Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars

Si tittelen femten ganger etter hverandre uten å snuble. I dare ya! Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars er et lite spill, et lite søtt og nusselig spill som er så vanedannende at det burde komme med rød varseltrekant og bli dømt nord og ned av en mann på stortinget. Tittelen på spillet er så lang, at jeg gjør som de har gjort på sin offisielle hjemmeside og kaller det heretter Battle Cars.

Spillet er for Playstation 3, og er et bilspill i absolutt særklasse. Det ble sluppet i USA i oktober 2008 og i Europa på nyåret i 2009. Og det var i 2009 at jeg møtte på Battle Cars. En kveld med noen tilfeldige spillinteresserte venner på besøk, så stod selvsagt PS3-en på. Man brukte denne som media-PC til å luske rundt på de forskjellige stasjonære og bærbare PC-er som lå strødd rundt om i huset og utnyttet den altfor store TV-en som pryder stua til herr og fru Ugle.

Da fant vi dette spillet på PS3 sitt live marked, først i demo-versjon. Vi spilte det lille innholdet som var tilgjengelig i demoen til døde, før vi fant ut at 70 kroner for full versjonen var det jammen verdt.

Spillet kan spilles solo, men gjør seg best i 2-player (eller mer). Man kan spille opp til fire stykker mot og med hverandre. Spillet baserer seg på to eller flere biler, fordelt på to lag. Alt foregår på en lukket bane som inneholder to målområder og en enorm ball. Små effekter som boosts og raketter på bilene gjør det mulig å bryte alle fysikkens lover, og virkelig leke Maradona og Pepé i lekebil-format. Hver runde varer i begrenset tid (5 minutter i vanlig tournament-mode), så man rekker aldri å bli lei.

Det er et latterlig banalt og enkelt spill egentlig. Men det er så strømlinjeformet og perfekt at man ikke kan annet enn å elske det. Jeg tror det aller beste er at man ikke trenger å ha noen som helst spillerfaring for å leke med dette. Jeg har dradd frem spillet på fester og det har vært noen av de mest morsomme og sosiale drikkespill jeg har kommet over i hele mitt liv - for det er like morsomt å SE på, som det er å spille.

Med sine seks unike baner/maps å velge mellom, og svært begrenset antall bilmodeller og fargekombinasjoner, så skulle man tror det er fort overstått å spille seg mett. Jeg vil heller si at det har akkurat nok valgmuligheter til at man ikke kaster bort for mye tid - før man er i gang med å spille den eneste varianten av fotball jeg noen gang kommer til å elske. Jeg har brukt mang en kveld på dette spillet, og min bedre halvdel har også brukt mange solotimer på dette spillet - uten å egentlig savne mer innhold. Det går fint an å kose seg med spillet solo, da AI-en er meget velfungerende, og i så måte kan man trygt la spillet styre både motstandere og lagkamerater for deg.

Jeg trodde ikke man kunne like et så "banalt" og billig spill som dette, men jeg elsker det helt i stykker. Og blant de spillelskende vennene våre, så er noen runder Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars et must iløpet av enhver kosekveld i stua vår. Så, hvorfor i alle dager "anmelder" jeg et spill som er over tre år gammelt? Fordi det er like morsomt i dag, tre år etter at jeg oppdaget gullklumpen, og sjansen for at andre har det like gøy med spillet er meget stor. Se trailer under:

(Man får selvsagt scoringer i corny replay - og har muligheten til å lagre kamper i ettertid, om noen har klart noen fantastiske triks)