Vender tilbake til gamle spill

Jeg husker når herr Ugle dro Knights of The Old Republic i hus... Vi hadde vært samboere i veldig kort tid og det var første gang jeg fikk se hva gamere gjør best; De glitrer i øya i ukesvis og gleder seg til et spesifikk spill skal slippes, de er som småunger på julaften når de åpner coveret og gir disken det første kjærtegnet. De ser med ømt blikk på spillkonsollen (eller PC-en) og man kan formelig se at de sitrer og putrer i en helt ren og uskyldig glede når spillet laster inn på skjermen for første gang.

...noen timer senere så ser man den mindre søte baksiden av medaljen, der gameren ikke hører hva du sier og ikke svarer når du spør om ting. Mannfolk flest har allerede en greie med å koble ut masete damestemmer, men gamere har dette talentet på ekspertnivå – jeg sverger!

Men siden dette var det første Store Spillet som ble sluppet etter at herr og fru Ugle startet å dele reir, så var jeg litt interessert. Eller, jeg var dødforelska - alt han var interessert i, det måtte jeg kunne alt om. Sånn at han skulle tro jeg var perfekt.

Dette endte med at jeg tilbrakte flere timer daglig, liggende på magen foran TV-en mens jediene herjet gjennom planet etter planet - lyden av lyssabler ble vuggesang og wookielyder erstattet våre morgensure grynt i heimen. Etter at min bedre halvdel hadde spilt KOTOR til siste slutt, og fullført den siste finalen i spillet, så plukket jeg det opp. Kan han, så kan jeg, tenkte jeg i ekte rødstrømpestil.

Problemet mitt på den tiden var de enorme kontrollene til X-Box. Hendene mine nådde ikke alle knappene, og Microsoft sin plan om å lage store kontroller fordi de ville sikte spillene inn på et mer voksent publikum, sørget også for at jenter med små hender ikke klarte å spille skikkelig. At kontrollene var for store fant jeg ut første gang jeg prøvde å spille Halo litt tidligere. Men, KOTOR fristet så veldig å spille. Det var ikke kjempetempo og bakholdsangrep. Det var en historie. Spillet tiltalte meg – totalt jomfu for RPGs som jeg da var. Det tok meg 71 timer, om jeg ikke husker feil. 71 timer med en stor X-Box kontroll liggende i fanget og brukt som ”tastatur” – men jeg rundet spillet. Ok, skal jeg være helt ærlig så måtte jeg få litt hjelp på siste bossfighten etter et par wipes.

Nå har det gått 9 år. Og jeg føler for et gjensyn. Det er godt at jeg har ferie snart. For jeg skal lage popcorn og sitte på gulvet, farlig nær TV-en. Jeg skal lage meg en sith og spille gjennom Knight of the Old Repulic – denne gangen med et ordinært tastatur i fanget. Hvem vet, kanskje jeg følger opp med KOTOR 2 etterpå.

First-Person Tetris!

Det er enkelte som klarer å lykkes med å kombinere de rareste sjangre, både innen musikk, film og spill. Noen lykkes bedre enn andre, og noen er så grufulle av man enten hater eller elsker det. Jeg har som regel styrt unna First Person Shooters, for jeg får litt noia av det. Jeg foretrekker når jeg har full utsikt til min egen karakter og ser om noen sniker seg opp bak meg – uten å måtte snu meg i spillet.

Jeg måtte kaste denne FPS-allergien til side når jeg fikk helt dilla på Left 4 Dead 2. Selv om det var noen grufulle episoder der jeg snudde meg rundt og hadde skjermen full av råtnende zombie. (Det endte meg at jeg løp ut fra rommet. Til mitt forsvar så er jeg en pyse, jeg har en temmelig stor skjerm, og en tendens til å sitte fremoverbøyd over tastene). Så det å få meg til å forsøke et first person-type spill tar som regel endel tid og overtalelse.

Bortsett fra når jeg ble introdusert for First Person Tetris. Ladies and Gentlemen – vi introduserer kanskje verdens beste, lille nettbaserte spill, som uten tvil vil herje med hjernecellene dine, gjøre deg sjøsyk og gi deg såre og tørre øyne etter å ha stirret intenst på skjermen altfor lenge  (og mest trolig på jakt etter den smale, lange brikken som skal løse alle dine tetris-sorger.)

Jeg kan ikke egang forklare hvordan de har klart å gjøre Tetris om til et first-person-type spill, det må oppleves. Da jeg for første gang fikk nettsiden i fanget fra en venn, lo jeg i en halvtime i strekk. Og fikk nostalgikick av musikken. Etterpå tok jeg meg selv i å surfe etter en gammel, god og grå NES på Finn.no, men jeg tok til vettet.

I stedet koser jeg meg i blant med First-Person Tetris. Tetris for de viderekomne – og de lett mentalt ustabile! Har du eid en grå liten boks av en Nintendo-konsoll, så kommer du til å merke nostalgien selv. Prøv! :)


http://firstpersontetris.com/

Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars

Si tittelen femten ganger etter hverandre uten å snuble. I dare ya! Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars er et lite spill, et lite søtt og nusselig spill som er så vanedannende at det burde komme med rød varseltrekant og bli dømt nord og ned av en mann på stortinget. Tittelen på spillet er så lang, at jeg gjør som de har gjort på sin offisielle hjemmeside og kaller det heretter Battle Cars.

Spillet er for Playstation 3, og er et bilspill i absolutt særklasse. Det ble sluppet i USA i oktober 2008 og i Europa på nyåret i 2009. Og det var i 2009 at jeg møtte på Battle Cars. En kveld med noen tilfeldige spillinteresserte venner på besøk, så stod selvsagt PS3-en på. Man brukte denne som media-PC til å luske rundt på de forskjellige stasjonære og bærbare PC-er som lå strødd rundt om i huset og utnyttet den altfor store TV-en som pryder stua til herr og fru Ugle.

Da fant vi dette spillet på PS3 sitt live marked, først i demo-versjon. Vi spilte det lille innholdet som var tilgjengelig i demoen til døde, før vi fant ut at 70 kroner for full versjonen var det jammen verdt.

Spillet kan spilles solo, men gjør seg best i 2-player (eller mer). Man kan spille opp til fire stykker mot og med hverandre. Spillet baserer seg på to eller flere biler, fordelt på to lag. Alt foregår på en lukket bane som inneholder to målområder og en enorm ball. Små effekter som boosts og raketter på bilene gjør det mulig å bryte alle fysikkens lover, og virkelig leke Maradona og Pepé i lekebil-format. Hver runde varer i begrenset tid (5 minutter i vanlig tournament-mode), så man rekker aldri å bli lei.

Det er et latterlig banalt og enkelt spill egentlig. Men det er så strømlinjeformet og perfekt at man ikke kan annet enn å elske det. Jeg tror det aller beste er at man ikke trenger å ha noen som helst spillerfaring for å leke med dette. Jeg har dradd frem spillet på fester og det har vært noen av de mest morsomme og sosiale drikkespill jeg har kommet over i hele mitt liv - for det er like morsomt å SE på, som det er å spille.

Med sine seks unike baner/maps å velge mellom, og svært begrenset antall bilmodeller og fargekombinasjoner, så skulle man tror det er fort overstått å spille seg mett. Jeg vil heller si at det har akkurat nok valgmuligheter til at man ikke kaster bort for mye tid - før man er i gang med å spille den eneste varianten av fotball jeg noen gang kommer til å elske. Jeg har brukt mang en kveld på dette spillet, og min bedre halvdel har også brukt mange solotimer på dette spillet - uten å egentlig savne mer innhold. Det går fint an å kose seg med spillet solo, da AI-en er meget velfungerende, og i så måte kan man trygt la spillet styre både motstandere og lagkamerater for deg.

Jeg trodde ikke man kunne like et så "banalt" og billig spill som dette, men jeg elsker det helt i stykker. Og blant de spillelskende vennene våre, så er noen runder Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars et must iløpet av enhver kosekveld i stua vår. Så, hvorfor i alle dager "anmelder" jeg et spill som er over tre år gammelt? Fordi det er like morsomt i dag, tre år etter at jeg oppdaget gullklumpen, og sjansen for at andre har det like gøy med spillet er meget stor. Se trailer under:

(Man får selvsagt scoringer i corny replay - og har muligheten til å lagre kamper i ettertid, om noen har klart noen fantastiske triks)

Skal vi dra på spillmesse, kjære?

At min bedre halvdel er litt mer ihuga spillfantast enn det jeg er, er noe alle som kjenner oss vet. At jeg er en delvis grei gamerkone er heller ikke noen større hemmelighet. Ettersom jeg faktisk deler noe av denne fascinasjonen, er det ikke så vrient å være støttende kone. Det ville ikke falt meg inn å sette ned foten når det er noe han vil ha - enten det er spill, hardware eller tekniske duppeditter - men noen ganger har enkelte innkjøp blitt utsatt på ubestemt tid...

Min skjønne ektemake og reir-kamerat, røytende hannugle eller hva jeg nå skal kalle ham, har trofast lest Penny Arcade i flere år. Jeg er glad i Tycho og Gabe også, og innrømmer at jeg på ett tidspunkt har hatt et høyst reellt mareritt om the Fruitfucker. Jeg er dog ingen fast leser og endel av det de skriver flyr langt over hodet på meg, ettersom jeg er tidvis selektiv i hvilke spill jeg kaster bort tid på.
Vi satt nylig og diskuterte årets ferie og hvilken storby vi skulle innvadere her litt forleden. Noe som innebærer at jeg sjekker priser, planlegger butikker jeg skal innom, samtidig som vi trenger en dose historiske sights, og gjerne litt krigshistorie. Roma, med sine fine handlegater, Colosseum og katekomber tronet høyest på listen over mulige feriemål. Men etter å ha hjulpet en god venn i et liten økonomisk krise og fått blod på tann for nedbetaling av gjeld og litt økonomisk styring, så ble vi enige om å holde oss i moderlandet i år.

Noen dager etter at denne avgjørelsen falt, så gløtter Herr Ugle bort på meg under middagen en dag.

- Skal vi dra til PAX neste år? spør han muntert.
- Eh, whatnow? svarer jeg, mens jeg forsøker å utsette svaret mitt og panisk planlegger hvor vi må bytte fly og føler for å google hotellpriser i USA før jeg tar stilling til spørsmålet.
- PAX! Det er to stykker, en på østkysten, en på vestkysten. Den i Seattle er størst! Min kjære skinner i øya, og det er ikke første gang han har lekt med denne tanken.

Det min kjære fabler om, er Penny Arcade Expo, en spillmesse som utfordrer E3 i størrelse! En geekansamling som får The Gathering i Vikingskipet til å fremstå som en korøvelse på en onsdagskveld med Tensing. Ikke for å mobbe The Gathering. Eller Tensing, for den del.

Herr Ugle er ikke 100% seriøs. Jeg kjenner ham såpass. Men han har grundig lyst, jeg kjenner ham så godt også. Det er på mange måter hans Mekka. Så jeg tenkte litt på det. Jeg er rimelig sikker på at jeg også vil storkose meg. Jeg gruer meg bare til den lange reisen, for jeg er ikke overstadig glad i å fly.

Men, med en billettpris på rundt $65-70 per pers for tredagerspass, og flyreise pluss hotell som vil ende på rundt 15-16 000 kroner for fem søvnløse døgn i Seattle, så er det definitivt mulig. Såh, jeg flytter rundt på noen usle, umerkede sparekroner, og nå står kroner 650 på en sparekonto øremerket PAX 2013. Herr og fru Ugle skal på nerdetur og jeg skal se hvor ille berørt han blir når jeg forsøker å putte dollarsedler ned i trusene på de peneste av booth-babesene, samt spørre alle jeg møter hvor jeg får kjøpt meg en tam Fruitfucker. Jeg kan jo ikke la ham slippe helt gratis heller. Men Seattle har nok noen skobutikker jeg kan drasse ham med meg i som hevn.

Tidenes groveste prisestimat, vi skal bruke 24 000 kroner på neste års ferie, en langhelg på spillmesse i USA. Woah. Jeg må innom nettbanken og sette noen kroner over på fondskontoen min, så jeg slutter å føle meg svimmel. 

Neon som har vært der og har tips til must-sees og must-dos? Si gjerne fra, vi er grønne på schvæære spillmesser, så dette kan bli interessant.

Topp 5 - bortkastet tid

Det er forskjell på favoritter og favoritter. Jeg elsker Portal/Portal 2. Det er få spill som har fått meg til å le så mye når jeg har spilt solo og bare flirt av replikker i spillet. Jeg spiller hovedsaklig for å kose meg, for å le, flire og unngå virkeligheten en stund. Han jeg deler postkasse med, spiller tidvis for å utfordre seg selv, virker det som. For der går det ei kule varmt til tider, og sjømannspråket er rikt og grovt. Spesielt når FPS blir spilt.

Men, min lille topp 5-liste over "mest bortkastet tid"...

1. WoW. Jeg tør ikke si det eksakte nummeret. Men det er over 300 dager tilsammen.
2. Age of Empires-serien. Slår man sammen de forskjellige ekspansjonene over årene, så har jeg nok brukt ukesvis av livet mitt på dette spillet.
3. Left 4 Dead 2. Mye takket være at man kan laste ned stadig nye campaigns. Tror jeg er oppe i 400 timer, i følge Steam-profilen min.
4. Total War-serien. "Skal bare fullføre ett år/turn til. Ett til. Ett til. Faen, er klokka 3?!"
5. Super Mario (N64 hovedsaklig)

Jeg sleit litt med å bestemme meg om Sims, Worms eller Super Mario skal ha femteplassen. Jeg innså at jeg trolig har brukt mer tid på Ninendoene, (både min første lille grå sak og N64) i evig jakt på stjerner enn jeg har på noen av de to andre. Men det har gått med sine arkitekttimer i byggemodus i Sims gjennom årene. Det blir kjedelig i det sekundet man starter å spille, og går ikke lang tid før jeg starter med rare psykologiske eksperiment. Worms, Worms World Party osv. rangerer høyt også. Det var drikkelek nummer 1 i gudene vite hvor mange år.
 
Det klør i fingra etter å spille Total War II ikveld. Jeg har jo en plan, jeg skal ta over Europa. Mitt første delmål er å knerte pavestatene og håpe den gamle (og stadig utskiftede) svampen kan slutte å lyse meg i bann. Det var danskene som starta med steinkastingen. Jeg ville bare ta over København. Men, det blir lite strategisk planlegging ved Europakartet i kveld.

For jeg har en date i kveld om å spille L4D2 sammen med en brite og en norsk venninne. Vi har ingen fjerdemann. Så i kveld er jentene i flertall, så vi skal gå inn for å kritisere zombienes kles- og skovalg. For det er sånt jenter gjør.

Eventuelt så krangler vi om M60'en.

Jenter og nerdefordommer

Det å spille dataspill blir mer og mer stuerent blant min generasjon. Takk og lov for dét. Min mor har endelig karret seg ut av troen på at alle man treffer på nettet er øksemordere. Så hun tilgir at vi drar på internasjonale treff og fyller huset med venner fra alle verdenshjørner til tider. Men fortsatt så nøler jeg litt med å proklamere mine fritidsinteresser til fremmede og kollegaer. Hadde jeg samlet på frimerker, spilt saksofon, malt akvareller eller vært avhengig av Hotel Cæsar, så hadde folk flest smilt. Men spiller jeg dataspill og treffer nettvenner, da er jeg asosial i følge folk flest. Mange assosierer det med spillavhengighet, spillegalskap, at jeg forsaker familie, søvn, jobb og et normalt liv. Det er vanskelig for enkelte å forestille seg, at når de benker seg for å se på TV etter jobb, så sitter jeg ved PCen, med mikrofonen ved leppene og roper "On my left? Which left?! There's nothing there!" til en nederlender og en brite.

Ja, asosiale mennesker finner man i alle aldersgrupper og interesseområder. Men det er ikke dermed sagt at det er normen. Du kan se meg med høye hæler. Treffer du meg på jobb, så vandrer jeg kanskje fra kontor til møterom med kollegaer fra Estland på mobilen på øret. Treffer du meg på butikken så har jeg nesten alltid sminke og pen manikyr på neglene. Selv når jeg tropper i joggebukse og rufsete hår. Når jeg handler så avsløres jeg kanskje av at "M" og "Nemi" er å finne i handlevogna en gang i måneden. Men du vet ikke dermed at jeg skal skynde meg hjem, for å spille online med venner mot zombier og monstre. Eller rekke et raid, jeg har tjuefire venner jeg skal heale! Jeg snakker med lavmælt stemme når nerdeutrykkene ramler ut av meg i det offentlige rom.

Er jeg falsk? Nei, men brent barn skyr ilden. Jeg skjemmes ikke, men jeg er lei av å måtte forklare eller unnskylde. Ja, jeg spiller dataspill flere timer hver dag. Nei, jeg sover ikke mindre på grunn av dette. Karrieren min får ikke unnlide. Jeg har ikke sykedager på spillreleasedatoer. Men jeg har ved enkelte tilfeller tatt ut feriedager. Men kan jeg si hva jeg skal gjøre disse feriedagene? Nei.

Hadde jeg hatt konsertbilletter og tatt ut ferie på grunn av dét, så hadde folk flest smilt. Hadde jeg bedyret at et nytt spill kommer ut, og jeg og mannen skal benke oss foran konsoll eller PC og storkose oss i to døgn, så hadde folk flest tenkt at jeg var sprø. Og asosial. Når folk lærer meg å kjenne, så skjuler jeg ingenting. Noe som iblant har festlige reaksjoner. Som når min kollega totalt satte kaffen i halsen når jeg forsøkte å imitere GLaDOS og sa "Here are the test results: It's going to be a shit day in the office. Let's spice it up with Science". Eller når en annen kollega hørte meg frese "n00b-skrot" til jobb-PCen min. Hadde de ikke vært gamere også, så hadde de ikke reagert. Plutselig har jeg og disse to kollegaene (som desverre begge er menn) et ekstra lite bånd. Og lunsjer sammen. Og fniser sammen.

Men alt dette er nok noe alle gamere kan til en viss grad kjenne seg igjen i. Det som gjør det tidvis litt mer spesielt, er om du er jente og gamer. De fleste godtar nemlig at gutter driver på. Men jenter? Da er du ekstra asosial. Ekstra rar. I følge andre gamere, så er du kanskje ikke gamer nok om du er jente. Men det kommer seg! Antall jenter som deltar på større LANs øker, og spillnyheter er så ofte i media at det trekker jenters interesse også.

Og til de som måtte lure - nei, man får ikke ekstra oppmerksomhet som jente fordi gutta som spiller dataspill er uhygieniske lurver som bor i kjeller til mor og er utsultet på oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Man får ofte litt ekstra oppmerksomhet i starten på samme måte som jenter i andre typiske guttemiljøer får - eller omvendt. Positiv overraskelse. "Hva, spiller DU Left 4 Dead?". Det går fort over, og du får ikke sydd puter under armene.

Gaming som hobby – hva koster det?

Hva koster det egentlig å spille dataspill? En billig, uskyldig hobby?

Dataspill og gaming virket som en uskyldig hobby i studiedagene, og har tatt mer og mer av livet vårt. Også av økonomien. Og nei, jeg akter ikke å komme ut av skapet som spillegal! :-)
Jeg kan gi noen halvreelle tall fra vårt liv. Halvreelle fordi jeg ikke har regnet pinlig nøyaktig,, men tatt ut fra estimeringer...

Vi har for tiden noen spill som koster per måned.... (Både herr og fru Ugle er litt nerder).

World of Warcraft
EVE Online
SW:TOR
..og ymse.

I tillegg har vi enkelte spill som koster noen tiere i ny og ne, som League of Legends. Dette spillet er gratis, men man betaler for ekstratjenester man ønsker. I løpende abonnementer har husholdningen trolig rundt 700 kr i mnd. I tillegg kommer nye spill. Iblant så kjøpes småspill (billige eller eldre spill, ikke til fullpris). Jeg har for eksempel kjøpt Portal 1 i gave til en venn over Steam, og krampelysten til å spille Total War II fikk meg til å kjøpe det over Steam til 10 euro, og enkelte småting som vi ikke tenker like mye over som når vi kjøper storspill som blir sluppet og som koster 5-600kr. Jeg tror jeg kan estimere at det kjøpes gjerne 5 spill i året til fullpris, noen kjøpes til oss begge. Og endel småspill og billigere spill. Femti- og hundrelappene får veldig lett bein å gå på, og akkurat som brusen man kjøper når man fyller bensin - så tenker man ikke alltid over hvilke summer det blir iløpet av et år.

Enden på denne visa? Cirka summarum så koster dataspillingen oss rundt 10-12 000 kroner i året. Litt mer om vi skal regne med at spillingen gjerne gjør at vi stiller litt krav til ytelse fra PC’er og utstyr, som da gjerne også koster litt. Et kjapt overslag fra fjoråret, så brukte vi trolig nærmere 25 000 i 2011, på PC-spill, datautstyr og dataoppdateringer, samt abonnementer. Om jeg skal regne inn kroner brukt på å være vertskap for, og på å besøke spillvenner i halve Europa, så tror jeg vi glatt kan doble den summen.

Jøss. Har faktisk ikke regna på det selv før nå. Og vi er ikke alltid på rette siden av nedlastingsloven heller. Jaja. Det er vel dyrere og minst like usunt å dra på byen flere ganger i måneden... håper jeg. For dette er egentlig ikke en utgiftspost jeg ønsker å endre på.

Såh, er det en billig og uskyldig hobby? Alt er hva man gjør det til, tror jeg. Og det viktigste er å være bevisst på hvor pengene forsvinner. Og før du dømmer oss nord og ned - hva er din hobby eller lidenskap, og hva koster den deg? :)