Vender tilbake til gamle spill

Jeg husker når herr Ugle dro Knights of The Old Republic i hus... Vi hadde vært samboere i veldig kort tid og det var første gang jeg fikk se hva gamere gjør best; De glitrer i øya i ukesvis og gleder seg til et spesifikk spill skal slippes, de er som småunger på julaften når de åpner coveret og gir disken det første kjærtegnet. De ser med ømt blikk på spillkonsollen (eller PC-en) og man kan formelig se at de sitrer og putrer i en helt ren og uskyldig glede når spillet laster inn på skjermen for første gang.

...noen timer senere så ser man den mindre søte baksiden av medaljen, der gameren ikke hører hva du sier og ikke svarer når du spør om ting. Mannfolk flest har allerede en greie med å koble ut masete damestemmer, men gamere har dette talentet på ekspertnivå – jeg sverger!

Men siden dette var det første Store Spillet som ble sluppet etter at herr og fru Ugle startet å dele reir, så var jeg litt interessert. Eller, jeg var dødforelska - alt han var interessert i, det måtte jeg kunne alt om. Sånn at han skulle tro jeg var perfekt.

Dette endte med at jeg tilbrakte flere timer daglig, liggende på magen foran TV-en mens jediene herjet gjennom planet etter planet - lyden av lyssabler ble vuggesang og wookielyder erstattet våre morgensure grynt i heimen. Etter at min bedre halvdel hadde spilt KOTOR til siste slutt, og fullført den siste finalen i spillet, så plukket jeg det opp. Kan han, så kan jeg, tenkte jeg i ekte rødstrømpestil.

Problemet mitt på den tiden var de enorme kontrollene til X-Box. Hendene mine nådde ikke alle knappene, og Microsoft sin plan om å lage store kontroller fordi de ville sikte spillene inn på et mer voksent publikum, sørget også for at jenter med små hender ikke klarte å spille skikkelig. At kontrollene var for store fant jeg ut første gang jeg prøvde å spille Halo litt tidligere. Men, KOTOR fristet så veldig å spille. Det var ikke kjempetempo og bakholdsangrep. Det var en historie. Spillet tiltalte meg – totalt jomfu for RPGs som jeg da var. Det tok meg 71 timer, om jeg ikke husker feil. 71 timer med en stor X-Box kontroll liggende i fanget og brukt som ”tastatur” – men jeg rundet spillet. Ok, skal jeg være helt ærlig så måtte jeg få litt hjelp på siste bossfighten etter et par wipes.

Nå har det gått 9 år. Og jeg føler for et gjensyn. Det er godt at jeg har ferie snart. For jeg skal lage popcorn og sitte på gulvet, farlig nær TV-en. Jeg skal lage meg en sith og spille gjennom Knight of the Old Repulic – denne gangen med et ordinært tastatur i fanget. Hvem vet, kanskje jeg følger opp med KOTOR 2 etterpå.

Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars

Si tittelen femten ganger etter hverandre uten å snuble. I dare ya! Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars er et lite spill, et lite søtt og nusselig spill som er så vanedannende at det burde komme med rød varseltrekant og bli dømt nord og ned av en mann på stortinget. Tittelen på spillet er så lang, at jeg gjør som de har gjort på sin offisielle hjemmeside og kaller det heretter Battle Cars.

Spillet er for Playstation 3, og er et bilspill i absolutt særklasse. Det ble sluppet i USA i oktober 2008 og i Europa på nyåret i 2009. Og det var i 2009 at jeg møtte på Battle Cars. En kveld med noen tilfeldige spillinteresserte venner på besøk, så stod selvsagt PS3-en på. Man brukte denne som media-PC til å luske rundt på de forskjellige stasjonære og bærbare PC-er som lå strødd rundt om i huset og utnyttet den altfor store TV-en som pryder stua til herr og fru Ugle.

Da fant vi dette spillet på PS3 sitt live marked, først i demo-versjon. Vi spilte det lille innholdet som var tilgjengelig i demoen til døde, før vi fant ut at 70 kroner for full versjonen var det jammen verdt.

Spillet kan spilles solo, men gjør seg best i 2-player (eller mer). Man kan spille opp til fire stykker mot og med hverandre. Spillet baserer seg på to eller flere biler, fordelt på to lag. Alt foregår på en lukket bane som inneholder to målområder og en enorm ball. Små effekter som boosts og raketter på bilene gjør det mulig å bryte alle fysikkens lover, og virkelig leke Maradona og Pepé i lekebil-format. Hver runde varer i begrenset tid (5 minutter i vanlig tournament-mode), så man rekker aldri å bli lei.

Det er et latterlig banalt og enkelt spill egentlig. Men det er så strømlinjeformet og perfekt at man ikke kan annet enn å elske det. Jeg tror det aller beste er at man ikke trenger å ha noen som helst spillerfaring for å leke med dette. Jeg har dradd frem spillet på fester og det har vært noen av de mest morsomme og sosiale drikkespill jeg har kommet over i hele mitt liv - for det er like morsomt å SE på, som det er å spille.

Med sine seks unike baner/maps å velge mellom, og svært begrenset antall bilmodeller og fargekombinasjoner, så skulle man tror det er fort overstått å spille seg mett. Jeg vil heller si at det har akkurat nok valgmuligheter til at man ikke kaster bort for mye tid - før man er i gang med å spille den eneste varianten av fotball jeg noen gang kommer til å elske. Jeg har brukt mang en kveld på dette spillet, og min bedre halvdel har også brukt mange solotimer på dette spillet - uten å egentlig savne mer innhold. Det går fint an å kose seg med spillet solo, da AI-en er meget velfungerende, og i så måte kan man trygt la spillet styre både motstandere og lagkamerater for deg.

Jeg trodde ikke man kunne like et så "banalt" og billig spill som dette, men jeg elsker det helt i stykker. Og blant de spillelskende vennene våre, så er noen runder Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars et must iløpet av enhver kosekveld i stua vår. Så, hvorfor i alle dager "anmelder" jeg et spill som er over tre år gammelt? Fordi det er like morsomt i dag, tre år etter at jeg oppdaget gullklumpen, og sjansen for at andre har det like gøy med spillet er meget stor. Se trailer under:

(Man får selvsagt scoringer i corny replay - og har muligheten til å lagre kamper i ettertid, om noen har klart noen fantastiske triks)

Topp 5 - bortkastet tid

Det er forskjell på favoritter og favoritter. Jeg elsker Portal/Portal 2. Det er få spill som har fått meg til å le så mye når jeg har spilt solo og bare flirt av replikker i spillet. Jeg spiller hovedsaklig for å kose meg, for å le, flire og unngå virkeligheten en stund. Han jeg deler postkasse med, spiller tidvis for å utfordre seg selv, virker det som. For der går det ei kule varmt til tider, og sjømannspråket er rikt og grovt. Spesielt når FPS blir spilt.

Men, min lille topp 5-liste over "mest bortkastet tid"...

1. WoW. Jeg tør ikke si det eksakte nummeret. Men det er over 300 dager tilsammen.
2. Age of Empires-serien. Slår man sammen de forskjellige ekspansjonene over årene, så har jeg nok brukt ukesvis av livet mitt på dette spillet.
3. Left 4 Dead 2. Mye takket være at man kan laste ned stadig nye campaigns. Tror jeg er oppe i 400 timer, i følge Steam-profilen min.
4. Total War-serien. "Skal bare fullføre ett år/turn til. Ett til. Ett til. Faen, er klokka 3?!"
5. Super Mario (N64 hovedsaklig)

Jeg sleit litt med å bestemme meg om Sims, Worms eller Super Mario skal ha femteplassen. Jeg innså at jeg trolig har brukt mer tid på Ninendoene, (både min første lille grå sak og N64) i evig jakt på stjerner enn jeg har på noen av de to andre. Men det har gått med sine arkitekttimer i byggemodus i Sims gjennom årene. Det blir kjedelig i det sekundet man starter å spille, og går ikke lang tid før jeg starter med rare psykologiske eksperiment. Worms, Worms World Party osv. rangerer høyt også. Det var drikkelek nummer 1 i gudene vite hvor mange år.
 
Det klør i fingra etter å spille Total War II ikveld. Jeg har jo en plan, jeg skal ta over Europa. Mitt første delmål er å knerte pavestatene og håpe den gamle (og stadig utskiftede) svampen kan slutte å lyse meg i bann. Det var danskene som starta med steinkastingen. Jeg ville bare ta over København. Men, det blir lite strategisk planlegging ved Europakartet i kveld.

For jeg har en date i kveld om å spille L4D2 sammen med en brite og en norsk venninne. Vi har ingen fjerdemann. Så i kveld er jentene i flertall, så vi skal gå inn for å kritisere zombienes kles- og skovalg. For det er sånt jenter gjør.

Eventuelt så krangler vi om M60'en.