Frivillig barnløshet. Frasen høres nesten litt umenneskelig ut, litt som om jeg foretrekker å stå på sidelinja og kikke på resten av samfunnet. Men det er ikke dét. Om sannheten skal frem så har jeg fått beskjed om at jeg kan slite med å bli gravid. Skulle jeg ønske dette, så må jeg trolig gjennom hormonkurer og prøverør og bli labrotte. Det ønsker jeg ikke, så sterkt ønsker jeg ikke barn. Tvert i mot så ønsket jeg denne, lett tragiske, nyheten velkommen. Jeg fyller snart tredve år, jeg er gift, jeg har bolig, dobbel garasje. Jeg er tante til en skokk, har ålreite helse, gode venner og en jobb jeg elsker. Trenger jeg å spre gener for å bli lykkelig?
Jeg innser mer og mer at jeg er lykkelig nå. Jeg er lykkelig helt uten et (eller flere) mennesker som er avhengige av meg. Jeg er lykkelig egoist. Jeg bruker penger på min mann, på meg selv, på vårt liv og vår fremtid. Jeg kan planlegge fritt. Jeg er hjemme fra jobb kun når jeg selv er syk, jeg sover så lenge jeg vil i helgene. Jeg rynker på nesen når folk sier "Og du da Ugla, skal ikke du få små snart?".
Jeg blir litt irritert over spørsmålet. De kunne like gjerne spurt meg om jeg hadde orgasme i helgen - så privat er det faktisk. Og sadisten i meg har nytt det å sette en støkk i folk med å legge hodet på skakke og svare dem "Jeg kan nok ikke det, jeg" med litt trist stemme. Da skiftes samtaleemnet akkurat så fort som jeg ønsker, og det beste av alt - de roer ned det irriterende babypratet rundt meg.
Jeg synes barn er trivelige dyr. Men jeg synes barneprat er kjedelig. Barnemødre (og fedre) synes kanskje jeg er kjedelig som gjerne snakker om politikk, film, serier, spill eller ny teknologi. Eller gløder rundt øya i levende lidenskap når jeg proklamerer mine høyst private teorier om mørk materie og hvordan denne kan utvinnes på best mulig måte. Prat om bleieutslett, tenner, unger som snørrer, unger som ikke sover, unger som slo hodet sitt - det er like interessant som Tekst-TV er, plassert ved siden av en lynraskt laptop med tilgang til hele internett. Det blir for snevert.
Rent økonomisk er det også et sjakktrekk å ikke ha barn. Det sies at et barn koster 1,4 millioner kroner i snitt å oppdra fra de skal komme til verden og til de er jaget ut av huset. Jeg tror unger koster mer enn det, mine foreldre bruker fortsatt penger på meg, i form av gaver, julefeiring, store middager, huser meg og mine søsken under utallige ferier - og jeg er yngst. Mitt eldste søsken er tiåret eldre enn jeg er. (Og ja, jeg vet at for fellesskapets økonomi så er det bra å få barn).
Mens mine jevnaldrende har biler som er store, barnehageutgifter, nye klær fem ganger i året, mister nattesøvn og huslån med flere tiårs løpetid - så har jeg 12 år igjen på mitt (beror på renta såklart), og lever som når jeg var 19 år. Bare med mye høyere inntekt og forbruk.
Åh stakkars meg, når jeg blir eldre - så har jeg ingen å dele godene med? Visst pokker har jeg da det. :) Jeg har nieser, nevøer, vennebarn, vennepar, søsken og alle de kjæledyr jeg måtte ønske. Kjæledyr kan man sette i bur eller låse inne for å dra i butikken. Jeg er ganske sikker på at det ikke er lov å gjøre med småunger.
