Grisk når det gjelder!

Nå skal jeg bare sutre litt! 

Jeg er en tåpe. Jeg kan komme hjem etter en handletur og tenke om meg selv at jeg var flink, jeg sparte penger. Jeg har shoppet litt, kjøpt en bursdagsgave og handlet dagligvarer. Jeg sparte penger på å kjøpe et nydelig enkelt kort, i stedet for et forseggjort dobbeltkort med musikk og en teit vits. Jeg sparte penger på å kjøpe iskrem på tilbud og jeg kjøpte ikke den nye typen hudkrem - fordi jeg var FLINK og husket at jeg har to halvfulle flasker hudkrem i skapet jeg kan bruke først.

Så drar jeg ting etter ting ut av posene. Gilde karbonadedeig, Barilla pasta, Jarlsberg, røkelaks - ferdig skivet. Også stopper jeg opp litt. Hadde ikke røkelaks vært billigere om jeg hadde orket å skjære den i skiver selv? Og finnes ikke firstprice-pasta? Og Nordfjord-kjøttdeig kanskje? Jeg sparte slående 12 kroner på en litersboks iskrem på tilbud - og brukte trolig 150-200 kroner "for mye" på å ikke tenke billigmerker. Og trolig 100 kroner for mye på å ikke tenke over hva vi allerede har i skapet. Jeg kjører på autopilot med handlevognen og plukker med det mest kjente og kjære, eller det som jeg sist så reklame til.

Når jeg setter bort Jif Universal-sprayen så gnager et minne meg i bakhodet... Kjøpte jeg ikke refillposer en gang i tiden? Og spedde på med vann? Ble det ikke billigere? OG bedre for miljøet? Hvor er det blitt av studenten som kunne strekke kronene langt avgårde?
Er jeg virkelig så dum? Ja, jeg er det.

Jeg kan finne på å handle kosmetikk, og i stedet for å gi meg selv en øvre grense, så kjøper jeg en masse surv og sarv på salg. Halv pris. Eller, kanskje det var billig. Eller samlepakke? Jeg burde gått inn på parfymeriet og tenkt "en fin rouge og ny mascara - noe i bra kvalitet". I stedet tenker jeg "må ikke bruke for mye penger". Dermed så plukker jeg glatt med ting som er på salg, ting som er billig, noe morsomt og nytt som ikke koster så mye. Trenger jeg ikke ny neglefil? Denne var en søt farge og koster bare nitten kroner. Også kommer jeg hjem med rougen og mascaraen som jeg trengte, en ekstra mascara til å ha i veska (salg! Et billigmerke!), en liten samleboks øyenskygger der jeg kun liker én av fargene, en søt liten sminkepung (halv pris!!! :D), samt en neglelakk i en skingrende oransje. Ja, fargen er kul, men jeg innser når jeg setter den bort i skapet mitt - jeg kommer aldri til å bruke den oransje gøgga. Og den billige mascaraen jeg kjøpte for å ha i håndveska kommer jeg neppe til å få bruk for. For kosten på den er jo helt håpløs. Da hjelper det ikke at det kostet 49 kroner. Det er 49 kroner jeg lik så godt kunne kastet ut av vinduet. Sukk.

Det er stort sett kun småpenger det er snakk om, men det er også en iboende holdning i meg.Jeg plukker lett med meg ting som frister. Ting som butikkene legger strategisk plassert. Jeg kjøper ofte sokker på HM, eller hårstrikker på Cubus - dersom de ligger nær kassa og koster 29 kroner. Det er jo ingenting! Men jeg har mer sokker enn fire fotballag til sammen - og jeg er en voksen, barnløs dame på snart tredve år og har IKKE bruk for lilla hårstrikker.

Det verste er at jeg har jobbet i butikk. Jeg er kurset i hvordan varer skal plasseres for å tiltrekke flere kjøpere. Og jeg lar meg likevel friste. (Les: lure)

Sånn flyr femtilappene avgårde, flere ganger i uka.Så stopper vi på apoteket, mannen min og jeg. Og jeg skal ha pyrisept. Eller kanskje klorhexidin? Vi er tomme, og sånt er kjekt å ha når man har katt i huset og kan få småklor. Mannen min holder dem frem, begge produktene Og øynene mine faller på prislappen. Og jeg velger klorhexidin, som var billigere på litersprisen. Selv om det var kroner om å gjøre og jeg foretrekker pyrisepten som ikke svir - her snakker vi om en bruksvare som brukes sjelden, og som er nyttig å ha - og jeg går i mot egne ønsker og eget behov - for å spare en tier.

Så går jeg hjem og føler meg flink. Flink fordi jeg var fornuftig på apoteket. Også setter jeg klorhexidinen ved siden av 20-kroners flasken med knalloransje neglelakk. Og tenker at jeg er egentlig skikkelig dust.

Jeg må på et eller annet tidspunkt lære meg å være sparsommelig på de rette tidspunktene, og ikke være etterpåklok.

Jeg skal gjøre alvor av handleliste. Mandag skal vi handle, og jeg sverger på min glorete neglelakk: Jeg skal ha med handleliste!

Er du banklojal?

Dersom "ja" - slutt med det. Ikke vær lojal mot banken din.

For banken er ikke lojal mot deg. De er utro mot deg daglig, de ligger med naboen din og puster og peser i øret til kollegaen din på telefonen for å lokke dem til seg. De gir andre bedre rente enn du får. De som er flinke å snakke for seg, de som banken vil beholde. Når de er utro mot deg så ofte, hvorfor skal ikke du være like løsaktig?

Finn den beste banken til lånet ditt, den beste banken til kredittkortbruk og den beste banken til brukskonto/lønnskonto. Undersøk hvor du får beste rentene til høyrentekontoen og hvor du bør starte fondssparing. De fleste banker har fordeler for totalkunder, men i utrykket "totalkunde" ligger det alltid en liste over minimum man må ha for å innfri kravet. I min banks tilfelle måtte jeg ha fast sparing (som ikke koster meg noe), MasterCard (som ikke koster meg noe, så sant jeg ikke bruker det) samt forsikring. Jeg valgte en billig reiseforsikring - og tjener på å være totalkunde selv om forsikringen koster litt.

Etter at jeg ble totalkunde, står jeg fritt til å innlede forhold på si. At jeg heller bruker kredittkort i en bank som tilbyr cashback og prosenter på bensinfylling - det har ikke lånebanken min noe med. MasterCardet kan støve ned uten at det gjør noe. Og at jeg har fondssparing i en tredje bank, det har ikke noen av de to første noe med. 

Se an forbruket ditt og behovet ditt. Og undersøk hvilke banker som gir det beste produkte. Finn banker du er tilfreds med, har tillit til, og har produkter som du vil tjene på.

På toppen av dette, så trenger du ikke å bli hos banken du har valgt. Om en penere og hyggeligere bank går forbi - så er det lov å flørte. Og om du får bedre rente, bedre produkter og tjener på det - så det er lov å bytte. Du kan til og med gå til banken din og si at du har truffet en penere bank. Er du riktig heldig, så strekker gamlebanken seg langt for å beholde deg. Du er allerede på internett - prisene og tilbudene finner du ved å søke litt rundt.

På Forbrukerrådet sine nettsider får du hjelp til å bytte - om du velger en ny.

Kredittkortguiden - sammenligne de forskjellige tilbudene som finnes.
Dinepenger - Kalkulator for beste sparemåte og rentenivå.

Best lånerente endrer seg fort, så søk og finn nylig daterte artikler og sammenligninger - eller gå direkte til de forskjellige bankenes nettsider og undersøk hvilket rentenivå og betingelser de har. Er du usikker så er det fullt lovlig å ta uforpliktende kontakt via epost eller telefon.

Jeg er pengeblind!

Jeg innrømmer det. Jeg bryter pengefartsgrensen. Jeg setter meg i lommeboka, griper bankkortet og styrer meg i sikksakk mellom spontankjøp og fornuftige, planlagte kjøp. Jeg girer med kredittkort og når drivstoffet tar slutt, plukker jeg opp mobilen og fører penger over til bankkortet. Tanken er full - spent klar til å svinge rundt i ring litt til.

Jeg har brutt pengegrensen i altfor mange år. Jeg har ikke en usunn økonomi egentlig, ingen forbruksgjeld eller kreditt, men alle er vi vanedyr. Jeg er vant til å bruke opp alle pengene jeg har, og jeg er blitt fartsblind. Det tar visst litt tid å bli fornuftig og kjøre pent...

Det beste eksempelet er når jeg og mannen fant ut her forleden av vi samlet hadde ca 1400 kr igjen på brukskontoene våre og en uke igjen til neste lønning. Da hadde vi riktignok overbetalt veldig mye inn på huslånet (rammelån, skrev litt om det i dette innlegget) så vi regnet jo med det skulle ta slutt før tiden. Vi ble enige om å forsøke å se om vi klarte å strekke disse kronene til neste lønning. Med mat i fryseren, vin i kjelleren og ingen regninger igjen å betale så skulle det gå fint.

Dagen etter fikk vi telefon fra et vennepar som ville komme på besøk på lørdagen. Lørdag formiddag virret vi rundt på butikker. Vi kjøpte dyr lammestek, dyre råvarer til middagen ellers, og vi vimset innom et bakeri og kjøpte en ferdig bakt kake til tre hundre kroner. Når vi så vimset videre og jeg smalnet i blikket ved blomsterbutikken og vurderte om jeg hadde nok på min slukne konto til å kjøpe blomster å ha på bordet, så skjedde det noe rart.

Refleksen min tok over. Før jeg fikk sukk for meg, så hadde jeg ført over 1000 kroner fra huslånet til brukskontoen min via mobilen. For vi skulle jo ha besøk, det er jo unntaktstilstand? I et øyeblikks ubetenksomhet så hadde jeg kastet sparetips ut av vinduet og falt tilbake i gamle spor.

Nei! Det er aldeles ikke noen unntakstilstand. Det er godt å skjemme seg selv bort i blant, og godt å skjemme bort venner. Og kaka smakte fantastisk og jeg er veldig glad i å være vertinne. Jeg føler ikke jeg snobber. Men jeg føler penger er litt for abstrakte for meg. Og jeg har fortsatt en liten vei igjen å gå før jeg lærer meg å respektere budsjettet.

....ikke en gang én ukes stramt mål klarte vi å holde! Pokker heller.

Lær av mine feil!

Når man tar et lite oppgjør med seg selv, så tenker man gjerne tilbake på feil man har gjort. Jeg har tidligere nevnt at jeg lett kunne vært kandidat til Luksusfellen, og det er på grunn av mine holdninger. I en alder av 29 år så tenker jeg tilbake, og det slår meg hvor mye flinkere jeg kunne vært og hvor mye lettere livet hadde vært om jeg hadde tenkt litt lengre fremover. Håpet mitt er ikke at noen leser dette og lever perfekte økonomiske liv, men kanskje noen leser dette og unngår å gjøre en av mine tøvete blundere?

Hadde jeg kunnet reist i tiden og gitt meg selv tilsnakk, eller stoppet meg selv fra å gjøre enkelte ting, så er dette tingene jeg ville sparket meg selv i skinnleggen for. Det er stort sett småting, og småsummer. Men det viser at jeg hele mitt liv har hatt en nochalant holdning til penger og aldri tenkt lengre avgårde enn til neste måneds utbetalinger.

Konfirmasjonspengene (alder 14-16)
Jeg husker ikke helt summen. Men det var rundt 15 000 kroner i rene pengegaver, sammen med smykker, bunad, sølv og "det vanlige". Jeg fikk meg konto med bankkort på. Jeg brukte pengene på: Stereoanlegg med løse høytalere til som jeg lenge hadde sårt ønsket meg. Resten ble brukt som lommepenger på skoletur i niende klasse og var borte før jeg skulle begynne på VGS.

Hadde jeg kunne snakket til meg selv, så ville jeg sagt "Ok, kjøp stereo. Men kjøp en billigere en, for svarte. Du hører bare på tøvete popmusikk for tiden uansett. Og ikke kjøp deg minidisc! Og sett minst 6000 kroner inn på sparekonto!"

VGS - hybelboer (alder 16-19)
At jeg måtte flytte på hybel er fordi jeg kommer fra ingenmannsland, så det var uunngåelig. Jeg fikk hjelp hjemmefra til husleien og hadde dermed 3200 kroner i månedlig stipend som ble brukt til mat, bussturer hjem, kantine på skolen, altfor mange kafébesøk, kino, festing.. og røyk. Jeg skal ikke nekte 17-årige meg å dra på fest. Men at jeg begynte å røyke? Tåpelige jenteunge, med så lav inntekt begynte jeg å røyke fast, og det gikk med to tjuepakninger i uka. Sånn sett utrolig at jeg klarte det. Men tenk om jeg i stedet hadde spart 500kr i måneden i denne perioden? Jeg spiste ute 1-2 ganger i uka og hadde ALDRI med meg niste på skolen. 16 år og spiste ute to ganger i uka? Var jeg gal?

500kr per måned (med unntak av sommerferien) i tre år ville gitt meg 15 000 kroner som jeg lett kunne skrapt sammen og puttet på konto sammen med en tredjedel av konfirmasjonspengene, og hatt 21 000 her når VGS var omme.

Kreditt på skoletur VK2 (Alder 18 år)
På skoletur til utlandet i tredjeklasse på videregående, så gikk det litt penger. Vi var i utlandet, besøkte konsentrasjonsleire, drakk billig øl og kjøpte souvenirer som vi bare MÅTTE ha. Jeg hadde et lommepengebudsjett som sprakk og ringte min trivelige lokalbank, jeg tagg og bad dem til å gi meg kreditt på min ordinære konto. De sa ja, for jeg var jo i pengenød i utlandet! Så jeg fikk overtrekke med kroner 3000. Som jeg kjøpte souvenirer og teite t-skjorter for. Og spiste på resturant for. Og overtipset søte servitører for. Drittunge. Jeg burde pent klart meg med de pengene jeg hadde og ikke brukt noe sikkerhetsnett med mindre jeg satt fast og måtte bruke pengene på å reise hjem igjen.

Kreditten måtte nedbetales påfølgende sommer, og bringer meg til neste punkt:

Sommerjobbene (Alder 14-22)
Jeg tjente rundt 7-10 000 hver sommer før jeg ble 18, og mellom 15 00-20 000 hver sommer etter jeg ble atten. Satte jeg pengene på sparekonto? Neeei. Jeg hadde jo tjent dem selv. Må bruke dem på ny mobil, nye klær, sminke og tøvete investeringer som å kjøpe tjue vinglass i forskjellige neonfarger som jeg ALDRI ville vedkjennes å bruke når jeg faktisk begynte å drikke vin! På tidsreisen min skulle jeg latt den yngre meg sløse litt, men spart hvertfall 2000 hver sommer inn på sparekonto! Min fiktive sparekonto kunne glatt vært på 30 000 når jeg flyttet til Oslo.... Etter at jeg flyttet til Oslo gikk mye av sommerjobbpengene med til å betale ting som var utsatt fordi "jeg får snart sommerjobblønn". Avbetalinger og lignende. Jeg fikk aldri nyte dem, aldri spart dem. Jeg levde på forskudd, selv uten kredittkort.

Leiligheten i Oslo (Alder 20-25)
Dele en leilighet til kroner 6000 uten strøm pr mnd, er helt OK for to studenter som ikke jobber på siden av? Vi har jo samlet kr 12500 i måneden! Det går jo fiiiiint. Hvorfor måtte vi ha så stor leilighet? Hvorfor klarte vi oss ikke med mindre? Hvorfor - når vi flyttet - måtte det være 2- og 3-roms? Vi trengte ikke gjesterom som studenter, vi kunne klart oss med 1-roms! Ja, gjesterommet ble brukt kanskje totalt seks netter over disse årene av faktiske gjester, men seriøst.. Tullejente med tulleønske om å leke dukkehus fra altfor tidlig alder. Bortskjemt ugle, fy! Lev litt mer sparsommelig!

Forbrukslånet (Alder 20-23).
Jeg flyttet til Oslo og flyttet inn sammen med Herr Ugle. Her skulle vi gå på universitet og høyskole, og i den forbindelse tok jeg opp et forbrukslån på 20 000. For å kjøpe dobbeltseng og kjøkkenbord og enkelte ting vi måtte ha til vår delvis møblerte leie-leilighet. Jeg fikk foreldre til å kausjonere lånet, betalte 9% rente og hadde ca 6200kroner i "ordinære" måneder i lån/stipend fra Lånekassa. Jeg betalte rundt 1200 kroner i måneden på dette forbrukslånet, for det skulle jo bort innen to år.

Jeg valgte altså å starte studenttilværelsen med å binde opp 19,3% av min faste månedsinntekt på nedbetaling av tullegjeld.

Forbrukslånet 2 (Alder 21)
At jeg hadde såpass høy ugift på dette lånet, høy leieutgift og lite å rutte med, gjorde at lånet ble misligholdt i en periode. Mine foreldre fikk truende brev om å innfri lånet i sin helhet, og 20årige meg måtte inn på teppet til mor og far, med blikket i gulvet og haglende unnskyldninger. Løsningen ble etter avtale med banken å få avdragsfrihet til jeg var ferdig med treårig utdannelse, samt at de var trivelige nok til å øke lånet for å betale det jeg skyldte. Lånet endte dermed på 29 000 kroner + renter. Og jeg brukte tre og et halv år på å betale det ned. Det ble noen dyre møbler tilslutt.

Jeg kunne pent klart meg uten perfekt dobbeltseng med perfekt kappelaken, perfekte møbler til mitt perfekte dukkehus. Og dermed hatt råd til neste punkt:

BSU-konto (Alder 14-25)
Tenk om jeg kunne spart litt penger her? Nå hadde jeg råflaks og fikk egenkapital lagt rett i hendene via en hyggelig ugle-mann som også hadde råflaks i økonomi-lotteriet her i livet, men likevel. Jeg visste faktisk ikke hva alle fordelene med BSU var før ETTER at vi kjøpte bolig for snart fire år tilbake. Jeg var over 25 år. Og lærte hva BSU egentlig var. Inntil det tidspunktet så tenkte jeg "Næsj, tenk å binde pengene, da kan jeg ikke bruke de om det kniper, da jo!"

Sparekonto (Alder 14-25)
Statusen på min sparekonto og min ikke-eksisterende BSU-konto var kroner 29 når vi skulle kjøpe hus. Jeg burde fint kunne klart å ha minst 50 000 i bakhånd her, ved å kun ta smartere valg, ikke ved å kutte i forbruk eller spare meg til fant. Hadde jeg også levd litt mer nøysomt, så kunne jeg fint hatt 100 000 her, minst.

Forbruket i voksen alder (Alder 25 - i dag)
Etter at vi begge begynte å jobbe fulltid, og huset mirakuløst var innkjøpt, så levde vi som konger. Vi betalte så lite vi kunne på huslånet og vi handlet (og handler) på nett og kjøper etter det vi har lyst på, mer enn etter hva vi trenger. Vi lever ikke lengre på forskudd. Kreditt og avbetaling er skjellsord i huset. For en stund tilbake fikk vi rammelån på huset. Det tvang oss til å tenke litt mer langsiktig, og etter den tid har vi begynt å betale ned ekstra på huslånet. Grunnen er at vi innså at dette betydde at vi kunne ha avdragsfrihet så lenge vi ønsker, og dermed måtte ta rev i seglene for å styre økonomien selv.

Vi har fondssparing som i øyeblikket har en verdi av 5400 kroner. Det er første gang i mitt liv at jeg sparer fast på noen måte. Da jeg først begynte med fondsparing (og vi betalte minsteavdrag og renter på lånet) så rynket jeg på nesen og satte under tvil opp 250 kroner i måneden på sparing. Og var innerst inne hysterisk redd for at dette ville bety at jeg måtte ofre noe. Jeg hadde på daværende tidspunkt 18 000 utbetalt i måneden. Nå har jeg nærmere 23-24 000 utbetalt, og sparer 450 kroner i måneden på samme konto. Latterlig? Ja. Men til mitt forsvar så har vi økt innbetaling på huslånet med 4-5000 kr i måneden, og det er vår egentlige sparing.

Vi har fortsatt en lang vei å gå med forbruket. Vi skal ikke spare oss til fant, men som jeg skulle ønske at vi tenkte litt lengre enn nesetippen i blant. Til uka skal jeg selge en masse greier jeg har handlet på nett og aldri brukt på finn.no. Kanskje jeg da lærer å tenke to ganger før jeg trykker "til kassen" på ymse nettsider.

Nå skal jeg være snill med meg selv og IKKE påpeke at jeg har studielån (som nå er på rundt 165 000 kroner) til et utdannelse jeg ikke bruker i jobben min. Det kunne jeg ikke vite, og studier er fornuftige dyr.

At jeg nå sitter og venter på 30-årsdagen min, med null i kreditt, null forbrukslån, null billån og et huslån på 1,3 millioner (mindre enn 60% av boligverdien) som jeg deler 50/50 med mannen min - er råflaks. Jeg har hatt økonomiske englevinger. Hadde økonomien min vært en bil, så har jeg fyllekjørt Norge på langs, og endelig har jeg parkert i garasjen og sover ut rusen. Uten en skramme. Og akkurat som folk har behov for å endre livet sitt etter nær-døden opplevelser, så har jeg behov for å snu litt på mine økonomiske holdninger etter nær-luksusfellen deltagelse.

Første skritt på veien er innrømmelse, ikke sant?

Kredittkort, kredittkortbruk og -misbruk

Kreditt har blitt et skjellsord, etter at diverse snusfornuftige økonomer med en hang til å sette rosa post-its på hele husets hvitevarer og brunevarer for å vise TV-seerne hvor bak mål man er som bruker det. Kredittkortet er skummelt, lett tilgjengelig og inngangsdopen til gjeldsslaveriet. Kredittkortselskapene er vakre sirener, som lokker deg rett i uføret.

Stemmer dette? Ja. Dersom du er håpløs med økonomi, eller dersom du er mer kjent med strutsemetoden enn snøballmetoden. Stol på meg, for jeg er en ekte struts som kjemper med å få hodet opp av sanden, og lære meg til å lage fine snøballer istedet.

Jeg ble påtvunget kredittkort av banken for å bli fordelskunde, og får å få lavere rente på boliglånet. Såpass oppegående var jeg, at lavere rente på million-minuset mitt var svært tiltrekkende. Men kredittkort var skummelt. Når jeg fikk det i posten så reagerte jeg med å legge det ned i konvolutten det kom i, og låse den ned i en skuff.

For jeg ville ikke havne på TV og måtte stå å nikke saktmodig og putte tusenlapper opp på ”dataspill” og ”sko”-poster på ei tavle, mens økonomene rister på hodet og peker på spare-kolonnen.

Så plutselig fikk jeg nyss om at kredittkort er BRA, og hvilke fordeler man har ved handling på nett. Man har egen forsikring gjennom kredittkortselskapet. At det er rentefritt i et visst antall dager var egentlig ikke det mest tiltrekkende, men å kunne ha en ekstra trygghet når man bestiller hotell i utlandet var definitivt det mest tiltalende for meg. Og netthandel fra utlandet, selvsagt. Det er lettere å være indignert forbruker i Norge og krangle via banken sin om reklamasjon, enn det er å sitte som småsur viking og krangle med en luguber italiensk nettbutikk om skoene som aldri kom frem.

Så jeg tok kredittjomfrudommen. Og jeg begynte å bruke kredittkort en vårdag for tre år siden. Jeg har vært flink til å betale det ned i tide, synes jeg selv. Men ikke flink nok. Over tre år har jeg nemlig klart å betale 657,78 kroner i renter. Fordi jeg stikker hodet i sanden, og forsøker å glemme at saldoen på kredittkortet er blodrødt den dagen lønna kommer på konto.

Men jeg har blitt litt glad i kredittkortet mitt. Litt elskhat. Saldoen står nå i 0,- stort sett hele tiden, med enkelte unntak. Laveste saldo hittil er kroner -9750,- etter å ha forhåndsbetalt et hotell i utlandet. Jeg stoler ikke på kredittkortet, dog. Det er en liten forførende sviker, som venter på å trå til og få meg ut på skråplan i det sekundet jeg ikke følger med. En giftslange i lommeboka mi. Jeg skuler på det mer enn jeg har godt av. Og burde snart vokse såpass opp at jeg innser at kortet er uskyldig, og at jeg forfører megselv.

Skal det så klippes i to? Nei. Det er et fint lite hjelpemiddel. Jeg må bare lære meg å bruke det.


Tips til litt mer lesing om smart bruk av kredittkort:
 http://www.dinepenger.no/spare/her-er-de-beste-kredittkortene/10038950
https://www.spv.no/privat/tips-og-raad/kort/bruk-kredittkortet-paa-ferie/
http://www.dinside.no/897118/kredittkort-smart-ved-varekjop
http://www.lo.no/s/medlemskap/lofavor1/kortvett--bruk-kredittkortet-riktig/