Jeg fortsetter litt om økonomien. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor jeg gjemmer uåpnede regninger. Det er jo oppskriften på hvordan å havne på luksusfellen. Kanskje det kan sammenlignes med telefonskrekk. Jeg forventer det verste og jeg takler ikke helt tanken på å måtte forholde meg til det. Også utsetter jeg det. Mens det gnager på samvittigheten som en sulten bever på en råtten eik.
Noe som er veldig talende for min gjemme-brev-evne er et brev jeg fikk for ca en måned siden. Det var en hvit, blank vinduskonvolutt. Jeg så ”3110 Tønsberg” stå over adressen min i vinduet. Jeg kjente ikke til noe der. Det var nesten tre uker til lønning, med mesteparten av kronene allerede tenkt ut til andre ting. Jeg gjemte det. Åpne den når jeg får lønn.
To uker etter kom et nytt brev, identisk med det første, ned til glimtet av ”3110 Tønsberg” i vinduet over mitt navn, som ikke gav meg noe hint om hva dette kunne være. Dagen når brev 2 ankom så jobbet mannen seint. Så jeg lette frem det første brevet. Lagde meg en kopp kaffe, tente op en røyk og satte meg på trappa.
Jeg var overbevisst om at dette var et eller annet stort krav. Jeg trakk pusten og åpnet det nyeste av de to brevene. Det var to ark. Brettet i to. Den første delen som lyste mot meg hadde ingen girodel. Oppe til høyre var saksnumre, referanser og en masse greier jeg ikke skjønte. Ingen sum. Men overskriften på dette krevet fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.
”Tilbud om nedbetaling av utestående inkassokrav.”
Woha. Er kravet så stort at de tilbyr nedbetaling uten at jeg har bedt om det?
Noe som er veldig talende for min gjemme-brev-evne er et brev jeg fikk for ca en måned siden. Det var en hvit, blank vinduskonvolutt. Jeg så ”3110 Tønsberg” stå over adressen min i vinduet. Jeg kjente ikke til noe der. Det var nesten tre uker til lønning, med mesteparten av kronene allerede tenkt ut til andre ting. Jeg gjemte det. Åpne den når jeg får lønn.
To uker etter kom et nytt brev, identisk med det første, ned til glimtet av ”3110 Tønsberg” i vinduet over mitt navn, som ikke gav meg noe hint om hva dette kunne være. Dagen når brev 2 ankom så jobbet mannen seint. Så jeg lette frem det første brevet. Lagde meg en kopp kaffe, tente op en røyk og satte meg på trappa.
Jeg var overbevisst om at dette var et eller annet stort krav. Jeg trakk pusten og åpnet det nyeste av de to brevene. Det var to ark. Brettet i to. Den første delen som lyste mot meg hadde ingen girodel. Oppe til høyre var saksnumre, referanser og en masse greier jeg ikke skjønte. Ingen sum. Men overskriften på dette krevet fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.
”Tilbud om nedbetaling av utestående inkassokrav.”
Woha. Er kravet så stort at de tilbyr nedbetaling uten at jeg har bedt om det?
Jeg
snur brevet. Og ser på girodelen. 316 kroner og 47 øre. Er dette
delbetaling 1 av 200? Jeg vrir og vender. Og finner ut at dette er
totalkravet. Fordi
jeg hadde betalt noen tiere for lite på en regning etter jul og
restkravet gikk til inkasso. Og den opprinnelige purringen?
Sikkert gjemt et sted.
Veldig hyggelig blogg du hadde :) Jeg kjenner meg riktig godt igjen med hensyn til å overse regninger og tenke at det betaler jeg senere, især da jeg var student og aldrig hadde helt nok penger.
SvarSlettEn løsning jeg har funnet er å lage en regningskonto (som jeg ikke har kort til)og sette penger inn der hver måned. Jeg har regnet ut hva jeg bruker ialt på strøm, hus, lisens, telefon etc på et år og delt dette på 12 og så trekkes det litt mer enn dette til denne konto hver måned. Og nå er det næsten gøy med regninger for jeg føler meg litt flink ;)