Postkassa mi og jeg

Postkassa mi og jeg har en dramatisk fortid. Vi har aldri vært bestekompiser. Jeg var god kompis med postkassa til min mor og far. Den gav meg bursdagskort, pakker fra mormor, bøker fra "TL-klubben" og noen ganger brev fra brevvenner. For meg var det ingen postkasse, det var en kosekasse.

Når mannen og jeg flyttet sammen, så skaffet vi oss en egen postkasse. Lenge følte jeg at den ikke var stueren, for den oppførte seg ikke bra. Den klorte, glefset og beit og det var ekkelt og skummelt å hente posten. Den kastet inkassoer etter meg og knurret når jeg kom for nær. Det skulle ta meg mange år å innse at postkasser er litt som hunder. Man må vite hva man driver med, og man må være bestemt og konkret i oppførsel og oppdragelse, så får man en rolig og forutsigbar postkasse til slutt.

Jeg har skrevet tidligere et innlegg om mine ubetalte regninger, og min regningskrekk. Dette har ikke bare gitt utslag i å gjemme regninger, eller legge dem diskré til siden uten å åpne dem. Det har også medført at jeg til tider har vært redd for postkassa. Redd fordi jeg ikke vet hva slags styggedom den gir meg, og ikke har hatt noen styring på hva som kommer.

Jeg har tullet litt i dette innlegget til nå, men jeg tuller ikke når jeg sier følgende: Jeg har kjent adrenalinet stige når jeg går til postkassa. Jeg har vært redd for å hente posten. Selv når jeg ikke forventer noen store utgifter. Dette stammer trolig fra en tung periode gjennom studiedagene og før vi begge fikk trygge fulltidsjobber. Når en stor regning kunne velte hele lasset og man lå søvnløs i desember og lurte på om man burde la være å kjøpe julegaver for å ha råd til årsavgiften i neste kvartal.

Selv etter at økonomien stablet seg på beina, og gikk fra "dårlig" til "holdbar" og deretter til "god" - så har denne skrekken sittet i kroppen. Tross budsjettering og smått økende pengevett og fornuft, så sitter regningskrekken og postkassefobien i kroppen ennå. I flere år har jeg lukket øynene og hastet forbi postkassen og stolt på at noen andre henter den inn, så jeg slipper adrenalinet og ubehaget i mellomgulvet når jeg går for nær den. Flere ganger har post blitt liggende i dagevis i postkassa, selv om vi er hjemme.

Samtidig som jeg startet denne bloggen i midten av juni, så startet jeg å hente posten hver dag. Etter jobb, før jeg gikk inn, før jeg slengte av meg høye hæler og før fant frem joggebuksa. Rett til postkassen - sortere bort reklame og ta med brevene inn. Det var første steg.

Jeg er nå i gang med steg 2: Åpne posten før jeg setter meg ned. Jeg åpner nå nesten alt som er adressert til meg selv med en gang jeg kommer i hus, og maser på mannen til han åpner ting som er adressert til ham. Selv om han har hatt styring i hele sitt liv og er midt i noe annet. Jeg holder på å utvikle meg til en kontrollfrik.

Steg 3, som ligger litt lengre frem i tid, er å legge regningene inn i nettbanken samme dag som jeg mottar dem.

Målet: Om noen finner en regning i huset vårt om to måneder, så kan de bare brenne den. For kid-nummer og kontonummer og forfallsdato er på plass i nettbanken og jeg har like god kontroll som min bedre halvdel.

Na na nana naaa BATMAN!

Jeg har ikke vært på kino siden den horrible The Dictator-filmen. Og jeg har ikke storkosa meg på kino siden The Avengers. Jeg klarte å ikke falle for fristelsen for å se Snow White and the Huntsman på kino. Venter heller på at filmen kommer i salg. For jeg har litt dilla på eventyr. Og traileren lokker meg med en mørk filmstil som tiltrekker meg. (Inni meg bor en liten gother fra 1997.)

Heldigvis er Herr Ugle i samme reir som jeg, og liker eventyr. Jeg skygger banen for prisbelønte dramaer og dersom en film har stempelet "basert på en virkelig historie" så ser man et hull i en vegg, formet som meg. Med en støvsky der jeg satt når virkeligheten ble annonsert.

Men neste kinopplevelse er avgjort. Den 25. juli har den nye Batmanfilmen, The Dark Knight Rises, norgespremiere. Og vi skal på kino. Jeg gleder meg allerede, til å kroe meg dypt ned i setet og la THX-anlegget gjøre et forsøk på å skade hørselen nin. Min bedre halvdel erklærte entusiastisk at dette skal gjøres skikkelig - med et passende maraton. Et maraton bestående av Batman Begins etterfulgt av The Dark Knight, etterfulgt av å reise på kino for å se den nye. I et øyeblikks jakt på adrenalinkick, så lekte jeg med tanken på å uskyldig spørre om vi ikke skulle se Batman Forever også. Men innså ganske raskt at det fort ville gi meg en natt på sofaen som straff. Og muligens inndradde rettigheter om skoshopping ut året. Enkelte ting leker man ikke med.

Jeg er et barn av min alder, født tidlig på 80-tallet, så visste jeg trolig hvem Batman var før jeg visste hvem tannfeen var (og at tannfeen gir mer penger i glasset om man snakker høyt om at tannfeen er mer gavmild hos naboen). Jeg har faktisk spilt Batman-spill også! Veeel... to timer i halvveis latterkrampe med en demoversjon av Batman Lego på PS3. Det teller!

Jeg er ikke like blodfan av The Dark Knight som min bedre halvdel. Misforstå meg helt korrekt her - det er en fantastisk film. Jeg har sett den to ganger, og sett bruddstykker av den førti ganger til, når jeg går gjennom stua og mannen er i actionfilm-humøret. Den har supre actionsekvenser, spenning, humor og drakter helt uten brystvorter innprentet. Den hadde også Jokeren over alle Jokere. Og der er grunnen til at jeg er litt splittet i mine synspunkter over filmen. For mitt ungpikehjerte hadde en thing for Heath Ledger. Jeg nekter å innse at han er borte. I mitt lille hode har han kun sluttet å jobbe som skuespiller, og han er epleplukker i Tijuana. Det å tenke at filmen er hans siste (og så definitivt hans beste) gir meg en bismak hver gang han er på skjermen.

Jeg tror der er derfor jeg gleder meg så mye til denne kommende filmen. Jeg legger lista et hakk høyere enn The Dark Knight i forventning, og vet at jeg kan se filmen uten en følelse av å se noens siste øyeblikk i livet. (Jeg får nok av den følelsen når jeg ser The Crow. Originalen! Det finnes ingen andre). Jeg gleder meg til THX-bassen river i brystkassa og jeg gleder meg til å hilse på Bane. Og jeg digger faktisk Christian Bale i rollen som Batman, selv om han aldri har fått noen rolle tildelt når jeg og Herr Ugle planlegger filmer med castliste som ville gjort Tarantino imponert - noe som ofte blir gjort om vi kjeder oss sammen. Dessuten blir alle filmer bra med Gary Oldman i. (Nesten. Lost in Space trenger mer enn Gary Oldman for å bli bra). Jeg lover, jeg skal komme med en skrekkelig uhøytidelig anmeldelse etter at jeg har sett filmen på kino!

Skal jeg virkelig...

...brette ut om privatøkonomien min?

Jeg må innrømme at jeg er litt i tvil. Jeg sitter og jobber med et innlegg som vil gi ganske god innsikt i vår økonomi. Samt noen oversikter over tulleforbruket vårt hittil i år. Jeg mangler noen kvitteringer og blar bakover i kontroutskrifter. På tross av at jeg er anonym og ikke skal innrømme noe kriminelt, så er det skummelt!

Ikke at jeg er helt sikker på hvorfor. Ja, økonomi er en privatsak, men jeg er ikke sikker på hvorfor.

For jeg hører glatt "Gud, har du tatt av? Hvor mange kilo?" og "Er brystvortene dine fortsatt såre?" samt "Hadde du noen hull da? Bruker du ikke elektrisk tannbørste?" som replikker i daglige samtaler. Men "Så, hvor mange kroner har du betalt i skatt da?" hører man aldri. For det er for personlig. Hygiene, kropp, helse - er mindre personlig. Merkelig nok.

Men jeg har bestemt meg. 99% sikkert. Jeg skal brette ut økonomien på denne bloggen i løpet av uka.

Første blogg...

Dette burde strengt tatt vært første innlegg. Jeg roter rundt med et ukjent bloggformat her. Men skal nok få temmet galskapen. Jeg har ikke hatt noen form for blogg eller hjemmeside siden... Eh.. En eller annen online/~ adresse (husker dere den bølgen? Alltid vrien å få folk til å skrive disse nettadressene) sendt på 90-tallet.

Den nettsiden var grå. Med rosa skrift. Og jeg var 15 år.

Nå er jeg 29, og sett meg litt lei på rosablogger med sminke, hudkremer og gudvet hva. Vet dere hva? Jeg vasker trynet med Asan Intimsåpe og har aldri brukt varmebeskyttende produkter i håret. Og jeg overlever. Jeg er faktisk rent søt. Jeg vil misbruke maktfølelsen denne bloggen gir meg med å skrive litt om film, serier, spill... og det som var dråpen som fikk meg til å starte: Privatøkonomi. Jeg skal holde meg anonym, stay tuned for mer intime økonomidetaljer.

Luksusfellen neste? Nei. Langt derfra. Bare vimsete.