herr Ugle har store kjernefamilier, så hadde en kuvertpris på 1000 kroner gitt oss en regning som hadde satt oss i gjeld – selv om vi kun inviterte kun våre nærmeste. Og vi ville invitere alle vi var glad i. Hovedmålet for oss var ikke å gjøre festen billigst mulig for oss. Målet var å invitere alle vi hadde lyst til å invitere, og strekke økonomien slik at alle gjestene storkoset seg - uten barkostnader for gjestene, uten kaffegjester og med skyss fra kirke til fest. Og at vi satt godt gift igjen etterpå, uten forbruksgjeld etter kalaset. Vi nådde det målet.

Løsningen ble som følger, i veldig grove trekk:

Lokalet
En lang jakt på et type ”grendahus” som var billig å leie og med plass til alle. Vi fant det rette lokalet, men de manglet bestikk og tallerker. Lokalet kostet under 1000-lappen for en helg, så vi hadde råd til å leie bestikk/fat/glass fra et annet selskap, som kostet oss 1300 kroner ekstra. For vi ville ha litt stil og uniformitet over bryllupet, selv om det var ”fest på lokalet”. Bordpynt og pynt til lokalet ble skaffet via Ebay, nettbutikker, (helst når det var salg) og innkjøpt over en periode på halvannet år. Blomsteroppsatser ble bestilt fra florist – så her kunne vi spart mer enn vi faktisk gjorde.

Middagen
Vi valgte koldtbord og fant lokal catering som var villig til å diske opp med endel mer fancy retter til koldtbordet, samt at de pyntet og dekket opp bordet i vårt utvalgte ”grendahus” mens vielsen pågikk. Alle fikk noe de likte, alle ble mette og gode, og vi fikk den skikkelige gilde-følelsen vi ønsket. Kuvertprisen endte på 205 kroner, da vi stod for enkelte av matrettene selv. Desserten ble enkelt og greit iskrem og bær – hva er vel bedre midt på sommeren? At vi valgte koldtbord gjorde også at vi fikk behov for færre servitører, da disse skal holde koldtbordet ryddig og fyllt, og ikke vandre fra gjest til gjest og se til at gjestene kan begynne å spise noenlunde samtidig. Hadde vi hatt tre-retters meny, så ville vi måtte ha doblet antallet servitører.

Kakene var også hjemmelagde – i vestlandsk ånd så hadde foreldre, besteforeldre, tanter, onkler og naboer med så mye kaker at vi ikke klarte å sette halvparten til livs. Men vi slo til med 2000 kroner på en skikkelig bryllupskake i flere etasjer. Litt skal man ha lov å slå til med. Så også her kunne vi spart inn mer, om vi hadde ønsket – helt uten at gjestene hadde lidd noen nød.

Antrekkene
Ved å bruke endel tid, så fikk vi brudepikekjoler og brudekjole skreddersydd ganske billig. Trikset er å se til Asia, som flere av de nye nettbutikkene for brudekjoler og festkjoler gjør. Du kan bruke disse nettbutikkene til en rimelig pris, eller du kan gå direkte til leverandør (eller bruke Ebay) for en mye lavere pris. Bestill i veldig god tid, og gjerne litt ekstra stoff sammen med antrekkene – så har du mulighet for å få en syerske lokalt til å gå over kjolen og rette opp småjusteringer. Klærne til hele ”brudefølget” med brudepiker og –svenner, endte på under 14 000 kroner. Da er skoene inkludert. Ingenting ble leid inn. Alt satt som skudd! Vi kunne nok ha spart litt på å leie, men ikke så mye at dette utgjorde noen forskjell for oss.

Fjorten fotografer!
Med dagens gode digitalkameraer i allemannseie, så lot vi værgudene sette belysningen og slapp familien løs med kameraene sine. Skogen var bakgrunn, og vi fikk flere titalls gigabytes med bilder. Vi brukte endel tid i etterkankt på å finne de gode bildene selv som ble offisielle bryllupsbilder og senere brukt på takkekort.

Servering
Vi hyret inn hjelpen privat. Noen som ønsket å gjøre oss tjenesten, og noen vi betalte. Ettersom vi hadde koldtbord, så trengtes ikke så mange – selv om det var mange gjester. Godt gjennomtenkt logistikkløsninger gjorde at fornøyde servitører kunne gå hjem med penger i lomma og brudens største bekymring i løpet av kvelden, var at hun hadde sølt krem på kjolen sin.

Baren
Hos oss skulle baren være helt fri. Bonger forbudt! Skal vi ha fest ”på lokalet”, så skal det sørges for at ingen sulter eller tørster. Vi skal ha et skikkelig gilde og varte opp de vi er glad i på best mulig måte. Vi startet tidlig med de dyreste dråpene og samlet på tax-free og mang et utenlandstur. Og vi fikk venner og familie til å bruke opp sine kvoter på oss. Å bo litt nær grensen er ikke å kimse av i dette tilfellet, (men jeg anbefaler ikke noen å smugle). Det jeg derimot anbefaler er å reservere vin via Vinmonopolet og hente vinen mindre enn én uke før bryllupet. For uåpnede flasker tar Vinmonopolet i mot i retur innen 14 dager, og gir full refusjon. Da kan man sørge for at man har mer enn nok drikke, uten å være redd for å sitte igjen med for mye dagen etterpå.

Underholdning
Det finnes så mange talentfulle amatørband og amatørmusikere som er ute etter erfaring og å tjene penger på å spille. Det skal vanskelig gjøres å finne band som spiller hele kvelden, så ha gjerne godt lydanlegg og varierte spillelister klare til før og etter levende musikk. Bruk tid på å undersøke, bruk nettverket ditt og snakk med kjenninger av bekjente – så kan du finne det perfekte, uten at det koster skjorta. Et tips er å følge med på Ungdommens Kulturmønstring, som ofte avslører unge talenter som blir hoppende glade av en spillejobb, og enda gladere om de får utgifter dekket og tjener noen tusen kroner i pluss på jobben.

Resulatet når vi giftet oss var en fantastisk dag og feiring med takhøyde, munter og god stemning. Folk var kledt i sin fineste stas, bordet var dekket og pyntet av bruden selv. Den absolutt totale utgiftskostnad (egeninnsatsen og arbeidstimene våre ikke medregnet) per gjest ble ca. 520 kroner (alkohol, brudekjole osv inkludert), og det er en økonomisk braksuksess når både tippoldemor og de minste barna kosa seg glugg ihjel til sola stod opp. Synes jeg.

Denne typen bryllupsplanlegging krever mye av den som planlegger. Den krever såpass mye jobb at jeg ikke vil anbefale det med mindre man har energiske familiemedlemmer, eller venner som kan hjelpe til med å få alt på plass. Man må ofte være villig til å inngå kompromiss, med egne ønsker, drømmer og hverandre – og man må også ha veldig god tid. Så om du planlegger bryllup til neste sommer eller om to års tid, så undersøk muligheten for å kjøre ”folkefest”-varianten, og spar tusenvis av kroner til fremtidig samliv i stedet. Eller kanskje man kan sjonglere, og leie inn mat, servering og bartjenester fra ett sted, og bruke dugnadsånden et annet sted under feiringen. Til blomster og fotograf kanskje? Det er ikke nødvendigvis alt eller ingenting – spar eller sløs. Middelveien er ofte den mest behagelige.

Det artige i ettertid er at flere av mine bekjente fikk øynene opp for denne dugnadsånden. De trodde kanskje at bryllupet vårt skulle smake litt mer ”låvefest” enn det faktisk gjorde, men når kvelden var i gang, så var det ingen av dem som savnet noe. Skulle vi hatt det stereotypiske, moderne bryllupet til 1000 kroner kuverten, så ville bryllupet kostet oss over 100 000 kroner – og enda mer om vi skulle ha sponset fri bar til gjestene våre. Disse pengene ble i stedet lagt mot en ny bil. Det jeg er utrolig glad for i dag.

Nå skal jeg ikke skjære alle østlendinger eller eller velholdte byboere over en kam, for mange er fornuftige og sparer på forhånd eller holder bryllup de har råd til – store som små. Men blant de parene som gifter seg råflott og for dyrt for egen lommebok, tar opp lån for drømmefesten og holder tredagers slottsbryllup - så har jeg inntrykket av at det ofte er bruden som vil ha det så overdådig. Husk brudgommen, kjære bridezillas, festen er ikke bare til for bruden.

Det er bare én kveld, det er bare én fest. Har man råd, så har man selvsagt lov. Men bruk tid på å finne de rette prisene og gode tilbudene. Og spar penger på forhånd - ikke sett dere i gjeld for en enkel, fantastisk bakrus.

Lær av mine feil!

Når man tar et lite oppgjør med seg selv, så tenker man gjerne tilbake på feil man har gjort. Jeg har tidligere nevnt at jeg lett kunne vært kandidat til Luksusfellen, og det er på grunn av mine holdninger. I en alder av 29 år så tenker jeg tilbake, og det slår meg hvor mye flinkere jeg kunne vært og hvor mye lettere livet hadde vært om jeg hadde tenkt litt lengre fremover. Håpet mitt er ikke at noen leser dette og lever perfekte økonomiske liv, men kanskje noen leser dette og unngår å gjøre en av mine tøvete blundere?

Hadde jeg kunnet reist i tiden og gitt meg selv tilsnakk, eller stoppet meg selv fra å gjøre enkelte ting, så er dette tingene jeg ville sparket meg selv i skinnleggen for. Det er stort sett småting, og småsummer. Men det viser at jeg hele mitt liv har hatt en nochalant holdning til penger og aldri tenkt lengre avgårde enn til neste måneds utbetalinger.

Konfirmasjonspengene (alder 14-16)
Jeg husker ikke helt summen. Men det var rundt 15 000 kroner i rene pengegaver, sammen med smykker, bunad, sølv og "det vanlige". Jeg fikk meg konto med bankkort på. Jeg brukte pengene på: Stereoanlegg med løse høytalere til som jeg lenge hadde sårt ønsket meg. Resten ble brukt som lommepenger på skoletur i niende klasse og var borte før jeg skulle begynne på VGS.

Hadde jeg kunne snakket til meg selv, så ville jeg sagt "Ok, kjøp stereo. Men kjøp en billigere en, for svarte. Du hører bare på tøvete popmusikk for tiden uansett. Og ikke kjøp deg minidisc! Og sett minst 6000 kroner inn på sparekonto!"

VGS - hybelboer (alder 16-19)
At jeg måtte flytte på hybel er fordi jeg kommer fra ingenmannsland, så det var uunngåelig. Jeg fikk hjelp hjemmefra til husleien og hadde dermed 3200 kroner i månedlig stipend som ble brukt til mat, bussturer hjem, kantine på skolen, altfor mange kafébesøk, kino, festing.. og røyk. Jeg skal ikke nekte 17-årige meg å dra på fest. Men at jeg begynte å røyke? Tåpelige jenteunge, med så lav inntekt begynte jeg å røyke fast, og det gikk med to tjuepakninger i uka. Sånn sett utrolig at jeg klarte det. Men tenk om jeg i stedet hadde spart 500kr i måneden i denne perioden? Jeg spiste ute 1-2 ganger i uka og hadde ALDRI med meg niste på skolen. 16 år og spiste ute to ganger i uka? Var jeg gal?

500kr per måned (med unntak av sommerferien) i tre år ville gitt meg 15 000 kroner som jeg lett kunne skrapt sammen og puttet på konto sammen med en tredjedel av konfirmasjonspengene, og hatt 21 000 her når VGS var omme.

Kreditt på skoletur VK2 (Alder 18 år)
På skoletur til utlandet i tredjeklasse på videregående, så gikk det litt penger. Vi var i utlandet, besøkte konsentrasjonsleire, drakk billig øl og kjøpte souvenirer som vi bare MÅTTE ha. Jeg hadde et lommepengebudsjett som sprakk og ringte min trivelige lokalbank, jeg tagg og bad dem til å gi meg kreditt på min ordinære konto. De sa ja, for jeg var jo i pengenød i utlandet! Så jeg fikk overtrekke med kroner 3000. Som jeg kjøpte souvenirer og teite t-skjorter for. Og spiste på resturant for. Og overtipset søte servitører for. Drittunge. Jeg burde pent klart meg med de pengene jeg hadde og ikke brukt noe sikkerhetsnett med mindre jeg satt fast og måtte bruke pengene på å reise hjem igjen.

Kreditten måtte nedbetales påfølgende sommer, og bringer meg til neste punkt:

Sommerjobbene (Alder 14-22)
Jeg tjente rundt 7-10 000 hver sommer før jeg ble 18, og mellom 15 00-20 000 hver sommer etter jeg ble atten. Satte jeg pengene på sparekonto? Neeei. Jeg hadde jo tjent dem selv. Må bruke dem på ny mobil, nye klær, sminke og tøvete investeringer som å kjøpe tjue vinglass i forskjellige neonfarger som jeg ALDRI ville vedkjennes å bruke når jeg faktisk begynte å drikke vin! På tidsreisen min skulle jeg latt den yngre meg sløse litt, men spart hvertfall 2000 hver sommer inn på sparekonto! Min fiktive sparekonto kunne glatt vært på 30 000 når jeg flyttet til Oslo.... Etter at jeg flyttet til Oslo gikk mye av sommerjobbpengene med til å betale ting som var utsatt fordi "jeg får snart sommerjobblønn". Avbetalinger og lignende. Jeg fikk aldri nyte dem, aldri spart dem. Jeg levde på forskudd, selv uten kredittkort.

Leiligheten i Oslo (Alder 20-25)
Dele en leilighet til kroner 6000 uten strøm pr mnd, er helt OK for to studenter som ikke jobber på siden av? Vi har jo samlet kr 12500 i måneden! Det går jo fiiiiint. Hvorfor måtte vi ha så stor leilighet? Hvorfor klarte vi oss ikke med mindre? Hvorfor - når vi flyttet - måtte det være 2- og 3-roms? Vi trengte ikke gjesterom som studenter, vi kunne klart oss med 1-roms! Ja, gjesterommet ble brukt kanskje totalt seks netter over disse årene av faktiske gjester, men seriøst.. Tullejente med tulleønske om å leke dukkehus fra altfor tidlig alder. Bortskjemt ugle, fy! Lev litt mer sparsommelig!

Forbrukslånet (Alder 20-23).
Jeg flyttet til Oslo og flyttet inn sammen med Herr Ugle. Her skulle vi gå på universitet og høyskole, og i den forbindelse tok jeg opp et forbrukslån på 20 000. For å kjøpe dobbeltseng og kjøkkenbord og enkelte ting vi måtte ha til vår delvis møblerte leie-leilighet. Jeg fikk foreldre til å kausjonere lånet, betalte 9% rente og hadde ca 6200kroner i "ordinære" måneder i lån/stipend fra Lånekassa. Jeg betalte rundt 1200 kroner i måneden på dette forbrukslånet, for det skulle jo bort innen to år.

Jeg valgte altså å starte studenttilværelsen med å binde opp 19,3% av min faste månedsinntekt på nedbetaling av tullegjeld.

Forbrukslånet 2 (Alder 21)
At jeg hadde såpass høy ugift på dette lånet, høy leieutgift og lite å rutte med, gjorde at lånet ble misligholdt i en periode. Mine foreldre fikk truende brev om å innfri lånet i sin helhet, og 20årige meg måtte inn på teppet til mor og far, med blikket i gulvet og haglende unnskyldninger. Løsningen ble etter avtale med banken å få avdragsfrihet til jeg var ferdig med treårig utdannelse, samt at de var trivelige nok til å øke lånet for å betale det jeg skyldte. Lånet endte dermed på 29 000 kroner + renter. Og jeg brukte tre og et halv år på å betale det ned. Det ble noen dyre møbler tilslutt.

Jeg kunne pent klart meg uten perfekt dobbeltseng med perfekt kappelaken, perfekte møbler til mitt perfekte dukkehus. Og dermed hatt råd til neste punkt:

BSU-konto (Alder 14-25)
Tenk om jeg kunne spart litt penger her? Nå hadde jeg råflaks og fikk egenkapital lagt rett i hendene via en hyggelig ugle-mann som også hadde råflaks i økonomi-lotteriet her i livet, men likevel. Jeg visste faktisk ikke hva alle fordelene med BSU var før ETTER at vi kjøpte bolig for snart fire år tilbake. Jeg var over 25 år. Og lærte hva BSU egentlig var. Inntil det tidspunktet så tenkte jeg "Næsj, tenk å binde pengene, da kan jeg ikke bruke de om det kniper, da jo!"

Sparekonto (Alder 14-25)
Statusen på min sparekonto og min ikke-eksisterende BSU-konto var kroner 29 når vi skulle kjøpe hus. Jeg burde fint kunne klart å ha minst 50 000 i bakhånd her, ved å kun ta smartere valg, ikke ved å kutte i forbruk eller spare meg til fant. Hadde jeg også levd litt mer nøysomt, så kunne jeg fint hatt 100 000 her, minst.

Forbruket i voksen alder (Alder 25 - i dag)
Etter at vi begge begynte å jobbe fulltid, og huset mirakuløst var innkjøpt, så levde vi som konger. Vi betalte så lite vi kunne på huslånet og vi handlet (og handler) på nett og kjøper etter det vi har lyst på, mer enn etter hva vi trenger. Vi lever ikke lengre på forskudd. Kreditt og avbetaling er skjellsord i huset. For en stund tilbake fikk vi rammelån på huset. Det tvang oss til å tenke litt mer langsiktig, og etter den tid har vi begynt å betale ned ekstra på huslånet. Grunnen er at vi innså at dette betydde at vi kunne ha avdragsfrihet så lenge vi ønsker, og dermed måtte ta rev i seglene for å styre økonomien selv.

Vi har fondssparing som i øyeblikket har en verdi av 5400 kroner. Det er første gang i mitt liv at jeg sparer fast på noen måte. Da jeg først begynte med fondsparing (og vi betalte minsteavdrag og renter på lånet) så rynket jeg på nesen og satte under tvil opp 250 kroner i måneden på sparing. Og var innerst inne hysterisk redd for at dette ville bety at jeg måtte ofre noe. Jeg hadde på daværende tidspunkt 18 000 utbetalt i måneden. Nå har jeg nærmere 23-24 000 utbetalt, og sparer 450 kroner i måneden på samme konto. Latterlig? Ja. Men til mitt forsvar så har vi økt innbetaling på huslånet med 4-5000 kr i måneden, og det er vår egentlige sparing.

Vi har fortsatt en lang vei å gå med forbruket. Vi skal ikke spare oss til fant, men som jeg skulle ønske at vi tenkte litt lengre enn nesetippen i blant. Til uka skal jeg selge en masse greier jeg har handlet på nett og aldri brukt på finn.no. Kanskje jeg da lærer å tenke to ganger før jeg trykker "til kassen" på ymse nettsider.

Nå skal jeg være snill med meg selv og IKKE påpeke at jeg har studielån (som nå er på rundt 165 000 kroner) til et utdannelse jeg ikke bruker i jobben min. Det kunne jeg ikke vite, og studier er fornuftige dyr.

At jeg nå sitter og venter på 30-årsdagen min, med null i kreditt, null forbrukslån, null billån og et huslån på 1,3 millioner (mindre enn 60% av boligverdien) som jeg deler 50/50 med mannen min - er råflaks. Jeg har hatt økonomiske englevinger. Hadde økonomien min vært en bil, så har jeg fyllekjørt Norge på langs, og endelig har jeg parkert i garasjen og sover ut rusen. Uten en skramme. Og akkurat som folk har behov for å endre livet sitt etter nær-døden opplevelser, så har jeg behov for å snu litt på mine økonomiske holdninger etter nær-luksusfellen deltagelse.

Første skritt på veien er innrømmelse, ikke sant?

164 000 kroner i kreditt, hurra?

Det er sommer, det er ferie. Arbeidsoppgavene tar ikke fri, men kollegaene gjør det. Så det er lange dager på jobb, ting som skal gjøres i hus og hage... alt dette gjør at det blir tragisk nok lite spilling for tiden. Så det vil nok bli litt mindre innlegg om gamer-delen av personlighetene mine (jada, flertall) i den aller nærmeste fremtid (men det kommer snart!). Og litt mer om kroner og tilstanden i våre lommebøker.

I stedet kverner hodet rundt økonomien. Inne på pengevett.no's forum har jeg laget meg en tråd med mine mål og detaljer rundt min gjeld. Det ser ut til at nedbetalingen av lånet vil nå målet uten problemer, og jeg leker med tanken på å øke målet med ytterligere 25 000 før jul. I hodet mitt har jeg allerede gjort det, jeg har bare ikke turt å skrive det ned ennå. For de som ikke gidder å lese tråden, så har vi rammelån/boligkreditt. Dette tilsier at vi har penger fra vår nåværende lånesum og inntil taket på boligkreditten, som tilgjengelige midler (med sikkerhet i bolig og til samme boligrente). Vil du grave litt mer i vår privatøkonomi, så er jeg rimelig åpen om det i dette innlegget fra forrige uke.

Jeg digger denne lånetypen. For den forenkler privatøkonomien. Værsegod, her er penger. Her er penger pluss kreditt som dere kan få fordi dere er kule og huset er verdt mye mer enn dere har i gjeld. We are The Bank. You will be assimilated. Vi ønsker at du skal ta opp mer i gjeld, så vi gjør det lettere for deg. Så banken tjener nok på det, spesielt om man er litt svak. MEN! Det forenkler alt, fordi vi har buffer, sparing, lån, kreditt og alt i en og samme pakke, til en og samme rente - alt med sikkerhet i huset. Jeg ELSKER det. At det er så banalt enkelt er nok en medvirkende årsak til at jeg har begynt å interessere meg for mer privatøkonomi. Hodet mitt - som er lite flink til matte, tall og kroner og øre - har plass til mer informasjon.

For noen uker siden stod der 138 000 tilgjengelig på boligkreditten. Jeg hadde satt som mål at denne skulle stå på 175 000 til nyttår. Men det er allerede 164 000 tilgjengelig der nå.. Men det er litt fordi jeg har satt endel penger som er øremerket til andre ting inn på lånet enn så lenge. Minst 10 000 av de skal ut igjen før september er omme. Klarer vi å se 200 000 tilgjengelig der til nyttår? Det vil bety at lånet vårt minker fra 1,31 mill til 1,25 på et halvt år... Ikke SÅ verst?

Tankene kverner rundt økonomi støtt og stadig. Jeg synes det er litt i overkant av og til, jeg har en skikkelig "obsessive" personlighet som blir lett veldig oppsatt på ting. Privatøkonomien er tross alt veldig bra ting å bli oppsatt på. Jeg har vært hekta på verre, for å si det sånn. Jeg rykker ekstrakroner inn på fondet og styrer pengene inn på fond som har gått veldig mye nedover. Større risiko, men mulig høyere avkasting? Lønningsdag i dag, og fondkontoen vil stige med nesten 1000 kroner denne måneden. Noe som er imponerende nok for en som helst sparer på huslånet.

Jeg liker at jeg er oppsatt på økonomi, det betyr at jeg har gått fra regningskrekk til å rive opp konvolutter og har et sykelig ønske om å betale regninger fjorten dager før tiden. Det finnes tydeligvis ikke mellomting med meg...Jeg ser også episoder av Luksusfellen på TV3s nettsider. Litt sånn egenmotivasjon. Eller kanskje litt sånn "HAHA JEG ER BEDRE ENN DEG!"-følelse? Håper jeg ikke driter på draget og pådrar meg inkassoregninger i nærmeste fremtid nå, for det vil være pinlig etter forrige setning.

Jeg hadde kjapt blitt en kandidat til programmet selv, men flaks har holdt meg unna. Flaks har gitt med en mann med vettet i behold, egenkapital til boligkjøp (for jeg har aldri spart en krone i mitt liv) og en partner som har vist forståelse (om enn litt oppgitt) når jeg tryller frem inkassobrev. Det har aldri gått oss over hodet. Men hadde jeg vært alene så kunne det RASKT vokst seg større. At han har tatt meg i øra har trolig reddet meg fra å drukne. Når jeg tenker etter, så håper jeg virkelig jeg er god i senga og verdt bryet for ham.

Men så vandrer jeg rundt og fritt på gaten - jeg: luksusfellekandidaten - med 164 000 skinnende kroner i øyeblikkelig tilgjengelig kreditt. Bare jeg har tilgang på internett (hurra smart-telefonen) og har VISA-kortet mitt i hendene, så kan jeg bruke de når jeg vil, på hva jeg vil, til huslånets 3,65% rente. Og jeg vet det. Og jeg klarer å la være. Jeg føler meg iblant som en narkoman som går rundt med en eske full av valium i lomma. Uten å spise en eneste en.

....jeg skal ikke dermed si at jeg ikke iblant har lyst.


(Coming coon: Planlegger et innlegg der jeg er ærlig om alle ting jeg angrer på (fra økonomisk ståsted) fra konfirmasjonsalder og frem til i dag. Kanskje noen kan lære av mine feil!)

Jeg bretter ut vår privatøkonomi...

...sånn delvis, i alle fall. Vi bruker et årsbudjsett som er lastet gratis ned fra økonomiguiden.no - stortrives med dette årsbudsjettet fordi det kun krever punching av tall. Og er lett oversiktig og viser hvilke måneder man går i pluss og minus.

Dette er oversikten av årsbudsjettet 2012. Nå er dette litt vanskelig å lese, så kjapp oversikt: Gult er ”hjem” og bo- og husutgifter. 25%. Økonomiske forpliktelser er mørkeblå, 14% og er regninger, TV-lisens, telefonregninger, andre forsikringer osv. Lommepenger er turkis (10%), og dagligvarer og forbrukshandlig er merket med rødt. Biltransport er mellomgrønn og 9%. Skal fikse bildet litt bedre så det kan forstørres senere i kveld.
Uansett så gir det et bilde av det jeg føler er galt. 39% er brukt på hjem, strøm, telefon, regninger... 14% er brukt på mat, gode biffer, blåskjell, vin, kosmetikk og shampo. Satt på spissen. Resten av budsjettet er underholdning, fritid, personlig, ferie... Vi har det med andre ord særdeles bra.

Nå er ikke ”sparing” med i denne oversikten, fordi vi ikke sparer noe fast. Vel, ikke i følge budsjettet. Her er en oversikt over inntekter. Øverste linje er totale inntekter (får som regel 1000 kr mer enn budsjettert). Ringet rødt er det som ikke er plassert på noen post i budsjettet – merket i mørkeblått er pengene som ventes tilbake på skatteoppgjøret:



På en måte er det synd at vi har et sånt fint budsjett. For selv om vi (eller hvertfall jeg) er veldig glade i det, så er vi utrolige lite flinke til å bruke det. Nå står det svært få kroner til overs, så det ser ut som vi er på stram line. Men med 2000 kroner i måneden øremerket personlig shopping i måneden og et budsjett som undervurderer inntektene - og sterkt overdriver faste utgifter, så har vi mye mer sløsekroner enn man skulle tro. Og det som er til overs, blir sløst med.

Av sparing skjer følgende: Vi betaler inn 2-3000 kroner ekstra på huslånet i måneden. Da vi har rammelån/flexilån fungerer lånekontoen som bufferkonto i en krise. Men som regel håndteres kriser med rentefrie kredittkort til neste lønn, så slanker vi litt inn på kjøpesirkuset neste måned. Vi sparer også 450 kroner i måneden på fondskonto. Her står ca 5000 kroner i verdier nå. Også sparer vi 500 kroner inn på egen konto. Her står det i øyeblikket 0,- for jeg satte opp den sparingen i forrige uke - med fast trekk dagen etter lønningsdagen.

Vi har snakket litt om å bli litt mer fornuftige. Spare litt mens vi kan, betale ned på lånet mens renta er lav. Men vi sier en ting, og kjøper spillmaskiner og diamanter mens vi snakker. Dette er desverre ikke et utrykk. Både en håndholdt spillmaskin og diamanter har blitt skaffet siste måneden.

Gjelda vår er som nevnt tidligere et huslån på 1,31 mill, og studielån på 181 000. Huset har "bankverdi" på 2,2 mill, så vi ligger egentlig godt an. Men vi kunne ligget bedre an. Vi er ikke flinke.

Det er en ny situasjon for meg, dette. Mine foreldre hadde ikke god råd, det var endel arvede klær, bilferier i Norge med telt og de små ettroms hyttene på campingplassen - men alltid mat på bordet, rene klær og fine bursdagspresanger. Jeg hadde foreldre som iblant snakket med litt bekymring om økonomi. Ting jeg ikke skulle hørt, men fanget opp. Jeg fikk ingen sparekonto når jeg ble voksen, det jeg hadde kom fra sparegrisen. De hjalp meg når jeg trengte det, men barnetrygda mi har alltid blitt brukt opp på familiens forbruk. Så var jeg student og nå... har jeg penger. Og de får bein å gå på.

Det å ikke ligge våken om natta og bekymre seg over store regninger som kommer er litt uvant. Det er deilig, men litt uvant. Det er kanskje derfor det føles feil å ha stort forbruk og derfor jeg har et ønske om å ta grep? Målet vårt nå er å øke innbetaling til huslånet med ytterligere 2000, og sette opp en noe høyere sum på nedbetaling av studielånet. Så får vi se når nyttår kommer - om vi har klart målet vårt - som er å ha boliglån på 1,26 millioner.

Tips: Jeg har fått noen gode råd og gode ideer fra forumet: http://www.pengevett.no/ - anbefales!

You wouldn't steal a car

Nedlasting – piratvirksomhet. Fryktelige greier.

 Jeg er en nedlaster. Jeg innrømmer det! Mitt navn er Ugla og jeg laster ned saker og ting. Men jeg har ikke så svart samvittighet. Jeg skal ikke komme med leksa om at vi trenger noe tilsvarende Nettflix i Norge. (Men jo, vi gjør det!). Og ja, jeg ville vært flittig bruker. Men min nedlasting kan tilsvare andres kanalswitching. Er det noe jeg liker og vil ha, da vil jeg ha det i en skinnende boks. Aller helst på Blue Ray. Vi har faktisk extended edition LOTR på både DVD og Blue Ray, i pene samlebokser. Men jeg lasta ned ene filmen en dag også, når jeg kjeda meg og var hjemme hos mine foreldre. (...egentlig sier det mer om hvor nerdete det går an å bli enn forbruk vs piratkopiering, men nok om LOTR).

Hadde ikke nedlasting vært så lettvint, så hadde jeg trolig aldri sett Buffy the Vampire Slayer – fra begynnelse til ende. Den serien ble sett på med halvt øye på ene skjermen, mens jeg forsøkte å nå beryktede gold cap i World of Warcraft på hovedskjermen. Uten gratis nedlasting så hadde jeg satt meg i stua med laptop på fanget og maraton av Mythbustersrepriser på Discovery istedet. Jeg ville ikke kjøpt den serien på DVD, for å si det sånn.

Jeg har gått på kino 6 ganger hittil i 2012. Jeg har aldri lastet ned så mye som jeg gjør nå, med store harddisker og rimelig heftig fart på linja. Og jeg har aldri gått mer på kino. Jeg har aldri skaffet så mange kjøpefilmer. For min egen del, så har nedlasting kun drept min filmleie. Jeg har ikke leid film på snart åtte år. Om vi da ikke regner med per-per-view filmen vi bestilte på bryllupsreisen og så en raspende festlig animert film om ugler.

 (Ugler er tøffe dyr).

Jeg bruker bare mer og mer penger på denne bransjen som jeg stjeler fra. Faktisk, øker det proposjonalt med nedlastingen.Jeg tviler ikke på at underholdningsbudsjettet på musikk, film (ikke medregnet spill!) trekker glatte 600-700 kroner i måneden. Kinopopcorn medregnet. Kanskje også mer, jeg må snakke med uglemannen om det.

Andre som taper mine penger på min nedlasting (og tilhørende hang til å kjøpe mine favoritter i alle utgaver og eksemplarer) – er annonsørene på TV. Død over de reklamepausene. Jøss, dette blir tidenes mest usammenhengende innlegg. Jeg har solstikk, ok? Jeg hadde tenkt å vinkle dette på økonomien. For jeg sitter nemlig å funderer på hvor våre penger forsvinner, innså hvor mye som ble brukt på underholdning og begynte å tenke litt over det forbruket – og at min nedlastingsvane IKKE styres av økonomi. Det er kun og blott tilgjengelighet.

Med dét i tankene, så må jeg bare sukke tungt og forsøke å finne en annen post på budsjettet som kan slankes. Litt mer tall kommer etterhvert, må bare samle det på et fornuftig vis.

Kredittkort, kredittkortbruk og -misbruk

Kreditt har blitt et skjellsord, etter at diverse snusfornuftige økonomer med en hang til å sette rosa post-its på hele husets hvitevarer og brunevarer for å vise TV-seerne hvor bak mål man er som bruker det. Kredittkortet er skummelt, lett tilgjengelig og inngangsdopen til gjeldsslaveriet. Kredittkortselskapene er vakre sirener, som lokker deg rett i uføret.

Stemmer dette? Ja. Dersom du er håpløs med økonomi, eller dersom du er mer kjent med strutsemetoden enn snøballmetoden. Stol på meg, for jeg er en ekte struts som kjemper med å få hodet opp av sanden, og lære meg til å lage fine snøballer istedet.

Jeg ble påtvunget kredittkort av banken for å bli fordelskunde, og får å få lavere rente på boliglånet. Såpass oppegående var jeg, at lavere rente på million-minuset mitt var svært tiltrekkende. Men kredittkort var skummelt. Når jeg fikk det i posten så reagerte jeg med å legge det ned i konvolutten det kom i, og låse den ned i en skuff.

For jeg ville ikke havne på TV og måtte stå å nikke saktmodig og putte tusenlapper opp på ”dataspill” og ”sko”-poster på ei tavle, mens økonomene rister på hodet og peker på spare-kolonnen.

Så plutselig fikk jeg nyss om at kredittkort er BRA, og hvilke fordeler man har ved handling på nett. Man har egen forsikring gjennom kredittkortselskapet. At det er rentefritt i et visst antall dager var egentlig ikke det mest tiltrekkende, men å kunne ha en ekstra trygghet når man bestiller hotell i utlandet var definitivt det mest tiltalende for meg. Og netthandel fra utlandet, selvsagt. Det er lettere å være indignert forbruker i Norge og krangle via banken sin om reklamasjon, enn det er å sitte som småsur viking og krangle med en luguber italiensk nettbutikk om skoene som aldri kom frem.

Så jeg tok kredittjomfrudommen. Og jeg begynte å bruke kredittkort en vårdag for tre år siden. Jeg har vært flink til å betale det ned i tide, synes jeg selv. Men ikke flink nok. Over tre år har jeg nemlig klart å betale 657,78 kroner i renter. Fordi jeg stikker hodet i sanden, og forsøker å glemme at saldoen på kredittkortet er blodrødt den dagen lønna kommer på konto.

Men jeg har blitt litt glad i kredittkortet mitt. Litt elskhat. Saldoen står nå i 0,- stort sett hele tiden, med enkelte unntak. Laveste saldo hittil er kroner -9750,- etter å ha forhåndsbetalt et hotell i utlandet. Jeg stoler ikke på kredittkortet, dog. Det er en liten forførende sviker, som venter på å trå til og få meg ut på skråplan i det sekundet jeg ikke følger med. En giftslange i lommeboka mi. Jeg skuler på det mer enn jeg har godt av. Og burde snart vokse såpass opp at jeg innser at kortet er uskyldig, og at jeg forfører megselv.

Skal det så klippes i to? Nei. Det er et fint lite hjelpemiddel. Jeg må bare lære meg å bruke det.


Tips til litt mer lesing om smart bruk av kredittkort:
 http://www.dinepenger.no/spare/her-er-de-beste-kredittkortene/10038950
https://www.spv.no/privat/tips-og-raad/kort/bruk-kredittkortet-paa-ferie/
http://www.dinside.no/897118/kredittkort-smart-ved-varekjop
http://www.lo.no/s/medlemskap/lofavor1/kortvett--bruk-kredittkortet-riktig/

Felles økonomi, eller delt?

Jeg forstår egentlig ikke samboerpar eller ektepar som klarer å ha delt økonomi. Det er helt rivende ulogisk for meg. Ja, det er fornuftig å tenke på seg selv. Fornuftig å tenke at det skal være rettferdig. Er lønnen ulik, så er det selvsagt naturlig at den som tjener mer skal ha mest.

Men det er ikke logikk eller fornuft som gjør at jeg bor sammen med min bedre halvdel. Det er følelser. Jeg vil leve sammen med ham. Ikke bare dele boutgifter med ham og ha sex med ham med jevne mellomrom. Vi er partnere, på godt og vondt. Vi deler sorger, gleder, bekymringer, drar lasset sammen og vi har våre ulike styrker.

Nå kan man glatt hoppe til den konklusjonen at han tjener mest, og at jeg derfor ønsker helt felles økonomi. Det er jo naturlig å tenke, ettersom jeg er et hunkjønn og vi skal jo statistisk sett tjene minst. Men i denne familien så tjener jeg mest. Ikke så mye mer, men 50-60 000 i året brutto mer enn ham. Det kan godt tenkes at dette gapet blir større. Det kan også tenkes at situasjonen endrer seg og han er på lønnstoppen i husholdningen.

Men det betyr ikke noe. Mitt lønnspålegg kommer oss til gode. Samme andre veien.

Hvordan løser vi så det å ha felles økonomi? Tja. Vi har et hus vi eier 50/50, vi har et lån som vi deler 50/50. Vi har hver våre kontoer, hver våre bank- og kredittkort, vi har hverandres pinkoder og nettbanktilgang (så kan man kalle det naivt) og den som har penger, betaler det som måtte trengs. Vi er heldige nok til at en lønning kommer den første i hver måned, den andre lønningen kommer den femtende i hver måned. Så enkelte faste utgifter betaler han, noe betaler jeg. Enkelte måneder går mye felleskostnader ut av den enes konto, men den andre har ikke mer å rutte med av den grunn.

Bruker jeg penger på huslån, studielån, telefonregninger og bensin på bilen, så sier jeg bare "jeg må få låne kortet ditt, for jeg trenger XX". Vi har en tendens til å si fra til hverandre før større utgifter. F.eks at jeg sier fra til min bedre halvdel at jeg kommer til å bestille sko/bøker fra nettet, og til ca. hvilken sum. Han viser meg samme hensyn. Det er ikke så mye å be om tillatelse, som å si fra, slik at den andre vet litt om hvordan saldoen står til på den andres konto.

Dette er ikke noen magisk løsning som vil fungere for alle. Det er jeg klar over. Det beror på at vi har omtrent like mange uvaner og like dyre hobbyer/interesser. Og at vi er uselviske nok til å tenke at "Han/hun fortjener litt ekstra denne måneden, jeg trenger ikke shoppe denne måneden.". Vi forsaker personlige ting på vegne av den andres behov til tannlege, nye briller eller lignende, og er ganske åpne hele veien.

Noe som er lettvint når man er gode venner og barnløse. Og dermed har tid til hverandre 100% på fritiden.

Ubetalte regninger

Jeg fortsetter litt om økonomien. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor jeg gjemmer uåpnede regninger. Det er jo oppskriften på hvordan å havne på luksusfellen. Kanskje det kan sammenlignes med telefonskrekk. Jeg forventer det verste og jeg takler ikke helt tanken på å måtte forholde meg til det. Også utsetter jeg det. Mens det gnager på samvittigheten som en sulten bever på en råtten eik.

Noe som er veldig talende for min gjemme-brev-evne er et brev jeg fikk for ca en måned siden. Det var en hvit, blank vinduskonvolutt. Jeg så ”3110 Tønsberg” stå over adressen min i vinduet. Jeg kjente ikke til noe der. Det var nesten tre uker til lønning, med mesteparten av kronene allerede tenkt ut til andre ting. Jeg gjemte det. Åpne den når jeg får lønn.

To uker etter kom et nytt brev, identisk med det første, ned til glimtet av ”3110 Tønsberg” i vinduet over mitt navn, som ikke gav meg noe hint om hva dette kunne være. Dagen når brev 2 ankom så jobbet mannen seint. Så jeg lette frem det første brevet. Lagde meg en kopp kaffe, tente op en røyk og satte meg på trappa.

Jeg var overbevisst om at dette var et eller annet stort krav. Jeg trakk pusten og åpnet det nyeste av de to brevene. Det var to ark. Brettet i to. Den første delen som lyste mot meg hadde ingen girodel. Oppe til høyre var saksnumre, referanser og en masse greier jeg ikke skjønte. Ingen sum. Men overskriften på dette krevet fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

”Tilbud om nedbetaling av utestående inkassokrav.”

Woha. Er kravet så stort at de tilbyr nedbetaling uten at jeg har bedt om det?

Jeg snur brevet. Og ser på girodelen. 316 kroner og 47 øre. Er dette delbetaling 1 av 200? Jeg vrir og vender. Og finner ut at dette er totalkravet. Fordi jeg hadde betalt noen tiere for lite på en regning etter jul og restkravet gikk til inkasso. Og den opprinnelige purringen?

Sikkert gjemt et sted.