Postkassa mi og jeg

Postkassa mi og jeg har en dramatisk fortid. Vi har aldri vært bestekompiser. Jeg var god kompis med postkassa til min mor og far. Den gav meg bursdagskort, pakker fra mormor, bøker fra "TL-klubben" og noen ganger brev fra brevvenner. For meg var det ingen postkasse, det var en kosekasse.

Når mannen og jeg flyttet sammen, så skaffet vi oss en egen postkasse. Lenge følte jeg at den ikke var stueren, for den oppførte seg ikke bra. Den klorte, glefset og beit og det var ekkelt og skummelt å hente posten. Den kastet inkassoer etter meg og knurret når jeg kom for nær. Det skulle ta meg mange år å innse at postkasser er litt som hunder. Man må vite hva man driver med, og man må være bestemt og konkret i oppførsel og oppdragelse, så får man en rolig og forutsigbar postkasse til slutt.

Jeg har skrevet tidligere et innlegg om mine ubetalte regninger, og min regningskrekk. Dette har ikke bare gitt utslag i å gjemme regninger, eller legge dem diskré til siden uten å åpne dem. Det har også medført at jeg til tider har vært redd for postkassa. Redd fordi jeg ikke vet hva slags styggedom den gir meg, og ikke har hatt noen styring på hva som kommer.

Jeg har tullet litt i dette innlegget til nå, men jeg tuller ikke når jeg sier følgende: Jeg har kjent adrenalinet stige når jeg går til postkassa. Jeg har vært redd for å hente posten. Selv når jeg ikke forventer noen store utgifter. Dette stammer trolig fra en tung periode gjennom studiedagene og før vi begge fikk trygge fulltidsjobber. Når en stor regning kunne velte hele lasset og man lå søvnløs i desember og lurte på om man burde la være å kjøpe julegaver for å ha råd til årsavgiften i neste kvartal.

Selv etter at økonomien stablet seg på beina, og gikk fra "dårlig" til "holdbar" og deretter til "god" - så har denne skrekken sittet i kroppen. Tross budsjettering og smått økende pengevett og fornuft, så sitter regningskrekken og postkassefobien i kroppen ennå. I flere år har jeg lukket øynene og hastet forbi postkassen og stolt på at noen andre henter den inn, så jeg slipper adrenalinet og ubehaget i mellomgulvet når jeg går for nær den. Flere ganger har post blitt liggende i dagevis i postkassa, selv om vi er hjemme.

Samtidig som jeg startet denne bloggen i midten av juni, så startet jeg å hente posten hver dag. Etter jobb, før jeg gikk inn, før jeg slengte av meg høye hæler og før fant frem joggebuksa. Rett til postkassen - sortere bort reklame og ta med brevene inn. Det var første steg.

Jeg er nå i gang med steg 2: Åpne posten før jeg setter meg ned. Jeg åpner nå nesten alt som er adressert til meg selv med en gang jeg kommer i hus, og maser på mannen til han åpner ting som er adressert til ham. Selv om han har hatt styring i hele sitt liv og er midt i noe annet. Jeg holder på å utvikle meg til en kontrollfrik.

Steg 3, som ligger litt lengre frem i tid, er å legge regningene inn i nettbanken samme dag som jeg mottar dem.

Målet: Om noen finner en regning i huset vårt om to måneder, så kan de bare brenne den. For kid-nummer og kontonummer og forfallsdato er på plass i nettbanken og jeg har like god kontroll som min bedre halvdel.

164 000 kroner i kreditt, hurra?

Det er sommer, det er ferie. Arbeidsoppgavene tar ikke fri, men kollegaene gjør det. Så det er lange dager på jobb, ting som skal gjøres i hus og hage... alt dette gjør at det blir tragisk nok lite spilling for tiden. Så det vil nok bli litt mindre innlegg om gamer-delen av personlighetene mine (jada, flertall) i den aller nærmeste fremtid (men det kommer snart!). Og litt mer om kroner og tilstanden i våre lommebøker.

I stedet kverner hodet rundt økonomien. Inne på pengevett.no's forum har jeg laget meg en tråd med mine mål og detaljer rundt min gjeld. Det ser ut til at nedbetalingen av lånet vil nå målet uten problemer, og jeg leker med tanken på å øke målet med ytterligere 25 000 før jul. I hodet mitt har jeg allerede gjort det, jeg har bare ikke turt å skrive det ned ennå. For de som ikke gidder å lese tråden, så har vi rammelån/boligkreditt. Dette tilsier at vi har penger fra vår nåværende lånesum og inntil taket på boligkreditten, som tilgjengelige midler (med sikkerhet i bolig og til samme boligrente). Vil du grave litt mer i vår privatøkonomi, så er jeg rimelig åpen om det i dette innlegget fra forrige uke.

Jeg digger denne lånetypen. For den forenkler privatøkonomien. Værsegod, her er penger. Her er penger pluss kreditt som dere kan få fordi dere er kule og huset er verdt mye mer enn dere har i gjeld. We are The Bank. You will be assimilated. Vi ønsker at du skal ta opp mer i gjeld, så vi gjør det lettere for deg. Så banken tjener nok på det, spesielt om man er litt svak. MEN! Det forenkler alt, fordi vi har buffer, sparing, lån, kreditt og alt i en og samme pakke, til en og samme rente - alt med sikkerhet i huset. Jeg ELSKER det. At det er så banalt enkelt er nok en medvirkende årsak til at jeg har begynt å interessere meg for mer privatøkonomi. Hodet mitt - som er lite flink til matte, tall og kroner og øre - har plass til mer informasjon.

For noen uker siden stod der 138 000 tilgjengelig på boligkreditten. Jeg hadde satt som mål at denne skulle stå på 175 000 til nyttår. Men det er allerede 164 000 tilgjengelig der nå.. Men det er litt fordi jeg har satt endel penger som er øremerket til andre ting inn på lånet enn så lenge. Minst 10 000 av de skal ut igjen før september er omme. Klarer vi å se 200 000 tilgjengelig der til nyttår? Det vil bety at lånet vårt minker fra 1,31 mill til 1,25 på et halvt år... Ikke SÅ verst?

Tankene kverner rundt økonomi støtt og stadig. Jeg synes det er litt i overkant av og til, jeg har en skikkelig "obsessive" personlighet som blir lett veldig oppsatt på ting. Privatøkonomien er tross alt veldig bra ting å bli oppsatt på. Jeg har vært hekta på verre, for å si det sånn. Jeg rykker ekstrakroner inn på fondet og styrer pengene inn på fond som har gått veldig mye nedover. Større risiko, men mulig høyere avkasting? Lønningsdag i dag, og fondkontoen vil stige med nesten 1000 kroner denne måneden. Noe som er imponerende nok for en som helst sparer på huslånet.

Jeg liker at jeg er oppsatt på økonomi, det betyr at jeg har gått fra regningskrekk til å rive opp konvolutter og har et sykelig ønske om å betale regninger fjorten dager før tiden. Det finnes tydeligvis ikke mellomting med meg...Jeg ser også episoder av Luksusfellen på TV3s nettsider. Litt sånn egenmotivasjon. Eller kanskje litt sånn "HAHA JEG ER BEDRE ENN DEG!"-følelse? Håper jeg ikke driter på draget og pådrar meg inkassoregninger i nærmeste fremtid nå, for det vil være pinlig etter forrige setning.

Jeg hadde kjapt blitt en kandidat til programmet selv, men flaks har holdt meg unna. Flaks har gitt med en mann med vettet i behold, egenkapital til boligkjøp (for jeg har aldri spart en krone i mitt liv) og en partner som har vist forståelse (om enn litt oppgitt) når jeg tryller frem inkassobrev. Det har aldri gått oss over hodet. Men hadde jeg vært alene så kunne det RASKT vokst seg større. At han har tatt meg i øra har trolig reddet meg fra å drukne. Når jeg tenker etter, så håper jeg virkelig jeg er god i senga og verdt bryet for ham.

Men så vandrer jeg rundt og fritt på gaten - jeg: luksusfellekandidaten - med 164 000 skinnende kroner i øyeblikkelig tilgjengelig kreditt. Bare jeg har tilgang på internett (hurra smart-telefonen) og har VISA-kortet mitt i hendene, så kan jeg bruke de når jeg vil, på hva jeg vil, til huslånets 3,65% rente. Og jeg vet det. Og jeg klarer å la være. Jeg føler meg iblant som en narkoman som går rundt med en eske full av valium i lomma. Uten å spise en eneste en.

....jeg skal ikke dermed si at jeg ikke iblant har lyst.


(Coming coon: Planlegger et innlegg der jeg er ærlig om alle ting jeg angrer på (fra økonomisk ståsted) fra konfirmasjonsalder og frem til i dag. Kanskje noen kan lære av mine feil!)

Ubetalte regninger

Jeg fortsetter litt om økonomien. Jeg kan ikke helt forklare hvorfor jeg gjemmer uåpnede regninger. Det er jo oppskriften på hvordan å havne på luksusfellen. Kanskje det kan sammenlignes med telefonskrekk. Jeg forventer det verste og jeg takler ikke helt tanken på å måtte forholde meg til det. Også utsetter jeg det. Mens det gnager på samvittigheten som en sulten bever på en råtten eik.

Noe som er veldig talende for min gjemme-brev-evne er et brev jeg fikk for ca en måned siden. Det var en hvit, blank vinduskonvolutt. Jeg så ”3110 Tønsberg” stå over adressen min i vinduet. Jeg kjente ikke til noe der. Det var nesten tre uker til lønning, med mesteparten av kronene allerede tenkt ut til andre ting. Jeg gjemte det. Åpne den når jeg får lønn.

To uker etter kom et nytt brev, identisk med det første, ned til glimtet av ”3110 Tønsberg” i vinduet over mitt navn, som ikke gav meg noe hint om hva dette kunne være. Dagen når brev 2 ankom så jobbet mannen seint. Så jeg lette frem det første brevet. Lagde meg en kopp kaffe, tente op en røyk og satte meg på trappa.

Jeg var overbevisst om at dette var et eller annet stort krav. Jeg trakk pusten og åpnet det nyeste av de to brevene. Det var to ark. Brettet i to. Den første delen som lyste mot meg hadde ingen girodel. Oppe til høyre var saksnumre, referanser og en masse greier jeg ikke skjønte. Ingen sum. Men overskriften på dette krevet fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg.

”Tilbud om nedbetaling av utestående inkassokrav.”

Woha. Er kravet så stort at de tilbyr nedbetaling uten at jeg har bedt om det?

Jeg snur brevet. Og ser på girodelen. 316 kroner og 47 øre. Er dette delbetaling 1 av 200? Jeg vrir og vender. Og finner ut at dette er totalkravet. Fordi jeg hadde betalt noen tiere for lite på en regning etter jul og restkravet gikk til inkasso. Og den opprinnelige purringen?

Sikkert gjemt et sted.

Unødvendig studielån og panisk privatøkonomi.

Jeg er ufornuftlig. Yngst blant mine søsken, vokst opp med foreldre som opplevde en økende og blomstrende privatøkonomi etter å ha slitt seg gjennom høye renter på 80-tallet – så merket jeg ikke mye til penger. Penger var der, penger hadde jeg når jeg trengte.

Jeg tok et idiotisk studielån. Jobben som jeg har i dag, har ingenting med studiet mitt å gjøre. Så jeg har kroner 181 000 som jeg skylder Lånekassa. Jeg var også ”dum” nok til å binde renta til 3,2% frem til 2016. Jaja, det kunne kanskje vært verre.

Jeg er millionær i minus sammen med mannen min. Vi eier et hus som har markedsverdi på 2,1 millioner kroner, og huslånet står i kroner 1 310 000 kroner. Det er egentlig veldig bra, med tanke på vår alder og at det er vårt første hjem! Men jeg har min mann og takke for dette. Han brakte på bane en solid egenkapital som fikk bankene til å sikle etter oss.

Så, hvordan er jeg ufornuftig? Jeg er et ”ute av syne, ute av sinn”-type menneske når det gjelder økonomi. Jeg gjemmer regninger. Helst uåpnede. Når jeg vet hva det er som kommer, så går det greit. Når Lånekassa kommer med regningen sin en gang i kvartalet, så åpner jeg den. Jeg vet hva det er. Men, blanke, hvite konvolutter som trolig er purring på noe jeg har glemt, eller en inkasso? Baaaakerst i skapet, sånn at jeg kan ta stilling til det når jeg får lønn. Smart?

Nei.

Idiotisk.

Så vi setter i sving en liten blogg for å lære litt mer om privatøkonomi, og samtidig så gir jeg meg selv lov til å skrive om andre ting som opptar meg. Som en gulrot, rett og slett.