Sjefsugla er tilbake!

Ja, så havnet nok et hobbyprosjekt på hylla og støvet ned over flere måneder. Jeg beklager det. Men ting skjedde veldig brått og veldig fort på tampen av sommeren. Jeg fikk et tilbud om ny jobb som jeg ikke kunne si nei til, og fikk en rask overgang fra forrige jobben til denne. Jeg er fortsatt kontormus, men har nå rundt 30 ”ansatte”. Jeg kan nå skilte med å være på geniunt mellomledernivå.

Lønnshoppet har ikke vært så abnormt. Fra rundt 373 000-380 000 i året, så har jeg nå 450 000 i året. Og fleksitid. Ikke at jeg har benyttet den sjansen så mye, jeg har vel stort sett jobbet for mye hver eneste dag de siste ukene. For selv om det ikke er noen direktørstilling, så føles det litt slik. Lønnen var også noe skuffende, men uten relevant utdannelse eller ledererfaring, så tar jeg dette som en gyllen mulighet til å lære og til å styrke CV’en min, slik at jeg kan forhandle lønnen større etterhvert.

Herr Ugle er også litt lønnsjustert. Så nå er samlet månedsinntekt mellom 47 000 og 50 000 her i heimen. Ting kan endres på svært kort tid, tydeligvis.

Med ny stilling kommer også mindre fritid. Jeg har satt inn høygir på jobben, mest for min egen del. Jeg ønsker å lære, har mye å sette meg inn i, ansatte å bli kjent med. Helgene og kveldene forsvinner til sosiale settinger med kollegaer, planlegginger, møter og kveldsjobbing.

Jeg var innom Skandiabanken for første gang på noen måneder i går kveld, og la merke til at fondskontoen min har passert 10 000 i beholdning. Hurra for småsparing. Ellers har jeg bare brukt penger. Brukt litt penger på å oppdragere hjemmekontoret, friske opp garderoben, samt utlegg for jobben. Refusjonen kan man visstnok vente en stund på.

Så, hvordan er det å gå fra ansvarsfri fugl til lederugle? Rart. Litt tungt til tider. Men det går seg til, og det er veldig spennende. Full oppdatering om konto-status osv kommer etterhvert.

Sløsekalkulatoren

Jeg er stor fan av diverse finanskalkulatorer på nett. Sånne som regner ut markedsverdi på huset vårt (for det er gøy å være huseier i disse prisstigende dager), eller sånne jeg kan planlegge sparing i, for å se hvor raskt jeg kan bli millionær, lånekalkulatorer som regner ut hvor mange rentekroner jeg sparer på å betale inn 22 kroner ekstra denne måneden.. og så videre.

Matematikk er nemlig ikke min sterkeste side. Jeg var blant dem som meldte seg høylydt og lykkelig til å droppe matte etter grunnkurs på allmennfag og heller sloss med kjemi. På kjemilaben kunne man i det minste lage små eksplosjoner og brenne viskelær. Etter flere nesten-ulykker på veien, så var jeg glad når jeg fant sløsekalkulatoren. Er man nyfrelst og litt interessert i økonomi, så kverner tankene rundt kroner støtt og stadig, og gjerdestolper langs veien er fine å bruke som kuleramme når man holder fartsgrensen. Helt til du kjører ut på et jorde.

Etter å ha fylt ut hele kalkulatoren, trykket jeg på "beregn" og begynte å hate den forbante kalkulatoren. For den satte tall på uvanene mine. Jeg drikker brus for 8 760 kroner i året! Det er nesten like mye som jeg røyker for, jeg røyker for rett over 9 000 kroner i året. At jeg sløser penger på røyk, visste jeg. Det er min dårlige uvane som jeg vet om og er bevisst på. Men at jeg drikker brus for like mange kroner som jeg røyker?!

Sløsekalkulatoren skulle være en ny morsom kalkulator for meg å leke med. Den skulle hjelpe meg å flytte penger over til sparing og lån. I stedet, så sparket den meg i skinnleggen og lot meg ligge sammenkrøllet i fosterstilling helt uten å trøste meg.

Jeg skulle ønske jeg fortsatte å telle gjerdestolper bak rattet og kjøre av veien i stedet for å fylle ut den teite tingesten.

Dersom du skal forsøke denne skumle kalkulatoren - så gjør du det på eget ansvar.

Grisk når det gjelder!

Nå skal jeg bare sutre litt! 

Jeg er en tåpe. Jeg kan komme hjem etter en handletur og tenke om meg selv at jeg var flink, jeg sparte penger. Jeg har shoppet litt, kjøpt en bursdagsgave og handlet dagligvarer. Jeg sparte penger på å kjøpe et nydelig enkelt kort, i stedet for et forseggjort dobbeltkort med musikk og en teit vits. Jeg sparte penger på å kjøpe iskrem på tilbud og jeg kjøpte ikke den nye typen hudkrem - fordi jeg var FLINK og husket at jeg har to halvfulle flasker hudkrem i skapet jeg kan bruke først.

Så drar jeg ting etter ting ut av posene. Gilde karbonadedeig, Barilla pasta, Jarlsberg, røkelaks - ferdig skivet. Også stopper jeg opp litt. Hadde ikke røkelaks vært billigere om jeg hadde orket å skjære den i skiver selv? Og finnes ikke firstprice-pasta? Og Nordfjord-kjøttdeig kanskje? Jeg sparte slående 12 kroner på en litersboks iskrem på tilbud - og brukte trolig 150-200 kroner "for mye" på å ikke tenke billigmerker. Og trolig 100 kroner for mye på å ikke tenke over hva vi allerede har i skapet. Jeg kjører på autopilot med handlevognen og plukker med det mest kjente og kjære, eller det som jeg sist så reklame til.

Når jeg setter bort Jif Universal-sprayen så gnager et minne meg i bakhodet... Kjøpte jeg ikke refillposer en gang i tiden? Og spedde på med vann? Ble det ikke billigere? OG bedre for miljøet? Hvor er det blitt av studenten som kunne strekke kronene langt avgårde?
Er jeg virkelig så dum? Ja, jeg er det.

Jeg kan finne på å handle kosmetikk, og i stedet for å gi meg selv en øvre grense, så kjøper jeg en masse surv og sarv på salg. Halv pris. Eller, kanskje det var billig. Eller samlepakke? Jeg burde gått inn på parfymeriet og tenkt "en fin rouge og ny mascara - noe i bra kvalitet". I stedet tenker jeg "må ikke bruke for mye penger". Dermed så plukker jeg glatt med ting som er på salg, ting som er billig, noe morsomt og nytt som ikke koster så mye. Trenger jeg ikke ny neglefil? Denne var en søt farge og koster bare nitten kroner. Også kommer jeg hjem med rougen og mascaraen som jeg trengte, en ekstra mascara til å ha i veska (salg! Et billigmerke!), en liten samleboks øyenskygger der jeg kun liker én av fargene, en søt liten sminkepung (halv pris!!! :D), samt en neglelakk i en skingrende oransje. Ja, fargen er kul, men jeg innser når jeg setter den bort i skapet mitt - jeg kommer aldri til å bruke den oransje gøgga. Og den billige mascaraen jeg kjøpte for å ha i håndveska kommer jeg neppe til å få bruk for. For kosten på den er jo helt håpløs. Da hjelper det ikke at det kostet 49 kroner. Det er 49 kroner jeg lik så godt kunne kastet ut av vinduet. Sukk.

Det er stort sett kun småpenger det er snakk om, men det er også en iboende holdning i meg.Jeg plukker lett med meg ting som frister. Ting som butikkene legger strategisk plassert. Jeg kjøper ofte sokker på HM, eller hårstrikker på Cubus - dersom de ligger nær kassa og koster 29 kroner. Det er jo ingenting! Men jeg har mer sokker enn fire fotballag til sammen - og jeg er en voksen, barnløs dame på snart tredve år og har IKKE bruk for lilla hårstrikker.

Det verste er at jeg har jobbet i butikk. Jeg er kurset i hvordan varer skal plasseres for å tiltrekke flere kjøpere. Og jeg lar meg likevel friste. (Les: lure)

Sånn flyr femtilappene avgårde, flere ganger i uka.Så stopper vi på apoteket, mannen min og jeg. Og jeg skal ha pyrisept. Eller kanskje klorhexidin? Vi er tomme, og sånt er kjekt å ha når man har katt i huset og kan få småklor. Mannen min holder dem frem, begge produktene Og øynene mine faller på prislappen. Og jeg velger klorhexidin, som var billigere på litersprisen. Selv om det var kroner om å gjøre og jeg foretrekker pyrisepten som ikke svir - her snakker vi om en bruksvare som brukes sjelden, og som er nyttig å ha - og jeg går i mot egne ønsker og eget behov - for å spare en tier.

Så går jeg hjem og føler meg flink. Flink fordi jeg var fornuftig på apoteket. Også setter jeg klorhexidinen ved siden av 20-kroners flasken med knalloransje neglelakk. Og tenker at jeg er egentlig skikkelig dust.

Jeg må på et eller annet tidspunkt lære meg å være sparsommelig på de rette tidspunktene, og ikke være etterpåklok.

Jeg skal gjøre alvor av handleliste. Mandag skal vi handle, og jeg sverger på min glorete neglelakk: Jeg skal ha med handleliste!

Postkassa mi og jeg

Postkassa mi og jeg har en dramatisk fortid. Vi har aldri vært bestekompiser. Jeg var god kompis med postkassa til min mor og far. Den gav meg bursdagskort, pakker fra mormor, bøker fra "TL-klubben" og noen ganger brev fra brevvenner. For meg var det ingen postkasse, det var en kosekasse.

Når mannen og jeg flyttet sammen, så skaffet vi oss en egen postkasse. Lenge følte jeg at den ikke var stueren, for den oppførte seg ikke bra. Den klorte, glefset og beit og det var ekkelt og skummelt å hente posten. Den kastet inkassoer etter meg og knurret når jeg kom for nær. Det skulle ta meg mange år å innse at postkasser er litt som hunder. Man må vite hva man driver med, og man må være bestemt og konkret i oppførsel og oppdragelse, så får man en rolig og forutsigbar postkasse til slutt.

Jeg har skrevet tidligere et innlegg om mine ubetalte regninger, og min regningskrekk. Dette har ikke bare gitt utslag i å gjemme regninger, eller legge dem diskré til siden uten å åpne dem. Det har også medført at jeg til tider har vært redd for postkassa. Redd fordi jeg ikke vet hva slags styggedom den gir meg, og ikke har hatt noen styring på hva som kommer.

Jeg har tullet litt i dette innlegget til nå, men jeg tuller ikke når jeg sier følgende: Jeg har kjent adrenalinet stige når jeg går til postkassa. Jeg har vært redd for å hente posten. Selv når jeg ikke forventer noen store utgifter. Dette stammer trolig fra en tung periode gjennom studiedagene og før vi begge fikk trygge fulltidsjobber. Når en stor regning kunne velte hele lasset og man lå søvnløs i desember og lurte på om man burde la være å kjøpe julegaver for å ha råd til årsavgiften i neste kvartal.

Selv etter at økonomien stablet seg på beina, og gikk fra "dårlig" til "holdbar" og deretter til "god" - så har denne skrekken sittet i kroppen. Tross budsjettering og smått økende pengevett og fornuft, så sitter regningskrekken og postkassefobien i kroppen ennå. I flere år har jeg lukket øynene og hastet forbi postkassen og stolt på at noen andre henter den inn, så jeg slipper adrenalinet og ubehaget i mellomgulvet når jeg går for nær den. Flere ganger har post blitt liggende i dagevis i postkassa, selv om vi er hjemme.

Samtidig som jeg startet denne bloggen i midten av juni, så startet jeg å hente posten hver dag. Etter jobb, før jeg gikk inn, før jeg slengte av meg høye hæler og før fant frem joggebuksa. Rett til postkassen - sortere bort reklame og ta med brevene inn. Det var første steg.

Jeg er nå i gang med steg 2: Åpne posten før jeg setter meg ned. Jeg åpner nå nesten alt som er adressert til meg selv med en gang jeg kommer i hus, og maser på mannen til han åpner ting som er adressert til ham. Selv om han har hatt styring i hele sitt liv og er midt i noe annet. Jeg holder på å utvikle meg til en kontrollfrik.

Steg 3, som ligger litt lengre frem i tid, er å legge regningene inn i nettbanken samme dag som jeg mottar dem.

Målet: Om noen finner en regning i huset vårt om to måneder, så kan de bare brenne den. For kid-nummer og kontonummer og forfallsdato er på plass i nettbanken og jeg har like god kontroll som min bedre halvdel.

Er du banklojal?

Dersom "ja" - slutt med det. Ikke vær lojal mot banken din.

For banken er ikke lojal mot deg. De er utro mot deg daglig, de ligger med naboen din og puster og peser i øret til kollegaen din på telefonen for å lokke dem til seg. De gir andre bedre rente enn du får. De som er flinke å snakke for seg, de som banken vil beholde. Når de er utro mot deg så ofte, hvorfor skal ikke du være like løsaktig?

Finn den beste banken til lånet ditt, den beste banken til kredittkortbruk og den beste banken til brukskonto/lønnskonto. Undersøk hvor du får beste rentene til høyrentekontoen og hvor du bør starte fondssparing. De fleste banker har fordeler for totalkunder, men i utrykket "totalkunde" ligger det alltid en liste over minimum man må ha for å innfri kravet. I min banks tilfelle måtte jeg ha fast sparing (som ikke koster meg noe), MasterCard (som ikke koster meg noe, så sant jeg ikke bruker det) samt forsikring. Jeg valgte en billig reiseforsikring - og tjener på å være totalkunde selv om forsikringen koster litt.

Etter at jeg ble totalkunde, står jeg fritt til å innlede forhold på si. At jeg heller bruker kredittkort i en bank som tilbyr cashback og prosenter på bensinfylling - det har ikke lånebanken min noe med. MasterCardet kan støve ned uten at det gjør noe. Og at jeg har fondssparing i en tredje bank, det har ikke noen av de to første noe med. 

Se an forbruket ditt og behovet ditt. Og undersøk hvilke banker som gir det beste produkte. Finn banker du er tilfreds med, har tillit til, og har produkter som du vil tjene på.

På toppen av dette, så trenger du ikke å bli hos banken du har valgt. Om en penere og hyggeligere bank går forbi - så er det lov å flørte. Og om du får bedre rente, bedre produkter og tjener på det - så det er lov å bytte. Du kan til og med gå til banken din og si at du har truffet en penere bank. Er du riktig heldig, så strekker gamlebanken seg langt for å beholde deg. Du er allerede på internett - prisene og tilbudene finner du ved å søke litt rundt.

På Forbrukerrådet sine nettsider får du hjelp til å bytte - om du velger en ny.

Kredittkortguiden - sammenligne de forskjellige tilbudene som finnes.
Dinepenger - Kalkulator for beste sparemåte og rentenivå.

Best lånerente endrer seg fort, så søk og finn nylig daterte artikler og sammenligninger - eller gå direkte til de forskjellige bankenes nettsider og undersøk hvilket rentenivå og betingelser de har. Er du usikker så er det fullt lovlig å ta uforpliktende kontakt via epost eller telefon.

Mine penger er dine penger

Vi er to personer som jobber fulltid i dette huset. Vi tjener på å bo sammen, faste utgifter deles, vi trenger ikke varme opp huset dobbelt så ofte, middagen blir ofte billigere når man er to. Vi er to om banklånet, to om vedlikehold og husarbeid - ja, det er lettere både praktisk og økonomisk. At noen etterlyser tiltak for single, det forstår jeg godt, og støtter det gjerne.

Herren i huset og jeg har valgt en helt felles økonomi. Det var strengt tatt ikke et valg helt i starten da den ene var inntektsløs i noen måneder, men det har blitt en vane. Og en god vane for oss to. Satt på spissen så kan mannen min klare seg uten meg - og omvendt – med nåværende bolig, biler og lurvete hage. Et eventuelt brudd (eller gudforby; dødsfall) trenger ikke å medføre salg av hjem og eiendeler, for å så la oss starte på bar bakke. Dette er ikke noe jeg frykter, men man vet aldri hva som kan skje, hverken med helse eller følelser – og at den enes lønn alene har drifte Familien AS, gir en ekstra dose trygghet.

Jeg nevnte dette tidligere i et innlegg der jeg pekte mer på følelsen rundt det å dele økonomi eller ikke - i dette innlegget - og nevnte kort hva vi gjør i praksis. Men jeg tenkte å utdype hvorfor vi velger å beholde det slik.

Et par som velger å ha strengt delt økonomi, som deler regningskontoer i to, boliglån i to og innkjøp i to – kan umulig ha samme tryggheten som vi har, tenker jeg. Hadde vi hatt mine penger og dine penger, mine utgifter og hans utgifter, så hadde det gnagd litt bakerst i hodet mitt. Tenk om jeg blir ufør? Og fikk min inntekt halvert? Enkelt, sier mine venner med delt økonomi som famliefilosofi – da deles bare brøken og du betaler en tredjedel av utgiftene og din mann betaler to tredjedeler.  Men i mitt hode tenker jeg bare at da vil jeg bruke nesten alt mitt på felleskapet og han vil ha deler av sitt til å bruke på seg. Vi vil få et hjem med klasseskille. En arbeidende og en ufør. En velstående og en fattig – satt på spissen. Jeg kan gjerne snu på flisa og se for meg at det er min mann som vil ha minst inntekt, uten at det endrer synet mitt.

En annen ting - hva om han får verkstedregning på sin bil - skal jeg spise ost og kjeks, og drikke vin til helgen, mens han spiser tørt kneipp og spretter kredittkort for å få bilen sin på veien igjen? Kanskje jeg aller nådigst kan låne ham penger rentefritt? Det lukter litt "midlertidig" av å låne penger og sette så tydelige grenser i et forhold. Det er som et usnakket "Jeg forventer å få hver krone tilbake, for vi kommer ikke til å holde sammen". Det hadde gitt vårt forhold en ripe i samholdet, i tilliten og i troen på en videre sammensveiset fremtid sammen. Jeg kan derimot godt forstå de som gjør det. En lønning er jo individuell, så om man ønsker å holde den for seg selv, så kan ikke jeg kritisere det. Jeg hadde ikke klart det. Jeg deler gladelig, for det er våre to biler - ikke hans og hennes. Jeg koser meg ikke av å ha det lett økonomisk om han har det tungt. Jeg koser meg mest når vi begge kan senke skuldrene. Og dra lasset sammen, i tykt og tynt.

Vi er nok familiekommunister, min mann og jeg. Noe vi har vært siden første samboerdøgn sammen. Vi er hverandres ulykkesforsikring i tillegg til kjæreste og partner. Samtidig som jeg forstår eksperter som kommer med advarsel og avisartikler som belyser viktigheten av kontrakter, særeie og som advarer kvinner som å gå i "kvinnefeller" med å betale for oppussing i et hjem man ikke eier - så får jeg litt bismak av det iblant. Det blir så klinisk og så feil å kjøre så sort-hvitt. Ja, særeie er bra, og ofte også nødvendig om en part (eller begge) har barn, eller en part eier betydelig mer enn den andre. Men hva med familiesamholdet? Vi skiller oss som aldri før. Moderne barn har minst to sett foreldre og helst en skokk bonusbesteforeldre, i tillegg til en stefar som var inne i bildet i fem år, men som også har flytta ut. At man må beskytte seg i sånne turbulente tilstander, det forstår jeg. Men jeg ønsker ikke å ta del i det. Kanskje jeg er naiv.

Midt i alt dette med klare, kliniske grenser, med gode råd om kontrakter og liten skrift på én side - og hvor lettvint det er å gå fra hverandre på den andre - så funderer jeg på om det har en sammenheng med turbulensen som foregår. Kan det at min mann og jeg bryr oss mer om hverandre enn vi gjør om lønningene våre... kan det være positivt for vårt forhold? Misforstå meg ikke - jeg sier ikke at andre liker pengene bedre enn sin partner. Men det at vi velger samholdet over "hele fjøla" er kanskje en liten mental pluss i margen for oss begge? Styrker det samholdet vår, måten vi snakker med hverandre og hvor åpne vi er med hverandre? Kanskje.

Eier man felles, og har man en eneste stor felleskasse som både mat, tapetlim, hvitevarer og hagemøbler blir betalt ut fra – så forsvinner ”kvinnefellen".

I enkelte diskusjoner med venner og bekjente som har valgt den delte veien, samt på diverse nettfora gjennom årene, så har jeg blitt stilt litt til veggs og spurt om vår løsning ikke kan forårsake irritasjonsmomenter mellom oss - om den ene parten sløser for eksempel. Både ja og nei. Sløsing og ufornuftig pengebruk hos den ene ville bunnet ut i irritasjon hos oss også. Men med en helt delt økonomi, så har man ikke noe man skulle sagt om den andre sløser. Med helt felles økonomi (og noenlunde likestilling i forholdet) så det omvendt. Man kan stille spørsmål ved galskapen. Fordi det er tross alt felleskapet sine ressurser. Dette betyr ikke at jeg ikke gjør min mann oppgitt med overdreven shopping, eller at han ikke gjør meg oppgitt med teknologiske dupeditter iblant. Men vi vet at det skjer. Han sier i fra når han planlegger å kjøpe ny mobil. Jeg sier i fra at jeg skal shoppe på lørdag. Og gir et anslag for hvor mye. På den måten vet vi alltid hvordan økonomien ligger an og blir sjelden overrasket, og vi beholder også en bitteliten vetorett om den andre er i shoppetåka.

Er dette totale felleskasse-systemet det smarteste valget for meg personlig? Njaei. Jeg vet ikke. Det føles best. Nå er våre inntekter temmelig jevne, så i øyeblikket betyr det lite. Kanskje jeg hadde sikret meg bedre dersom vi hadde hatt særeie, delt økonomi og jeg hadde hatt mulighet til å sløse eller spare til egen fremtid som jeg selv ville. Sett fra et ensomt synspunkt, så er man sin eneste forsvarer og bør tale sin egen sak og sørge for seg og sitt. Problemet er bare at vi ikke er ensomme individ. Vi er to. Vi deler hjem, privatliv og hverdag sammen. Hvorfor skal vi skille økonomien helt ut av den ligningen? Hadde vi vært særboere, så ser jeg grunn til delt økonomi. Ikke ellers. Ettersom vi bor sammen, så tjener min mann og jeg best på å samle sammen alle ressursene og deretter dele dem etter behov. The hive mind – hvem kan krangle med moder natur?

Mine penger er dine penger, skatt. Og min gjeld er din gjeld.

(Disclaimer: Jeg anbefaler ikke en sjel eller hodelus å følge vårt eksempel til punkt og prikke, med mindre man har lyst. Det krever en viss lik tankegang og like ønsker, samt at man kommuniserer godt. Vi har alle forskjellige løsninger, jeg ville bare dele vår).

Jeg er pengeblind!

Jeg innrømmer det. Jeg bryter pengefartsgrensen. Jeg setter meg i lommeboka, griper bankkortet og styrer meg i sikksakk mellom spontankjøp og fornuftige, planlagte kjøp. Jeg girer med kredittkort og når drivstoffet tar slutt, plukker jeg opp mobilen og fører penger over til bankkortet. Tanken er full - spent klar til å svinge rundt i ring litt til.

Jeg har brutt pengegrensen i altfor mange år. Jeg har ikke en usunn økonomi egentlig, ingen forbruksgjeld eller kreditt, men alle er vi vanedyr. Jeg er vant til å bruke opp alle pengene jeg har, og jeg er blitt fartsblind. Det tar visst litt tid å bli fornuftig og kjøre pent...

Det beste eksempelet er når jeg og mannen fant ut her forleden av vi samlet hadde ca 1400 kr igjen på brukskontoene våre og en uke igjen til neste lønning. Da hadde vi riktignok overbetalt veldig mye inn på huslånet (rammelån, skrev litt om det i dette innlegget) så vi regnet jo med det skulle ta slutt før tiden. Vi ble enige om å forsøke å se om vi klarte å strekke disse kronene til neste lønning. Med mat i fryseren, vin i kjelleren og ingen regninger igjen å betale så skulle det gå fint.

Dagen etter fikk vi telefon fra et vennepar som ville komme på besøk på lørdagen. Lørdag formiddag virret vi rundt på butikker. Vi kjøpte dyr lammestek, dyre råvarer til middagen ellers, og vi vimset innom et bakeri og kjøpte en ferdig bakt kake til tre hundre kroner. Når vi så vimset videre og jeg smalnet i blikket ved blomsterbutikken og vurderte om jeg hadde nok på min slukne konto til å kjøpe blomster å ha på bordet, så skjedde det noe rart.

Refleksen min tok over. Før jeg fikk sukk for meg, så hadde jeg ført over 1000 kroner fra huslånet til brukskontoen min via mobilen. For vi skulle jo ha besøk, det er jo unntaktstilstand? I et øyeblikks ubetenksomhet så hadde jeg kastet sparetips ut av vinduet og falt tilbake i gamle spor.

Nei! Det er aldeles ikke noen unntakstilstand. Det er godt å skjemme seg selv bort i blant, og godt å skjemme bort venner. Og kaka smakte fantastisk og jeg er veldig glad i å være vertinne. Jeg føler ikke jeg snobber. Men jeg føler penger er litt for abstrakte for meg. Og jeg har fortsatt en liten vei igjen å gå før jeg lærer meg å respektere budsjettet.

....ikke en gang én ukes stramt mål klarte vi å holde! Pokker heller.

Skal vi dra på spillmesse, kjære?

At min bedre halvdel er litt mer ihuga spillfantast enn det jeg er, er noe alle som kjenner oss vet. At jeg er en delvis grei gamerkone er heller ikke noen større hemmelighet. Ettersom jeg faktisk deler noe av denne fascinasjonen, er det ikke så vrient å være støttende kone. Det ville ikke falt meg inn å sette ned foten når det er noe han vil ha - enten det er spill, hardware eller tekniske duppeditter - men noen ganger har enkelte innkjøp blitt utsatt på ubestemt tid...

Min skjønne ektemake og reir-kamerat, røytende hannugle eller hva jeg nå skal kalle ham, har trofast lest Penny Arcade i flere år. Jeg er glad i Tycho og Gabe også, og innrømmer at jeg på ett tidspunkt har hatt et høyst reellt mareritt om the Fruitfucker. Jeg er dog ingen fast leser og endel av det de skriver flyr langt over hodet på meg, ettersom jeg er tidvis selektiv i hvilke spill jeg kaster bort tid på.
Vi satt nylig og diskuterte årets ferie og hvilken storby vi skulle innvadere her litt forleden. Noe som innebærer at jeg sjekker priser, planlegger butikker jeg skal innom, samtidig som vi trenger en dose historiske sights, og gjerne litt krigshistorie. Roma, med sine fine handlegater, Colosseum og katekomber tronet høyest på listen over mulige feriemål. Men etter å ha hjulpet en god venn i et liten økonomisk krise og fått blod på tann for nedbetaling av gjeld og litt økonomisk styring, så ble vi enige om å holde oss i moderlandet i år.

Noen dager etter at denne avgjørelsen falt, så gløtter Herr Ugle bort på meg under middagen en dag.

- Skal vi dra til PAX neste år? spør han muntert.
- Eh, whatnow? svarer jeg, mens jeg forsøker å utsette svaret mitt og panisk planlegger hvor vi må bytte fly og føler for å google hotellpriser i USA før jeg tar stilling til spørsmålet.
- PAX! Det er to stykker, en på østkysten, en på vestkysten. Den i Seattle er størst! Min kjære skinner i øya, og det er ikke første gang han har lekt med denne tanken.

Det min kjære fabler om, er Penny Arcade Expo, en spillmesse som utfordrer E3 i størrelse! En geekansamling som får The Gathering i Vikingskipet til å fremstå som en korøvelse på en onsdagskveld med Tensing. Ikke for å mobbe The Gathering. Eller Tensing, for den del.

Herr Ugle er ikke 100% seriøs. Jeg kjenner ham såpass. Men han har grundig lyst, jeg kjenner ham så godt også. Det er på mange måter hans Mekka. Så jeg tenkte litt på det. Jeg er rimelig sikker på at jeg også vil storkose meg. Jeg gruer meg bare til den lange reisen, for jeg er ikke overstadig glad i å fly.

Men, med en billettpris på rundt $65-70 per pers for tredagerspass, og flyreise pluss hotell som vil ende på rundt 15-16 000 kroner for fem søvnløse døgn i Seattle, så er det definitivt mulig. Såh, jeg flytter rundt på noen usle, umerkede sparekroner, og nå står kroner 650 på en sparekonto øremerket PAX 2013. Herr og fru Ugle skal på nerdetur og jeg skal se hvor ille berørt han blir når jeg forsøker å putte dollarsedler ned i trusene på de peneste av booth-babesene, samt spørre alle jeg møter hvor jeg får kjøpt meg en tam Fruitfucker. Jeg kan jo ikke la ham slippe helt gratis heller. Men Seattle har nok noen skobutikker jeg kan drasse ham med meg i som hevn.

Tidenes groveste prisestimat, vi skal bruke 24 000 kroner på neste års ferie, en langhelg på spillmesse i USA. Woah. Jeg må innom nettbanken og sette noen kroner over på fondskontoen min, så jeg slutter å føle meg svimmel. 

Neon som har vært der og har tips til must-sees og must-dos? Si gjerne fra, vi er grønne på schvæære spillmesser, så dette kan bli interessant.

Bryllup på tilbud

Drømmer du om å gifte deg, men har ikke råd? Ønsker du et stort, flott bryllup og ikke orker tanken på å kutte bort ”mindre viktige” gjester på invitasjonslisten? Det kan faktisk la seg gjøre å ha et billigbryllup som er både stort, trivelig og full av pomp og prakt. Og du kan gjøre det helt uten å kunne sy eller bake. Men det krever egeninnsats. Mannen og jeg var akkurat der for noen få år tilbake. Skal vi ha et billig bryllup? Eller et storslagent bryllup? Vi gikk for en kombinasjon av begge deler. Med godt over hundre pers inviterte til middag, så slo vi på en stortromme ukjent for de fleste i vår umiddelbare geografiske og sosiologiske (nyutdannede og midt i tjueåra) nærhet. Det er ikke normalt i Oslo og omegn, med mindre man er oppvokst på beste vestkant, eller med en eller annen direktør som pappa. Unntak finnes jo, men jeg har bodd her i gode ti år, og av medstudenter eller kollegaer og venner som gifter seg her omkring, så er det mest vanlig med bryllup som har mellom 40-60 gjester, med full bevartning og oppdekning på en utvalgt restaurant.

Vi valgte å ta Vestlandets folkebryllup med oss til Østlandet og feire på et vis som lommeboka vår trivdes med.

Det krever ekstra jobb, ekstra planlegging, og... egentlig ekstra alt. Men ikke ekstra kroner. Til slutt fikk vi feiret bryllup til under 210 kroner kuverten – og folk rullet fra bordene, og ingen spyttet i glasset. Jeg har sett ut som en sjokkskadet overlevende etter en nylig flystyrt når bekjente forteller om bryllup med 1200+ kroner per kuvert og at de derfor har valgt bort å invitere barn, la gjester ha med følge, eller å invitere kollegaer og barndomsvenner. Ettersom både jeg og herr Ugle har store kjernefamilier, så hadde en kuvertpris på 1000 kroner gitt oss en regning som hadde satt oss i gjeld – selv om vi kun inviterte kun våre nærmeste. Og vi ville invitere alle vi var glad i. Hovedmålet for oss var ikke å gjøre festen billigst mulig for oss. Målet var å invitere alle vi hadde lyst til å invitere, og strekke økonomien slik at alle gjestene storkoset seg - uten barkostnader for gjestene, uten kaffegjester og med skyss fra kirke til fest. Og at vi satt godt gift igjen etterpå, uten forbruksgjeld etter kalaset. Vi nådde det målet.

Løsningen ble som følger, i veldig grove trekk:

Lokalet
En lang jakt på et type ”grendahus” som var billig å leie og med plass til alle. Vi fant det rette lokalet, men de manglet bestikk og tallerker. Lokalet kostet under 1000-lappen for en helg, så vi hadde råd til å leie bestikk/fat/glass fra et annet selskap, som kostet oss 1300 kroner ekstra. For vi ville ha litt stil og uniformitet over bryllupet, selv om det var ”fest på lokalet”. Bordpynt og pynt til lokalet ble skaffet via Ebay, nettbutikker, (helst når det var salg) og innkjøpt over en periode på halvannet år. Blomsteroppsatser ble bestilt fra florist – så her kunne vi spart mer enn vi faktisk gjorde.

Middagen
Vi valgte koldtbord og fant lokal catering som var villig til å diske opp med endel mer fancy retter til koldtbordet, samt at de pyntet og dekket opp bordet i vårt utvalgte ”grendahus” mens vielsen pågikk. Alle fikk noe de likte, alle ble mette og gode, og vi fikk den skikkelige gilde-følelsen vi ønsket. Kuvertprisen endte på 205 kroner, da vi stod for enkelte av matrettene selv. Desserten ble enkelt og greit iskrem og bær – hva er vel bedre midt på sommeren? At vi valgte koldtbord gjorde også at vi fikk behov for færre servitører, da disse skal holde koldtbordet ryddig og fyllt, og ikke vandre fra gjest til gjest og se til at gjestene kan begynne å spise noenlunde samtidig. Hadde vi hatt tre-retters meny, så ville vi måtte ha doblet antallet servitører.

Kakene var også hjemmelagde – i vestlandsk ånd så hadde foreldre, besteforeldre, tanter, onkler og naboer med så mye kaker at vi ikke klarte å sette halvparten til livs. Men vi slo til med 2000 kroner på en skikkelig bryllupskake i flere etasjer. Litt skal man ha lov å slå til med. Så også her kunne vi spart inn mer, om vi hadde ønsket – helt uten at gjestene hadde lidd noen nød.

Antrekkene
Ved å bruke endel tid, så fikk vi brudepikekjoler og brudekjole skreddersydd ganske billig. Trikset er å se til Asia, som flere av de nye nettbutikkene for brudekjoler og festkjoler gjør. Du kan bruke disse nettbutikkene til en rimelig pris, eller du kan gå direkte til leverandør (eller bruke Ebay) for en mye lavere pris. Bestill i veldig god tid, og gjerne litt ekstra stoff sammen med antrekkene – så har du mulighet for å få en syerske lokalt til å gå over kjolen og rette opp småjusteringer. Klærne til hele ”brudefølget” med brudepiker og –svenner, endte på under 14 000 kroner. Da er skoene inkludert. Ingenting ble leid inn. Alt satt som skudd! Vi kunne nok ha spart litt på å leie, men ikke så mye at dette utgjorde noen forskjell for oss.

Fjorten fotografer!
Med dagens gode digitalkameraer i allemannseie, så lot vi værgudene sette belysningen og slapp familien løs med kameraene sine. Skogen var bakgrunn, og vi fikk flere titalls gigabytes med bilder. Vi brukte endel tid i etterkankt på å finne de gode bildene selv som ble offisielle bryllupsbilder og senere brukt på takkekort.

Servering
Vi hyret inn hjelpen privat. Noen som ønsket å gjøre oss tjenesten, og noen vi betalte. Ettersom vi hadde koldtbord, så trengtes ikke så mange – selv om det var mange gjester. Godt gjennomtenkt logistikkløsninger gjorde at fornøyde servitører kunne gå hjem med penger i lomma og brudens største bekymring i løpet av kvelden, var at hun hadde sølt krem på kjolen sin.

Baren
Hos oss skulle baren være helt fri. Bonger forbudt! Skal vi ha fest ”på lokalet”, så skal det sørges for at ingen sulter eller tørster. Vi skal ha et skikkelig gilde og varte opp de vi er glad i på best mulig måte. Vi startet tidlig med de dyreste dråpene og samlet på tax-free og mang et utenlandstur. Og vi fikk venner og familie til å bruke opp sine kvoter på oss. Å bo litt nær grensen er ikke å kimse av i dette tilfellet, (men jeg anbefaler ikke noen å smugle). Det jeg derimot anbefaler er å reservere vin via Vinmonopolet og hente vinen mindre enn én uke før bryllupet. For uåpnede flasker tar Vinmonopolet i mot i retur innen 14 dager, og gir full refusjon. Da kan man sørge for at man har mer enn nok drikke, uten å være redd for å sitte igjen med for mye dagen etterpå.

Underholdning
Det finnes så mange talentfulle amatørband og amatørmusikere som er ute etter erfaring og å tjene penger på å spille. Det skal vanskelig gjøres å finne band som spiller hele kvelden, så ha gjerne godt lydanlegg og varierte spillelister klare til før og etter levende musikk. Bruk tid på å undersøke, bruk nettverket ditt og snakk med kjenninger av bekjente – så kan du finne det perfekte, uten at det koster skjorta. Et tips er å følge med på Ungdommens Kulturmønstring, som ofte avslører unge talenter som blir hoppende glade av en spillejobb, og enda gladere om de får utgifter dekket og tjener noen tusen kroner i pluss på jobben.

Resulatet når vi giftet oss var en fantastisk dag og feiring med takhøyde, munter og god stemning. Folk var kledt i sin fineste stas, bordet var dekket og pyntet av bruden selv. Den absolutt totale utgiftskostnad (egeninnsatsen og arbeidstimene våre ikke medregnet) per gjest ble ca. 520 kroner (alkohol, brudekjole osv inkludert), og det er en økonomisk braksuksess når både tippoldemor og de minste barna kosa seg glugg ihjel til sola stod opp. Synes jeg.

Denne typen bryllupsplanlegging krever mye av den som planlegger. Den krever såpass mye jobb at jeg ikke vil anbefale det med mindre man har energiske familiemedlemmer, eller venner som kan hjelpe til med å få alt på plass. Man må ofte være villig til å inngå kompromiss, med egne ønsker, drømmer og hverandre – og man må også ha veldig god tid. Så om du planlegger bryllup til neste sommer eller om to års tid, så undersøk muligheten for å kjøre ”folkefest”-varianten, og spar tusenvis av kroner til fremtidig samliv i stedet. Eller kanskje man kan sjonglere, og leie inn mat, servering og bartjenester fra ett sted, og bruke dugnadsånden et annet sted under feiringen. Til blomster og fotograf kanskje? Det er ikke nødvendigvis alt eller ingenting – spar eller sløs. Middelveien er ofte den mest behagelige.

Det artige i ettertid er at flere av mine bekjente fikk øynene opp for denne dugnadsånden. De trodde kanskje at bryllupet vårt skulle smake litt mer ”låvefest” enn det faktisk gjorde, men når kvelden var i gang, så var det ingen av dem som savnet noe. Skulle vi hatt det stereotypiske, moderne bryllupet til 1000 kroner kuverten, så ville bryllupet kostet oss over 100 000 kroner – og enda mer om vi skulle ha sponset fri bar til gjestene våre. Disse pengene ble i stedet lagt mot en ny bil. Det jeg er utrolig glad for i dag.

Nå skal jeg ikke skjære alle østlendinger eller eller velholdte byboere over en kam, for mange er fornuftige og sparer på forhånd eller holder bryllup de har råd til – store som små. Men blant de parene som gifter seg råflott og for dyrt for egen lommebok, tar opp lån for drømmefesten og holder tredagers slottsbryllup - så har jeg inntrykket av at det ofte er bruden som vil ha det så overdådig. Husk brudgommen, kjære bridezillas, festen er ikke bare til for bruden.

Det er bare én kveld, det er bare én fest. Har man råd, så har man selvsagt lov. Men bruk tid på å finne de rette prisene og gode tilbudene. Og spar penger på forhånd - ikke sett dere i gjeld for en enkel, fantastisk bakrus.

Snusfornuftige sparetips

Jeg samler på sparetips som et ekorn samler mat til vinteren. Dessverre, så er jeg ganske lik ekornet, og vet ikke bestandig hvor jeg har gravd dem ned. Og mange av tipsene blir liggende og råtne, aldri utnyttet som de burde. Men de aller fleste av disse tipsene er ting som jeg selv tyr til. Har du fler gode ideer til meg, så legg gjerne igjen en kommentar!

Det ultimate sparetipset er enkelt i teorien. Få opp inntekten, få ned forbruket. Men etter min egen (bitre?) erfaring, så stiger forbruket lekende lett sammen med inntekten. Og det er lett å sløse når det er penger å ta av, uten så mye tanke for fremtidig sparing, eller at man fyller huset med tøys.

Shopping:
- Unngå shoppingsentre og unngå nettbutikker, med mindre du trenger noe. Ikke gå inn på nettbutikker for å "se". Gå inn dersom du trenger noe og vet hva du trenger. Ikke når du har lyst på noe nytt. 
- Ikke kjøp for mye, selv om det er på tilbud. 3 for 2 er fine tilbud, men ikke om det er noe som kun vil ta plass i skapet og aldri vil bli brukt. Da er faktisk én billigere enn to + en ekstra på kjøpet.
- Unngå rabattfellen. Når du skal kjøpe noe, forsøk å doble prisen i hodet ditt og kryssforhør deg selv og sjekk om du er sikker på at du vil ha dette. Eksempel: Du finner en genser til 179 kroner. Den er litt søt. Men ville du kjøpt den samme toppen til 358 kroner? Dersom svaret er nei, så trenger du trolig ikke den genseren, og du har heller ikke så lyst på den. Denne lille regla har redda meg fra mang en shoppetåke, spesielt  på utenlandske nettbutikker.

- Ved nettshopping fra utlandet, ta et øyeblikk og sjekk hva varene vil koste deg i frakt, moms og fortolling før du bekrefter bestillingen. Toll.no har en tollkalkulator som kan hjelpe deg. Dette har flere ganger gitt meg en aha-opplevelse, i stedet for å tenke at alt er billigere i utlandet. For sluttsummen kan fort bli litt høyere enn man først tror.
- Kjøp brukt, og bruk Finn.no sitt gratismarked/gis bort-marked når du kan!
- Ligg milevis langt unna avbetaling og kreditt.
- Prut! Ikke vær redd for å spørre eller foreslå at selger kan gå ned i pris. Det verste som skjer er at du kaster bort noen sekunder av livet ditt og betaler fullpris, det beste som kan skje er at du sparer noen kroner. Selv om du bare får slått bort en eller to prosent av fullprisen, så er det kroner spart som du kan bruke på annet tøys. Eller spare på. Helst å spare på.

Abonnementer
- Sjekk jevnlig abonnementer på mobil, strøm, forsikring - og om de finnes billigere andre steder. Det er ikke alltid man må ty til å bytte leverandør. Det kan ofte være nok å kontakte den nåværende leverandøren og be om en bedre pris. Vi har for eksempel kontaktet internettleverandøren vår og pekt på at de har konkurrenter som har bedre fart til billigere pris og spurt om vi kan få til samme prisen. Eller mobilabonnementer. Vi har aldri fått nei, så sant vi ikke allerede har hatt bindingstid.
- Bytt bank eller kontakt banken for å prute ned renten. Jeg har selv prutet ned renten med opptil 0,75% - så dette virker! Her brukte jeg samme strategi som punktet over, jeg viste til at de har konkurrenter som har bedre rente og at jeg vurderer å bytte bank. Plutselig fikk jeg tilbud om tilsvarende rente hos nåværende bank.
- Bli kvitt støttemedlemsskap på treningssentre og gå ut i skogen, fjellet eller ta på ski. Bor du ved kysten, gå tur i fjæra! Brukes medlemskapet så er det en annen sak, men mange har støttemedlemskap et eller annet sted som man ikke trenger.
- Er det blader eller magasiner du kjøper slavisk? Sjekk prisen på stykkpris i butikken opp mot abonementkostnad. Ofte sparer man endel kroner årlig på å ha abonnementer, utrolig nok.
- Gå gjennom en hel måneds kontoutskrift med lupe en gang i året for å se om det er løpende abonnementer eller medlemskap du kan kutte ut. Jeg oppdaget at jeg var dobbelforsikret på denne måten.

 Daglig forbruk
- Les aviser på nettet! Det koster å ha nettilgang, men om du først har nettilgang, så utnytt det. Trenger ikke programbladet, du har internett. Trenger ikke aviser, og trenger ikke engang være hjemme når Dagsrevyen vises, for man kan alltids se programmet på nett ved en senere anledning.
- Bruk biblioteket. Biblioteket er en glemt instutisjon blant min aldersgruppe. Jeg gjenoppdaget biblioteket ved en tilfeldighet og fant ut at hjemkommunen min har et råflott bibliotek. Her kan man låne filmer, bøker og musikk uten at det koster noe. 
- Matpakke! Her synder jeg ofte. Matpakke koster jo også litt, men for min del så koster det mellom 25-35% av det lunsjen min koster i kantinen på jobb. Hadde jeg tydd til matpakka daglig så koster det meg nesten 3500 kroner mindre årlig enn å ty til kantinen. Regn ut hva du sparer på matpakkebruken, så kanskje du får en aha-opplevelse selv, som motivasjon til å bli flinkere med brunost og matpakkepapiret.
- Grønnsakshage! Gressløk, mynte, reddik.. Vi har stor hage og jeg har mange planer, men lite grønne fingre. Men en vakker dag skal hobbyen iverksettes og vi skal selvprodusere litt. Ikke mye, men alle bekker små. Man kan også ha urter og dyrke tomat og paprika i vinduskarmen. Her er nok ikke så mange kroner å spare, men mange bekker små...

- Bli kjent med "restemiddagen"! Også et ord som har gått i glemmeboka blant meg og mine. Jeg har rett og slett ikke talent til det, jeg er flink til å varme opp middag fra i går i mikroen, men ikke flink til å ta vare på de to kjøttbitene eller fiskefileten og bruke det i en helt annen rett, suppe eller gryte dagen derpå. Noen rester gjør seg som nistemat også, min favoritt er kald pizza.
- Bensin - bruk rabattkort og følg med på prissvingningene. Man kan spare noen kroner i uka på å fylle på rett tidspunkt. På min kant av landet så er bensinen stort sett billigst på mandager og tirsdager og stiger så trofast gjennom uka helt til søndagen. Så vi fyller ikke bensin i helgen!
- Handleliste i butikken! Som nevnt lengre oppe under "shopping" -  3 for 2 er fine tilbud, kjære Rimi, men ikke dersom varene går ut på dato i skapet hjemme. Tenk deg om og vær sikker på at det vil bli benyttet før du kjøper. Ellers er det bortkastet. Er du flink, så sparer du også endel på å unngå spontanshoppingen.
- Drikk vann fra springen. Sportsflaskene er fine dyr, men de kan vaskes og brukes igjen. Flaskevann er utrolig dyrt, og de fleste har godt vann i springen. Kan også smakstilsettes med sitron, eple, eller litt ananassaft. Tilsetter man litt smak så er det bedre om man lar vannet stå i kjøleskapet over natta, for da sprer smaken seg mest.
- Lag din egen "micro-mat". Pizzahorn eller matmuffins? Gjør dem ferdige, frys dem ned og vips så har du egen, sunnere og litt billigere rask-mat. 
- Billig kneipbrød slår selvbakst i pris! Utrolig nok. Det koster å bake egne brød og det skal en kunstner til å bake brød som er billigere i brødskive-prisen enn kneipp til 5-6 kroner stykket.
- Bruk butikkenes egne merker. Firstprice, Coop, X-tra osv. Det er penger å spare her, og produktene er slettes ikke dårlige.

Diverse
- Skru ned temperaturen hjemme og vær bevisst på oppvarming. Ikke varm opp huset om morgenen om du er hjemme og hutrer en time før du forlater huset i ti timer. Skru av varmekabler på sommerhalvåret. Selv lar jeg kablene være påslått på badet, såpass jeg kan tørke klær der året rundt.Vi har også tidsinnstilling på noe av oppvarmingen i huset, slik at det skrur seg ned når vi sover og er på jobb, men stiger før vi våkner eller kommer hjem. Det eliminerer litt av behovet for å ha på konstant varme. For enkle panelovner og lignende, så kan man kjøpe timere på Clas Ohlson å sette på stikkontakten.
- Invester i tennene dine. Puss morgen og kveld og bruk fluor riktig. Du skal ikke drikke vann eller spise noe før 1 time etter fluorskyll. Passer godt for like før leggetid eller når du forlater huset på vei til skole/jobb. Kan spare deg noen hundrelapper årlig i tannlegebesøk. Kanskje enda mer.
- Selg ting du ikke trenger og aldri bruker. Et obs obs her - jeg anbefaler ikke å selge familieklenodier, spesielt ikke om du har barn. En gammel rosemalt kiste kan gi deg mange tusen kroner, men med mindre du må betale for å lagre kisten, så behold ting med affeksjonsverdi. Det blir gjerne mer verdt med tiden også, så sant du steller fint med tingene. Men bruksgjenstander og mislykkede kjøp - selg i vei. Jeg er glad i ting med historie og affeksjonsverdi, så derfor vil jeg ikke råde noen til å selge verdifulle, gamle ting. Kanskje noen vil arve det og elske tingen fordi oldefar eide det. Ikke alt handler om penger, heller.
- Ikke kjøpe hardback-bøker. Kjøp i pocketformat, eller til lesebrett/Kindle. Man må gjerne vente litt etter en utgivelse, men nye innbudne bøker koster gjerne dobbelt eller trippelt så mye som pocket-utgaven.
- Utnytt ressursene. Tomme isbokser og tomme rene melkekartoner kan gjøre nytten som frysebokser til rester, sauser, lapskauser eller selvplukkede bær. Da trenger du ikke kjøpe Tupperware.
- Vær obs på gode tilbud, og sjekk at de ikke binder deg til årsabonnementer eller lignende. Les den lille skriften og kjøpsvilkår nøye. Den typiske fellen jeg har gått i her, er bokklubber.

Sesongvarer
- Kjøp julegaver spredt utover året, og ikke bare i panikk i desember. Bare fordeler. Man stresser mindre i julestria, man kan slå til på gode tilbud året gjennom og man får heller ikke noen enorm utgiftspost like før jul. Det går også an å kjøpe endel av julematen tidlig, om du har tilgang til fryser.
- Bursdagskort. De fine kortene koster gjerne mellom 30-40 kroner stykket, og de fleste mottaker humrer kanskje høflig over vitsen og de færreste av oss tar vare på dem. På enkelte blomsterbutikker og bokhandler kan du for eksempel finne enkle kort, 10 stk for 10 kroner! Kjøp for 20 kroner og du har kort for ett år eller to fremover og kan velge et som passer anledningen fra skuffen din hjemme. Enkle kort er også fine, sett på en klistermerke og gjør deg flid med teksten du skriver på.
- Kjøp julepynt i romjulen, da er alt nedsatt. Samme med påskepynt etter påske, eller Halloween-pynt når helgen er vel overstått. Du får ikke pynten i tide til årets feiring, men røverkjøp til neste år.

VEDLIKEHOLD

Jeg skriver dette med store bokstaver. Polér bilen, voks møblene, hold bikkja unna skinnsofaen, rens overmadrassen, bytt olje, vask og luft dyner og puter, ta inn hagemøblene på vinterstid og spander en liten vask på dem når våren kommer. Når ting holder seg rene, pene og velfungerende, så melder behovet for noe nytt seg mye mer sjeldent. Grunnen til de store bokstavene, er at dette ofte gjelder de dyre tingene.



Forhåpentligvis så hjelper det for min del å skrive disse ned her inne også. Endel av disse tipsene følger jeg allerede slavisk, noen er jeg tidvis flink til og andre vil jeg bli flink til. Kanskje jeg nå husker dem litt bedre i det daglige.

Lær av mine feil!

Når man tar et lite oppgjør med seg selv, så tenker man gjerne tilbake på feil man har gjort. Jeg har tidligere nevnt at jeg lett kunne vært kandidat til Luksusfellen, og det er på grunn av mine holdninger. I en alder av 29 år så tenker jeg tilbake, og det slår meg hvor mye flinkere jeg kunne vært og hvor mye lettere livet hadde vært om jeg hadde tenkt litt lengre fremover. Håpet mitt er ikke at noen leser dette og lever perfekte økonomiske liv, men kanskje noen leser dette og unngår å gjøre en av mine tøvete blundere?

Hadde jeg kunnet reist i tiden og gitt meg selv tilsnakk, eller stoppet meg selv fra å gjøre enkelte ting, så er dette tingene jeg ville sparket meg selv i skinnleggen for. Det er stort sett småting, og småsummer. Men det viser at jeg hele mitt liv har hatt en nochalant holdning til penger og aldri tenkt lengre avgårde enn til neste måneds utbetalinger.

Konfirmasjonspengene (alder 14-16)
Jeg husker ikke helt summen. Men det var rundt 15 000 kroner i rene pengegaver, sammen med smykker, bunad, sølv og "det vanlige". Jeg fikk meg konto med bankkort på. Jeg brukte pengene på: Stereoanlegg med løse høytalere til som jeg lenge hadde sårt ønsket meg. Resten ble brukt som lommepenger på skoletur i niende klasse og var borte før jeg skulle begynne på VGS.

Hadde jeg kunne snakket til meg selv, så ville jeg sagt "Ok, kjøp stereo. Men kjøp en billigere en, for svarte. Du hører bare på tøvete popmusikk for tiden uansett. Og ikke kjøp deg minidisc! Og sett minst 6000 kroner inn på sparekonto!"

VGS - hybelboer (alder 16-19)
At jeg måtte flytte på hybel er fordi jeg kommer fra ingenmannsland, så det var uunngåelig. Jeg fikk hjelp hjemmefra til husleien og hadde dermed 3200 kroner i månedlig stipend som ble brukt til mat, bussturer hjem, kantine på skolen, altfor mange kafébesøk, kino, festing.. og røyk. Jeg skal ikke nekte 17-årige meg å dra på fest. Men at jeg begynte å røyke? Tåpelige jenteunge, med så lav inntekt begynte jeg å røyke fast, og det gikk med to tjuepakninger i uka. Sånn sett utrolig at jeg klarte det. Men tenk om jeg i stedet hadde spart 500kr i måneden i denne perioden? Jeg spiste ute 1-2 ganger i uka og hadde ALDRI med meg niste på skolen. 16 år og spiste ute to ganger i uka? Var jeg gal?

500kr per måned (med unntak av sommerferien) i tre år ville gitt meg 15 000 kroner som jeg lett kunne skrapt sammen og puttet på konto sammen med en tredjedel av konfirmasjonspengene, og hatt 21 000 her når VGS var omme.

Kreditt på skoletur VK2 (Alder 18 år)
På skoletur til utlandet i tredjeklasse på videregående, så gikk det litt penger. Vi var i utlandet, besøkte konsentrasjonsleire, drakk billig øl og kjøpte souvenirer som vi bare MÅTTE ha. Jeg hadde et lommepengebudsjett som sprakk og ringte min trivelige lokalbank, jeg tagg og bad dem til å gi meg kreditt på min ordinære konto. De sa ja, for jeg var jo i pengenød i utlandet! Så jeg fikk overtrekke med kroner 3000. Som jeg kjøpte souvenirer og teite t-skjorter for. Og spiste på resturant for. Og overtipset søte servitører for. Drittunge. Jeg burde pent klart meg med de pengene jeg hadde og ikke brukt noe sikkerhetsnett med mindre jeg satt fast og måtte bruke pengene på å reise hjem igjen.

Kreditten måtte nedbetales påfølgende sommer, og bringer meg til neste punkt:

Sommerjobbene (Alder 14-22)
Jeg tjente rundt 7-10 000 hver sommer før jeg ble 18, og mellom 15 00-20 000 hver sommer etter jeg ble atten. Satte jeg pengene på sparekonto? Neeei. Jeg hadde jo tjent dem selv. Må bruke dem på ny mobil, nye klær, sminke og tøvete investeringer som å kjøpe tjue vinglass i forskjellige neonfarger som jeg ALDRI ville vedkjennes å bruke når jeg faktisk begynte å drikke vin! På tidsreisen min skulle jeg latt den yngre meg sløse litt, men spart hvertfall 2000 hver sommer inn på sparekonto! Min fiktive sparekonto kunne glatt vært på 30 000 når jeg flyttet til Oslo.... Etter at jeg flyttet til Oslo gikk mye av sommerjobbpengene med til å betale ting som var utsatt fordi "jeg får snart sommerjobblønn". Avbetalinger og lignende. Jeg fikk aldri nyte dem, aldri spart dem. Jeg levde på forskudd, selv uten kredittkort.

Leiligheten i Oslo (Alder 20-25)
Dele en leilighet til kroner 6000 uten strøm pr mnd, er helt OK for to studenter som ikke jobber på siden av? Vi har jo samlet kr 12500 i måneden! Det går jo fiiiiint. Hvorfor måtte vi ha så stor leilighet? Hvorfor klarte vi oss ikke med mindre? Hvorfor - når vi flyttet - måtte det være 2- og 3-roms? Vi trengte ikke gjesterom som studenter, vi kunne klart oss med 1-roms! Ja, gjesterommet ble brukt kanskje totalt seks netter over disse årene av faktiske gjester, men seriøst.. Tullejente med tulleønske om å leke dukkehus fra altfor tidlig alder. Bortskjemt ugle, fy! Lev litt mer sparsommelig!

Forbrukslånet (Alder 20-23).
Jeg flyttet til Oslo og flyttet inn sammen med Herr Ugle. Her skulle vi gå på universitet og høyskole, og i den forbindelse tok jeg opp et forbrukslån på 20 000. For å kjøpe dobbeltseng og kjøkkenbord og enkelte ting vi måtte ha til vår delvis møblerte leie-leilighet. Jeg fikk foreldre til å kausjonere lånet, betalte 9% rente og hadde ca 6200kroner i "ordinære" måneder i lån/stipend fra Lånekassa. Jeg betalte rundt 1200 kroner i måneden på dette forbrukslånet, for det skulle jo bort innen to år.

Jeg valgte altså å starte studenttilværelsen med å binde opp 19,3% av min faste månedsinntekt på nedbetaling av tullegjeld.

Forbrukslånet 2 (Alder 21)
At jeg hadde såpass høy ugift på dette lånet, høy leieutgift og lite å rutte med, gjorde at lånet ble misligholdt i en periode. Mine foreldre fikk truende brev om å innfri lånet i sin helhet, og 20årige meg måtte inn på teppet til mor og far, med blikket i gulvet og haglende unnskyldninger. Løsningen ble etter avtale med banken å få avdragsfrihet til jeg var ferdig med treårig utdannelse, samt at de var trivelige nok til å øke lånet for å betale det jeg skyldte. Lånet endte dermed på 29 000 kroner + renter. Og jeg brukte tre og et halv år på å betale det ned. Det ble noen dyre møbler tilslutt.

Jeg kunne pent klart meg uten perfekt dobbeltseng med perfekt kappelaken, perfekte møbler til mitt perfekte dukkehus. Og dermed hatt råd til neste punkt:

BSU-konto (Alder 14-25)
Tenk om jeg kunne spart litt penger her? Nå hadde jeg råflaks og fikk egenkapital lagt rett i hendene via en hyggelig ugle-mann som også hadde råflaks i økonomi-lotteriet her i livet, men likevel. Jeg visste faktisk ikke hva alle fordelene med BSU var før ETTER at vi kjøpte bolig for snart fire år tilbake. Jeg var over 25 år. Og lærte hva BSU egentlig var. Inntil det tidspunktet så tenkte jeg "Næsj, tenk å binde pengene, da kan jeg ikke bruke de om det kniper, da jo!"

Sparekonto (Alder 14-25)
Statusen på min sparekonto og min ikke-eksisterende BSU-konto var kroner 29 når vi skulle kjøpe hus. Jeg burde fint kunne klart å ha minst 50 000 i bakhånd her, ved å kun ta smartere valg, ikke ved å kutte i forbruk eller spare meg til fant. Hadde jeg også levd litt mer nøysomt, så kunne jeg fint hatt 100 000 her, minst.

Forbruket i voksen alder (Alder 25 - i dag)
Etter at vi begge begynte å jobbe fulltid, og huset mirakuløst var innkjøpt, så levde vi som konger. Vi betalte så lite vi kunne på huslånet og vi handlet (og handler) på nett og kjøper etter det vi har lyst på, mer enn etter hva vi trenger. Vi lever ikke lengre på forskudd. Kreditt og avbetaling er skjellsord i huset. For en stund tilbake fikk vi rammelån på huset. Det tvang oss til å tenke litt mer langsiktig, og etter den tid har vi begynt å betale ned ekstra på huslånet. Grunnen er at vi innså at dette betydde at vi kunne ha avdragsfrihet så lenge vi ønsker, og dermed måtte ta rev i seglene for å styre økonomien selv.

Vi har fondssparing som i øyeblikket har en verdi av 5400 kroner. Det er første gang i mitt liv at jeg sparer fast på noen måte. Da jeg først begynte med fondsparing (og vi betalte minsteavdrag og renter på lånet) så rynket jeg på nesen og satte under tvil opp 250 kroner i måneden på sparing. Og var innerst inne hysterisk redd for at dette ville bety at jeg måtte ofre noe. Jeg hadde på daværende tidspunkt 18 000 utbetalt i måneden. Nå har jeg nærmere 23-24 000 utbetalt, og sparer 450 kroner i måneden på samme konto. Latterlig? Ja. Men til mitt forsvar så har vi økt innbetaling på huslånet med 4-5000 kr i måneden, og det er vår egentlige sparing.

Vi har fortsatt en lang vei å gå med forbruket. Vi skal ikke spare oss til fant, men som jeg skulle ønske at vi tenkte litt lengre enn nesetippen i blant. Til uka skal jeg selge en masse greier jeg har handlet på nett og aldri brukt på finn.no. Kanskje jeg da lærer å tenke to ganger før jeg trykker "til kassen" på ymse nettsider.

Nå skal jeg være snill med meg selv og IKKE påpeke at jeg har studielån (som nå er på rundt 165 000 kroner) til et utdannelse jeg ikke bruker i jobben min. Det kunne jeg ikke vite, og studier er fornuftige dyr.

At jeg nå sitter og venter på 30-årsdagen min, med null i kreditt, null forbrukslån, null billån og et huslån på 1,3 millioner (mindre enn 60% av boligverdien) som jeg deler 50/50 med mannen min - er råflaks. Jeg har hatt økonomiske englevinger. Hadde økonomien min vært en bil, så har jeg fyllekjørt Norge på langs, og endelig har jeg parkert i garasjen og sover ut rusen. Uten en skramme. Og akkurat som folk har behov for å endre livet sitt etter nær-døden opplevelser, så har jeg behov for å snu litt på mine økonomiske holdninger etter nær-luksusfellen deltagelse.

Første skritt på veien er innrømmelse, ikke sant?

164 000 kroner i kreditt, hurra?

Det er sommer, det er ferie. Arbeidsoppgavene tar ikke fri, men kollegaene gjør det. Så det er lange dager på jobb, ting som skal gjøres i hus og hage... alt dette gjør at det blir tragisk nok lite spilling for tiden. Så det vil nok bli litt mindre innlegg om gamer-delen av personlighetene mine (jada, flertall) i den aller nærmeste fremtid (men det kommer snart!). Og litt mer om kroner og tilstanden i våre lommebøker.

I stedet kverner hodet rundt økonomien. Inne på pengevett.no's forum har jeg laget meg en tråd med mine mål og detaljer rundt min gjeld. Det ser ut til at nedbetalingen av lånet vil nå målet uten problemer, og jeg leker med tanken på å øke målet med ytterligere 25 000 før jul. I hodet mitt har jeg allerede gjort det, jeg har bare ikke turt å skrive det ned ennå. For de som ikke gidder å lese tråden, så har vi rammelån/boligkreditt. Dette tilsier at vi har penger fra vår nåværende lånesum og inntil taket på boligkreditten, som tilgjengelige midler (med sikkerhet i bolig og til samme boligrente). Vil du grave litt mer i vår privatøkonomi, så er jeg rimelig åpen om det i dette innlegget fra forrige uke.

Jeg digger denne lånetypen. For den forenkler privatøkonomien. Værsegod, her er penger. Her er penger pluss kreditt som dere kan få fordi dere er kule og huset er verdt mye mer enn dere har i gjeld. We are The Bank. You will be assimilated. Vi ønsker at du skal ta opp mer i gjeld, så vi gjør det lettere for deg. Så banken tjener nok på det, spesielt om man er litt svak. MEN! Det forenkler alt, fordi vi har buffer, sparing, lån, kreditt og alt i en og samme pakke, til en og samme rente - alt med sikkerhet i huset. Jeg ELSKER det. At det er så banalt enkelt er nok en medvirkende årsak til at jeg har begynt å interessere meg for mer privatøkonomi. Hodet mitt - som er lite flink til matte, tall og kroner og øre - har plass til mer informasjon.

For noen uker siden stod der 138 000 tilgjengelig på boligkreditten. Jeg hadde satt som mål at denne skulle stå på 175 000 til nyttår. Men det er allerede 164 000 tilgjengelig der nå.. Men det er litt fordi jeg har satt endel penger som er øremerket til andre ting inn på lånet enn så lenge. Minst 10 000 av de skal ut igjen før september er omme. Klarer vi å se 200 000 tilgjengelig der til nyttår? Det vil bety at lånet vårt minker fra 1,31 mill til 1,25 på et halvt år... Ikke SÅ verst?

Tankene kverner rundt økonomi støtt og stadig. Jeg synes det er litt i overkant av og til, jeg har en skikkelig "obsessive" personlighet som blir lett veldig oppsatt på ting. Privatøkonomien er tross alt veldig bra ting å bli oppsatt på. Jeg har vært hekta på verre, for å si det sånn. Jeg rykker ekstrakroner inn på fondet og styrer pengene inn på fond som har gått veldig mye nedover. Større risiko, men mulig høyere avkasting? Lønningsdag i dag, og fondkontoen vil stige med nesten 1000 kroner denne måneden. Noe som er imponerende nok for en som helst sparer på huslånet.

Jeg liker at jeg er oppsatt på økonomi, det betyr at jeg har gått fra regningskrekk til å rive opp konvolutter og har et sykelig ønske om å betale regninger fjorten dager før tiden. Det finnes tydeligvis ikke mellomting med meg...Jeg ser også episoder av Luksusfellen på TV3s nettsider. Litt sånn egenmotivasjon. Eller kanskje litt sånn "HAHA JEG ER BEDRE ENN DEG!"-følelse? Håper jeg ikke driter på draget og pådrar meg inkassoregninger i nærmeste fremtid nå, for det vil være pinlig etter forrige setning.

Jeg hadde kjapt blitt en kandidat til programmet selv, men flaks har holdt meg unna. Flaks har gitt med en mann med vettet i behold, egenkapital til boligkjøp (for jeg har aldri spart en krone i mitt liv) og en partner som har vist forståelse (om enn litt oppgitt) når jeg tryller frem inkassobrev. Det har aldri gått oss over hodet. Men hadde jeg vært alene så kunne det RASKT vokst seg større. At han har tatt meg i øra har trolig reddet meg fra å drukne. Når jeg tenker etter, så håper jeg virkelig jeg er god i senga og verdt bryet for ham.

Men så vandrer jeg rundt og fritt på gaten - jeg: luksusfellekandidaten - med 164 000 skinnende kroner i øyeblikkelig tilgjengelig kreditt. Bare jeg har tilgang på internett (hurra smart-telefonen) og har VISA-kortet mitt i hendene, så kan jeg bruke de når jeg vil, på hva jeg vil, til huslånets 3,65% rente. Og jeg vet det. Og jeg klarer å la være. Jeg føler meg iblant som en narkoman som går rundt med en eske full av valium i lomma. Uten å spise en eneste en.

....jeg skal ikke dermed si at jeg ikke iblant har lyst.


(Coming coon: Planlegger et innlegg der jeg er ærlig om alle ting jeg angrer på (fra økonomisk ståsted) fra konfirmasjonsalder og frem til i dag. Kanskje noen kan lære av mine feil!)

Tips: Du eier mer enn du tror

Dersom du er blant disse uheldige som opplever at hjemmet brenner til grunnen, så er det en liten detalj de fleste ikke tenker over når de forsikrer hjem og innbo - du får kun erstattet for de gjenstandene som du husker at du eide. I enkelte tilfeller må du også overbevise forsikringselskapet om at du eide disse tingene. I tillegg til dette kan du få deg en ubehagelig overraskelse om du er underforsikret.

Jeg og min bedre, mer testosteronfylte halvdel, har bekjente som stod ovenfor denne problemstillingen. Midt i sorgprosessen over et tapt hjem, tapte minner og tapte barnebilder - så fikk de hjerneteppe. Hva eide de? Så de brukte tid på å intervjue venner og bekjente, alle som hadde vært på besøk - husker du hva som hang på veggene våre? Er det noe du bet deg merke i?

Å sjekke om du er underforsikret gjør du via ditt forsikringsselskap. Om du har for lav forsikring så kan det være at du når maks utbetaling før du har fått erstattet alt du eide, så det kan være vel verdt sine kroner å betale for rett forsikring.

Resultatet om du ikke husker alt i en sotete og nedbrent situasjon, er at du får mindre utbetalt. I dette tilfellet har jeg noen tips.

- Skriv inventarliste over alle verdifulle ting og større gjenstander.
- Ta bilder i huset, oversiktsbilder av rom, og ta bilder inn i skap og skuffer, samt på loft, kjeller og bod.
- Videofilme seg gjennom huset.
- Taksér gjenstander av høy verdi.
- Scan eller ta bilder av kvitteringer av dyre nykjøp. Kunst, fryser, høytalere, brudekjoler...
- Husk arvede gjenstander som du sjelden brukes. Servise eller bestikk fra 50-tallet?
- Husk småtingene!
- Ikke glem kjeller og loft. Tørketrommel, vaskemaskin og alle de fire store baljene fra Ikea. 

Skulle ulykken være ute og du sitter og skriver lister over alt du eide, for å få et utbetaling som sikrer at du kan kjøpe deler av ditt gamle liv tilbake, så forsøk å være systematisk. Gå gjennom rom for rom. Møbler, veggpynt, belysning, brune eller hvitevarer, duker, gardiner, innhold fra skuffer, skap og oppbevaringskister. Kjøleskapsmagnetene, barnas hobbysaker, smykker og alle settene med spapleie på badet. Du eier MYE mer enn du tror. Det er kun de som nylig har flyttet inn et sted som har en liten peiling på hvor mye de egentlig eier.  Det er ikke alt du må taksere, forsikringselskapene krever ikke bevis, men de kan trekke deg i tvil om du sier at du eide en Monet. Eller om en husstand med en mor, far og fire sønner melder inn tre kvinnebunader med tilhørende sølv.

Dine penger.no tipser om at man kan videofilme det man eier. Jeg er ikke helt enig i at det alene er det beste. Jeg ville hatt (og har!) bilder i tillegg. Vi åpnet skap og skuffer og tok bilde. Du får ikke med alt, men når du ser skapet med verktøy på nederste hylle, hobbylim og limpistol på nest nederste, så trigger det minnet ditt. Vi plasserer våre gjenstander ofte etter vane. Å se bildet av det åpne skapet kan minne deg på alle tingene i det skapet. Og trigge hukommelsen om hva disse tingene blir brukt til. Slik kan et bilde tatt inn i et åpent skap hjelpe mer enn en videosnutt der du gikk gjennom huset. Bilder er også lettere å fremkalle for lagring, dersom du ønsker dét.

Bildene, filmene og kvitteringene bør du ikke oppbevare hjemme. Du kan benytte bankboks, men jeg anbefaler å også leve digitalt og laste materialet opp på nettet. Å kun brenne det ut på en CD og legge det i bankboks er vel og bra - men husk at CD-er har begrenset levetid! Det vil være utrolig trist å tro man er sikret for å så oppdage at man ikke får åpnet media som er lagret. Minnepinner sies også å ha levetid på 3-11 år. Fordelen med å ha bilder, filmer og kvitteringer er ikke bare for å huske, men kan også brukes som bevis når erstatningen skal utmåles.

NB! Dersom du får en forsikringsutbetaling og du ikke rekker å kjøpe nytt/bygge nytt hus før årstallet skifter, så skattelegges kronene du har fått utbetalt som formue. Utrolig nok. (Kilde: Tett på nett fra VG.no.)

Fine ting å ha hjemme: Seriekoblede røyk- og brannvarslere, samt skum/CO2-apparater. For pulverapparater kan gi en dyr rengjøringsprosess - selv i rom som ikke var påvirket av brannen.



Noen som har erfaring til fine nettsteder som tilbyr gratis lagring? Sleng inn en kommentar så skal jeg legge til en liste nederst her!

Jeg bretter ut vår privatøkonomi...

...sånn delvis, i alle fall. Vi bruker et årsbudjsett som er lastet gratis ned fra økonomiguiden.no - stortrives med dette årsbudsjettet fordi det kun krever punching av tall. Og er lett oversiktig og viser hvilke måneder man går i pluss og minus.

Dette er oversikten av årsbudsjettet 2012. Nå er dette litt vanskelig å lese, så kjapp oversikt: Gult er ”hjem” og bo- og husutgifter. 25%. Økonomiske forpliktelser er mørkeblå, 14% og er regninger, TV-lisens, telefonregninger, andre forsikringer osv. Lommepenger er turkis (10%), og dagligvarer og forbrukshandlig er merket med rødt. Biltransport er mellomgrønn og 9%. Skal fikse bildet litt bedre så det kan forstørres senere i kveld.
Uansett så gir det et bilde av det jeg føler er galt. 39% er brukt på hjem, strøm, telefon, regninger... 14% er brukt på mat, gode biffer, blåskjell, vin, kosmetikk og shampo. Satt på spissen. Resten av budsjettet er underholdning, fritid, personlig, ferie... Vi har det med andre ord særdeles bra.

Nå er ikke ”sparing” med i denne oversikten, fordi vi ikke sparer noe fast. Vel, ikke i følge budsjettet. Her er en oversikt over inntekter. Øverste linje er totale inntekter (får som regel 1000 kr mer enn budsjettert). Ringet rødt er det som ikke er plassert på noen post i budsjettet – merket i mørkeblått er pengene som ventes tilbake på skatteoppgjøret:



På en måte er det synd at vi har et sånt fint budsjett. For selv om vi (eller hvertfall jeg) er veldig glade i det, så er vi utrolige lite flinke til å bruke det. Nå står det svært få kroner til overs, så det ser ut som vi er på stram line. Men med 2000 kroner i måneden øremerket personlig shopping i måneden og et budsjett som undervurderer inntektene - og sterkt overdriver faste utgifter, så har vi mye mer sløsekroner enn man skulle tro. Og det som er til overs, blir sløst med.

Av sparing skjer følgende: Vi betaler inn 2-3000 kroner ekstra på huslånet i måneden. Da vi har rammelån/flexilån fungerer lånekontoen som bufferkonto i en krise. Men som regel håndteres kriser med rentefrie kredittkort til neste lønn, så slanker vi litt inn på kjøpesirkuset neste måned. Vi sparer også 450 kroner i måneden på fondskonto. Her står ca 5000 kroner i verdier nå. Også sparer vi 500 kroner inn på egen konto. Her står det i øyeblikket 0,- for jeg satte opp den sparingen i forrige uke - med fast trekk dagen etter lønningsdagen.

Vi har snakket litt om å bli litt mer fornuftige. Spare litt mens vi kan, betale ned på lånet mens renta er lav. Men vi sier en ting, og kjøper spillmaskiner og diamanter mens vi snakker. Dette er desverre ikke et utrykk. Både en håndholdt spillmaskin og diamanter har blitt skaffet siste måneden.

Gjelda vår er som nevnt tidligere et huslån på 1,31 mill, og studielån på 181 000. Huset har "bankverdi" på 2,2 mill, så vi ligger egentlig godt an. Men vi kunne ligget bedre an. Vi er ikke flinke.

Det er en ny situasjon for meg, dette. Mine foreldre hadde ikke god råd, det var endel arvede klær, bilferier i Norge med telt og de små ettroms hyttene på campingplassen - men alltid mat på bordet, rene klær og fine bursdagspresanger. Jeg hadde foreldre som iblant snakket med litt bekymring om økonomi. Ting jeg ikke skulle hørt, men fanget opp. Jeg fikk ingen sparekonto når jeg ble voksen, det jeg hadde kom fra sparegrisen. De hjalp meg når jeg trengte det, men barnetrygda mi har alltid blitt brukt opp på familiens forbruk. Så var jeg student og nå... har jeg penger. Og de får bein å gå på.

Det å ikke ligge våken om natta og bekymre seg over store regninger som kommer er litt uvant. Det er deilig, men litt uvant. Det er kanskje derfor det føles feil å ha stort forbruk og derfor jeg har et ønske om å ta grep? Målet vårt nå er å øke innbetaling til huslånet med ytterligere 2000, og sette opp en noe høyere sum på nedbetaling av studielånet. Så får vi se når nyttår kommer - om vi har klart målet vårt - som er å ha boliglån på 1,26 millioner.

Tips: Jeg har fått noen gode råd og gode ideer fra forumet: http://www.pengevett.no/ - anbefales!

Skal jeg virkelig...

...brette ut om privatøkonomien min?

Jeg må innrømme at jeg er litt i tvil. Jeg sitter og jobber med et innlegg som vil gi ganske god innsikt i vår økonomi. Samt noen oversikter over tulleforbruket vårt hittil i år. Jeg mangler noen kvitteringer og blar bakover i kontroutskrifter. På tross av at jeg er anonym og ikke skal innrømme noe kriminelt, så er det skummelt!

Ikke at jeg er helt sikker på hvorfor. Ja, økonomi er en privatsak, men jeg er ikke sikker på hvorfor.

For jeg hører glatt "Gud, har du tatt av? Hvor mange kilo?" og "Er brystvortene dine fortsatt såre?" samt "Hadde du noen hull da? Bruker du ikke elektrisk tannbørste?" som replikker i daglige samtaler. Men "Så, hvor mange kroner har du betalt i skatt da?" hører man aldri. For det er for personlig. Hygiene, kropp, helse - er mindre personlig. Merkelig nok.

Men jeg har bestemt meg. 99% sikkert. Jeg skal brette ut økonomien på denne bloggen i løpet av uka.

Barnløs betyr ikke tannløs

Frivillig barnløshet. Frasen høres nesten litt umenneskelig ut, litt som om jeg foretrekker å stå på sidelinja og kikke på resten av samfunnet. Men det er ikke dét. Om sannheten skal frem så har jeg fått beskjed om at jeg kan slite med å bli gravid. Skulle jeg ønske dette, så må jeg trolig gjennom hormonkurer og prøverør og bli labrotte. Det ønsker jeg ikke, så sterkt ønsker jeg ikke barn. Tvert i mot så ønsket jeg denne, lett tragiske, nyheten velkommen. Jeg fyller snart tredve år, jeg er gift, jeg har bolig, dobbel garasje. Jeg er tante til en skokk, har ålreite helse, gode venner og en jobb jeg elsker. Trenger jeg å spre gener for å bli lykkelig?

Jeg innser mer og mer at jeg er lykkelig nå. Jeg er lykkelig helt uten et (eller flere) mennesker som er avhengige av meg. Jeg er lykkelig egoist. Jeg bruker penger på min mann, på meg selv, på vårt liv og vår fremtid. Jeg kan planlegge fritt. Jeg er hjemme fra jobb kun når jeg selv er syk, jeg sover så lenge jeg vil i helgene. Jeg rynker på nesen når folk sier "Og du da Ugla, skal ikke du få små snart?".
Jeg blir litt irritert over spørsmålet. De kunne like gjerne spurt meg om jeg hadde orgasme i helgen - så privat er det faktisk. Og sadisten i meg har nytt det å sette en støkk i folk med å legge hodet på skakke og svare dem "Jeg kan nok ikke det, jeg" med litt trist stemme. Da skiftes samtaleemnet akkurat så fort som jeg ønsker, og det beste av alt - de roer ned det irriterende babypratet rundt meg.

Jeg synes barn er trivelige dyr. Men jeg synes barneprat er kjedelig. Barnemødre (og fedre) synes kanskje jeg er kjedelig som gjerne snakker om politikk, film, serier, spill eller ny teknologi. Eller gløder rundt øya i levende lidenskap når jeg proklamerer mine høyst private teorier om mørk materie og hvordan denne kan utvinnes på best mulig måte. Prat om bleieutslett, tenner, unger som snørrer, unger som ikke sover, unger som slo hodet sitt - det er like interessant som Tekst-TV er, plassert ved siden av en lynraskt laptop med tilgang til hele internett. Det blir for snevert.

Rent økonomisk er det også et sjakktrekk å ikke ha barn. Det sies at et barn koster 1,4 millioner kroner i snitt å oppdra fra de skal komme til verden og til de er jaget ut av huset. Jeg tror unger koster mer enn det, mine foreldre bruker fortsatt penger på meg, i form av gaver, julefeiring, store middager, huser meg og mine søsken under utallige ferier - og jeg er yngst. Mitt eldste søsken er tiåret eldre enn jeg er. (Og ja, jeg vet at for fellesskapets økonomi så er det bra å få barn).

Mens mine jevnaldrende har biler som er store, barnehageutgifter, nye klær fem ganger i året, mister nattesøvn og huslån med flere tiårs løpetid - så har jeg 12 år igjen på mitt (beror på renta såklart), og lever som når jeg var 19 år. Bare med mye høyere inntekt og forbruk.

Åh stakkars meg, når jeg blir eldre - så har jeg ingen å dele godene med? Visst pokker har jeg da det. :) Jeg har nieser, nevøer, vennebarn, vennepar, søsken og alle de kjæledyr jeg måtte ønske. Kjæledyr kan man sette i bur eller låse inne for å dra i butikken. Jeg er ganske sikker på at det ikke er lov å gjøre med småunger.

Kredittkort, kredittkortbruk og -misbruk

Kreditt har blitt et skjellsord, etter at diverse snusfornuftige økonomer med en hang til å sette rosa post-its på hele husets hvitevarer og brunevarer for å vise TV-seerne hvor bak mål man er som bruker det. Kredittkortet er skummelt, lett tilgjengelig og inngangsdopen til gjeldsslaveriet. Kredittkortselskapene er vakre sirener, som lokker deg rett i uføret.

Stemmer dette? Ja. Dersom du er håpløs med økonomi, eller dersom du er mer kjent med strutsemetoden enn snøballmetoden. Stol på meg, for jeg er en ekte struts som kjemper med å få hodet opp av sanden, og lære meg til å lage fine snøballer istedet.

Jeg ble påtvunget kredittkort av banken for å bli fordelskunde, og får å få lavere rente på boliglånet. Såpass oppegående var jeg, at lavere rente på million-minuset mitt var svært tiltrekkende. Men kredittkort var skummelt. Når jeg fikk det i posten så reagerte jeg med å legge det ned i konvolutten det kom i, og låse den ned i en skuff.

For jeg ville ikke havne på TV og måtte stå å nikke saktmodig og putte tusenlapper opp på ”dataspill” og ”sko”-poster på ei tavle, mens økonomene rister på hodet og peker på spare-kolonnen.

Så plutselig fikk jeg nyss om at kredittkort er BRA, og hvilke fordeler man har ved handling på nett. Man har egen forsikring gjennom kredittkortselskapet. At det er rentefritt i et visst antall dager var egentlig ikke det mest tiltrekkende, men å kunne ha en ekstra trygghet når man bestiller hotell i utlandet var definitivt det mest tiltalende for meg. Og netthandel fra utlandet, selvsagt. Det er lettere å være indignert forbruker i Norge og krangle via banken sin om reklamasjon, enn det er å sitte som småsur viking og krangle med en luguber italiensk nettbutikk om skoene som aldri kom frem.

Så jeg tok kredittjomfrudommen. Og jeg begynte å bruke kredittkort en vårdag for tre år siden. Jeg har vært flink til å betale det ned i tide, synes jeg selv. Men ikke flink nok. Over tre år har jeg nemlig klart å betale 657,78 kroner i renter. Fordi jeg stikker hodet i sanden, og forsøker å glemme at saldoen på kredittkortet er blodrødt den dagen lønna kommer på konto.

Men jeg har blitt litt glad i kredittkortet mitt. Litt elskhat. Saldoen står nå i 0,- stort sett hele tiden, med enkelte unntak. Laveste saldo hittil er kroner -9750,- etter å ha forhåndsbetalt et hotell i utlandet. Jeg stoler ikke på kredittkortet, dog. Det er en liten forførende sviker, som venter på å trå til og få meg ut på skråplan i det sekundet jeg ikke følger med. En giftslange i lommeboka mi. Jeg skuler på det mer enn jeg har godt av. Og burde snart vokse såpass opp at jeg innser at kortet er uskyldig, og at jeg forfører megselv.

Skal det så klippes i to? Nei. Det er et fint lite hjelpemiddel. Jeg må bare lære meg å bruke det.


Tips til litt mer lesing om smart bruk av kredittkort:
 http://www.dinepenger.no/spare/her-er-de-beste-kredittkortene/10038950
https://www.spv.no/privat/tips-og-raad/kort/bruk-kredittkortet-paa-ferie/
http://www.dinside.no/897118/kredittkort-smart-ved-varekjop
http://www.lo.no/s/medlemskap/lofavor1/kortvett--bruk-kredittkortet-riktig/

Felles økonomi, eller delt?

Jeg forstår egentlig ikke samboerpar eller ektepar som klarer å ha delt økonomi. Det er helt rivende ulogisk for meg. Ja, det er fornuftig å tenke på seg selv. Fornuftig å tenke at det skal være rettferdig. Er lønnen ulik, så er det selvsagt naturlig at den som tjener mer skal ha mest.

Men det er ikke logikk eller fornuft som gjør at jeg bor sammen med min bedre halvdel. Det er følelser. Jeg vil leve sammen med ham. Ikke bare dele boutgifter med ham og ha sex med ham med jevne mellomrom. Vi er partnere, på godt og vondt. Vi deler sorger, gleder, bekymringer, drar lasset sammen og vi har våre ulike styrker.

Nå kan man glatt hoppe til den konklusjonen at han tjener mest, og at jeg derfor ønsker helt felles økonomi. Det er jo naturlig å tenke, ettersom jeg er et hunkjønn og vi skal jo statistisk sett tjene minst. Men i denne familien så tjener jeg mest. Ikke så mye mer, men 50-60 000 i året brutto mer enn ham. Det kan godt tenkes at dette gapet blir større. Det kan også tenkes at situasjonen endrer seg og han er på lønnstoppen i husholdningen.

Men det betyr ikke noe. Mitt lønnspålegg kommer oss til gode. Samme andre veien.

Hvordan løser vi så det å ha felles økonomi? Tja. Vi har et hus vi eier 50/50, vi har et lån som vi deler 50/50. Vi har hver våre kontoer, hver våre bank- og kredittkort, vi har hverandres pinkoder og nettbanktilgang (så kan man kalle det naivt) og den som har penger, betaler det som måtte trengs. Vi er heldige nok til at en lønning kommer den første i hver måned, den andre lønningen kommer den femtende i hver måned. Så enkelte faste utgifter betaler han, noe betaler jeg. Enkelte måneder går mye felleskostnader ut av den enes konto, men den andre har ikke mer å rutte med av den grunn.

Bruker jeg penger på huslån, studielån, telefonregninger og bensin på bilen, så sier jeg bare "jeg må få låne kortet ditt, for jeg trenger XX". Vi har en tendens til å si fra til hverandre før større utgifter. F.eks at jeg sier fra til min bedre halvdel at jeg kommer til å bestille sko/bøker fra nettet, og til ca. hvilken sum. Han viser meg samme hensyn. Det er ikke så mye å be om tillatelse, som å si fra, slik at den andre vet litt om hvordan saldoen står til på den andres konto.

Dette er ikke noen magisk løsning som vil fungere for alle. Det er jeg klar over. Det beror på at vi har omtrent like mange uvaner og like dyre hobbyer/interesser. Og at vi er uselviske nok til å tenke at "Han/hun fortjener litt ekstra denne måneden, jeg trenger ikke shoppe denne måneden.". Vi forsaker personlige ting på vegne av den andres behov til tannlege, nye briller eller lignende, og er ganske åpne hele veien.

Noe som er lettvint når man er gode venner og barnløse. Og dermed har tid til hverandre 100% på fritiden.