Vender tilbake til gamle spill

Jeg husker når herr Ugle dro Knights of The Old Republic i hus... Vi hadde vært samboere i veldig kort tid og det var første gang jeg fikk se hva gamere gjør best; De glitrer i øya i ukesvis og gleder seg til et spesifikk spill skal slippes, de er som småunger på julaften når de åpner coveret og gir disken det første kjærtegnet. De ser med ømt blikk på spillkonsollen (eller PC-en) og man kan formelig se at de sitrer og putrer i en helt ren og uskyldig glede når spillet laster inn på skjermen for første gang.

...noen timer senere så ser man den mindre søte baksiden av medaljen, der gameren ikke hører hva du sier og ikke svarer når du spør om ting. Mannfolk flest har allerede en greie med å koble ut masete damestemmer, men gamere har dette talentet på ekspertnivå – jeg sverger!

Men siden dette var det første Store Spillet som ble sluppet etter at herr og fru Ugle startet å dele reir, så var jeg litt interessert. Eller, jeg var dødforelska - alt han var interessert i, det måtte jeg kunne alt om. Sånn at han skulle tro jeg var perfekt.

Dette endte med at jeg tilbrakte flere timer daglig, liggende på magen foran TV-en mens jediene herjet gjennom planet etter planet - lyden av lyssabler ble vuggesang og wookielyder erstattet våre morgensure grynt i heimen. Etter at min bedre halvdel hadde spilt KOTOR til siste slutt, og fullført den siste finalen i spillet, så plukket jeg det opp. Kan han, så kan jeg, tenkte jeg i ekte rødstrømpestil.

Problemet mitt på den tiden var de enorme kontrollene til X-Box. Hendene mine nådde ikke alle knappene, og Microsoft sin plan om å lage store kontroller fordi de ville sikte spillene inn på et mer voksent publikum, sørget også for at jenter med små hender ikke klarte å spille skikkelig. At kontrollene var for store fant jeg ut første gang jeg prøvde å spille Halo litt tidligere. Men, KOTOR fristet så veldig å spille. Det var ikke kjempetempo og bakholdsangrep. Det var en historie. Spillet tiltalte meg – totalt jomfu for RPGs som jeg da var. Det tok meg 71 timer, om jeg ikke husker feil. 71 timer med en stor X-Box kontroll liggende i fanget og brukt som ”tastatur” – men jeg rundet spillet. Ok, skal jeg være helt ærlig så måtte jeg få litt hjelp på siste bossfighten etter et par wipes.

Nå har det gått 9 år. Og jeg føler for et gjensyn. Det er godt at jeg har ferie snart. For jeg skal lage popcorn og sitte på gulvet, farlig nær TV-en. Jeg skal lage meg en sith og spille gjennom Knight of the Old Repulic – denne gangen med et ordinært tastatur i fanget. Hvem vet, kanskje jeg følger opp med KOTOR 2 etterpå.