Na na nana naaa BATMAN!

Jeg har ikke vært på kino siden den horrible The Dictator-filmen. Og jeg har ikke storkosa meg på kino siden The Avengers. Jeg klarte å ikke falle for fristelsen for å se Snow White and the Huntsman på kino. Venter heller på at filmen kommer i salg. For jeg har litt dilla på eventyr. Og traileren lokker meg med en mørk filmstil som tiltrekker meg. (Inni meg bor en liten gother fra 1997.)

Heldigvis er Herr Ugle i samme reir som jeg, og liker eventyr. Jeg skygger banen for prisbelønte dramaer og dersom en film har stempelet "basert på en virkelig historie" så ser man et hull i en vegg, formet som meg. Med en støvsky der jeg satt når virkeligheten ble annonsert.

Men neste kinopplevelse er avgjort. Den 25. juli har den nye Batmanfilmen, The Dark Knight Rises, norgespremiere. Og vi skal på kino. Jeg gleder meg allerede, til å kroe meg dypt ned i setet og la THX-anlegget gjøre et forsøk på å skade hørselen nin. Min bedre halvdel erklærte entusiastisk at dette skal gjøres skikkelig - med et passende maraton. Et maraton bestående av Batman Begins etterfulgt av The Dark Knight, etterfulgt av å reise på kino for å se den nye. I et øyeblikks jakt på adrenalinkick, så lekte jeg med tanken på å uskyldig spørre om vi ikke skulle se Batman Forever også. Men innså ganske raskt at det fort ville gi meg en natt på sofaen som straff. Og muligens inndradde rettigheter om skoshopping ut året. Enkelte ting leker man ikke med.

Jeg er et barn av min alder, født tidlig på 80-tallet, så visste jeg trolig hvem Batman var før jeg visste hvem tannfeen var (og at tannfeen gir mer penger i glasset om man snakker høyt om at tannfeen er mer gavmild hos naboen). Jeg har faktisk spilt Batman-spill også! Veeel... to timer i halvveis latterkrampe med en demoversjon av Batman Lego på PS3. Det teller!

Jeg er ikke like blodfan av The Dark Knight som min bedre halvdel. Misforstå meg helt korrekt her - det er en fantastisk film. Jeg har sett den to ganger, og sett bruddstykker av den førti ganger til, når jeg går gjennom stua og mannen er i actionfilm-humøret. Den har supre actionsekvenser, spenning, humor og drakter helt uten brystvorter innprentet. Den hadde også Jokeren over alle Jokere. Og der er grunnen til at jeg er litt splittet i mine synspunkter over filmen. For mitt ungpikehjerte hadde en thing for Heath Ledger. Jeg nekter å innse at han er borte. I mitt lille hode har han kun sluttet å jobbe som skuespiller, og han er epleplukker i Tijuana. Det å tenke at filmen er hans siste (og så definitivt hans beste) gir meg en bismak hver gang han er på skjermen.

Jeg tror der er derfor jeg gleder meg så mye til denne kommende filmen. Jeg legger lista et hakk høyere enn The Dark Knight i forventning, og vet at jeg kan se filmen uten en følelse av å se noens siste øyeblikk i livet. (Jeg får nok av den følelsen når jeg ser The Crow. Originalen! Det finnes ingen andre). Jeg gleder meg til THX-bassen river i brystkassa og jeg gleder meg til å hilse på Bane. Og jeg digger faktisk Christian Bale i rollen som Batman, selv om han aldri har fått noen rolle tildelt når jeg og Herr Ugle planlegger filmer med castliste som ville gjort Tarantino imponert - noe som ofte blir gjort om vi kjeder oss sammen. Dessuten blir alle filmer bra med Gary Oldman i. (Nesten. Lost in Space trenger mer enn Gary Oldman for å bli bra). Jeg lover, jeg skal komme med en skrekkelig uhøytidelig anmeldelse etter at jeg har sett filmen på kino!