Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars

Si tittelen femten ganger etter hverandre uten å snuble. I dare ya! Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars er et lite spill, et lite søtt og nusselig spill som er så vanedannende at det burde komme med rød varseltrekant og bli dømt nord og ned av en mann på stortinget. Tittelen på spillet er så lang, at jeg gjør som de har gjort på sin offisielle hjemmeside og kaller det heretter Battle Cars.

Spillet er for Playstation 3, og er et bilspill i absolutt særklasse. Det ble sluppet i USA i oktober 2008 og i Europa på nyåret i 2009. Og det var i 2009 at jeg møtte på Battle Cars. En kveld med noen tilfeldige spillinteresserte venner på besøk, så stod selvsagt PS3-en på. Man brukte denne som media-PC til å luske rundt på de forskjellige stasjonære og bærbare PC-er som lå strødd rundt om i huset og utnyttet den altfor store TV-en som pryder stua til herr og fru Ugle.

Da fant vi dette spillet på PS3 sitt live marked, først i demo-versjon. Vi spilte det lille innholdet som var tilgjengelig i demoen til døde, før vi fant ut at 70 kroner for full versjonen var det jammen verdt.

Spillet kan spilles solo, men gjør seg best i 2-player (eller mer). Man kan spille opp til fire stykker mot og med hverandre. Spillet baserer seg på to eller flere biler, fordelt på to lag. Alt foregår på en lukket bane som inneholder to målområder og en enorm ball. Små effekter som boosts og raketter på bilene gjør det mulig å bryte alle fysikkens lover, og virkelig leke Maradona og Pepé i lekebil-format. Hver runde varer i begrenset tid (5 minutter i vanlig tournament-mode), så man rekker aldri å bli lei.

Det er et latterlig banalt og enkelt spill egentlig. Men det er så strømlinjeformet og perfekt at man ikke kan annet enn å elske det. Jeg tror det aller beste er at man ikke trenger å ha noen som helst spillerfaring for å leke med dette. Jeg har dradd frem spillet på fester og det har vært noen av de mest morsomme og sosiale drikkespill jeg har kommet over i hele mitt liv - for det er like morsomt å SE på, som det er å spille.

Med sine seks unike baner/maps å velge mellom, og svært begrenset antall bilmodeller og fargekombinasjoner, så skulle man tror det er fort overstått å spille seg mett. Jeg vil heller si at det har akkurat nok valgmuligheter til at man ikke kaster bort for mye tid - før man er i gang med å spille den eneste varianten av fotball jeg noen gang kommer til å elske. Jeg har brukt mang en kveld på dette spillet, og min bedre halvdel har også brukt mange solotimer på dette spillet - uten å egentlig savne mer innhold. Det går fint an å kose seg med spillet solo, da AI-en er meget velfungerende, og i så måte kan man trygt la spillet styre både motstandere og lagkamerater for deg.

Jeg trodde ikke man kunne like et så "banalt" og billig spill som dette, men jeg elsker det helt i stykker. Og blant de spillelskende vennene våre, så er noen runder Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars et must iløpet av enhver kosekveld i stua vår. Så, hvorfor i alle dager "anmelder" jeg et spill som er over tre år gammelt? Fordi det er like morsomt i dag, tre år etter at jeg oppdaget gullklumpen, og sjansen for at andre har det like gøy med spillet er meget stor. Se trailer under:

(Man får selvsagt scoringer i corny replay - og har muligheten til å lagre kamper i ettertid, om noen har klart noen fantastiske triks)

Jenter og nerdefordommer

Det å spille dataspill blir mer og mer stuerent blant min generasjon. Takk og lov for dét. Min mor har endelig karret seg ut av troen på at alle man treffer på nettet er øksemordere. Så hun tilgir at vi drar på internasjonale treff og fyller huset med venner fra alle verdenshjørner til tider. Men fortsatt så nøler jeg litt med å proklamere mine fritidsinteresser til fremmede og kollegaer. Hadde jeg samlet på frimerker, spilt saksofon, malt akvareller eller vært avhengig av Hotel Cæsar, så hadde folk flest smilt. Men spiller jeg dataspill og treffer nettvenner, da er jeg asosial i følge folk flest. Mange assosierer det med spillavhengighet, spillegalskap, at jeg forsaker familie, søvn, jobb og et normalt liv. Det er vanskelig for enkelte å forestille seg, at når de benker seg for å se på TV etter jobb, så sitter jeg ved PCen, med mikrofonen ved leppene og roper "On my left? Which left?! There's nothing there!" til en nederlender og en brite.

Ja, asosiale mennesker finner man i alle aldersgrupper og interesseområder. Men det er ikke dermed sagt at det er normen. Du kan se meg med høye hæler. Treffer du meg på jobb, så vandrer jeg kanskje fra kontor til møterom med kollegaer fra Estland på mobilen på øret. Treffer du meg på butikken så har jeg nesten alltid sminke og pen manikyr på neglene. Selv når jeg tropper i joggebukse og rufsete hår. Når jeg handler så avsløres jeg kanskje av at "M" og "Nemi" er å finne i handlevogna en gang i måneden. Men du vet ikke dermed at jeg skal skynde meg hjem, for å spille online med venner mot zombier og monstre. Eller rekke et raid, jeg har tjuefire venner jeg skal heale! Jeg snakker med lavmælt stemme når nerdeutrykkene ramler ut av meg i det offentlige rom.

Er jeg falsk? Nei, men brent barn skyr ilden. Jeg skjemmes ikke, men jeg er lei av å måtte forklare eller unnskylde. Ja, jeg spiller dataspill flere timer hver dag. Nei, jeg sover ikke mindre på grunn av dette. Karrieren min får ikke unnlide. Jeg har ikke sykedager på spillreleasedatoer. Men jeg har ved enkelte tilfeller tatt ut feriedager. Men kan jeg si hva jeg skal gjøre disse feriedagene? Nei.

Hadde jeg hatt konsertbilletter og tatt ut ferie på grunn av dét, så hadde folk flest smilt. Hadde jeg bedyret at et nytt spill kommer ut, og jeg og mannen skal benke oss foran konsoll eller PC og storkose oss i to døgn, så hadde folk flest tenkt at jeg var sprø. Og asosial. Når folk lærer meg å kjenne, så skjuler jeg ingenting. Noe som iblant har festlige reaksjoner. Som når min kollega totalt satte kaffen i halsen når jeg forsøkte å imitere GLaDOS og sa "Here are the test results: It's going to be a shit day in the office. Let's spice it up with Science". Eller når en annen kollega hørte meg frese "n00b-skrot" til jobb-PCen min. Hadde de ikke vært gamere også, så hadde de ikke reagert. Plutselig har jeg og disse to kollegaene (som desverre begge er menn) et ekstra lite bånd. Og lunsjer sammen. Og fniser sammen.

Men alt dette er nok noe alle gamere kan til en viss grad kjenne seg igjen i. Det som gjør det tidvis litt mer spesielt, er om du er jente og gamer. De fleste godtar nemlig at gutter driver på. Men jenter? Da er du ekstra asosial. Ekstra rar. I følge andre gamere, så er du kanskje ikke gamer nok om du er jente. Men det kommer seg! Antall jenter som deltar på større LANs øker, og spillnyheter er så ofte i media at det trekker jenters interesse også.

Og til de som måtte lure - nei, man får ikke ekstra oppmerksomhet som jente fordi gutta som spiller dataspill er uhygieniske lurver som bor i kjeller til mor og er utsultet på oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Man får ofte litt ekstra oppmerksomhet i starten på samme måte som jenter i andre typiske guttemiljøer får - eller omvendt. Positiv overraskelse. "Hva, spiller DU Left 4 Dead?". Det går fort over, og du får ikke sydd puter under armene.