Hadde ikke nedlasting vært så lettvint, så hadde jeg trolig aldri sett Buffy the Vampire Slayer – fra begynnelse til ende. Den serien ble sett på med halvt øye på ene skjermen, mens jeg forsøkte å nå beryktede gold cap i World of Warcraft på hovedskjermen. Uten gratis nedlasting så hadde jeg satt meg i stua med laptop på fanget og maraton av Mythbustersrepriser på Discovery istedet. Jeg ville ikke kjøpt den serien på DVD, for å si det sånn.
Jeg har gått på kino 6 ganger hittil i 2012. Jeg har aldri lastet ned så mye som jeg gjør nå, med store harddisker og rimelig heftig fart på linja. Og jeg har aldri gått mer på kino. Jeg har aldri skaffet så mange kjøpefilmer. For min egen del, så har nedlasting kun drept min filmleie. Jeg har ikke leid film på snart åtte år. Om vi da ikke regner med per-per-view filmen vi bestilte på bryllupsreisen og så en raspende festlig animert film om ugler.
(Ugler er tøffe dyr).
Jeg bruker bare mer og mer penger på denne bransjen som jeg stjeler fra. Faktisk, øker det proposjonalt med nedlastingen.Jeg tviler ikke på at underholdningsbudsjettet på musikk, film (ikke medregnet spill!) trekker glatte 600-700 kroner i måneden. Kinopopcorn medregnet. Kanskje også mer, jeg må snakke med uglemannen om det.
Andre som taper mine penger på min nedlasting (og tilhørende hang til å kjøpe mine favoritter i alle utgaver og eksemplarer) – er annonsørene på TV. Død over de reklamepausene. Jøss, dette blir tidenes mest usammenhengende innlegg. Jeg har solstikk, ok? Jeg hadde tenkt å vinkle dette på økonomien. For jeg sitter nemlig å funderer på hvor våre penger forsvinner, innså hvor mye som ble brukt på underholdning og begynte å tenke litt over det forbruket – og at min nedlastingsvane IKKE styres av økonomi. Det er kun og blott tilgjengelighet.
Med dét i tankene, så må jeg bare sukke tungt og forsøke å finne en annen post på budsjettet som kan slankes. Litt mer tall kommer etterhvert, må bare samle det på et fornuftig vis.
