Postkassa mi og jeg

Postkassa mi og jeg har en dramatisk fortid. Vi har aldri vært bestekompiser. Jeg var god kompis med postkassa til min mor og far. Den gav meg bursdagskort, pakker fra mormor, bøker fra "TL-klubben" og noen ganger brev fra brevvenner. For meg var det ingen postkasse, det var en kosekasse.

Når mannen og jeg flyttet sammen, så skaffet vi oss en egen postkasse. Lenge følte jeg at den ikke var stueren, for den oppførte seg ikke bra. Den klorte, glefset og beit og det var ekkelt og skummelt å hente posten. Den kastet inkassoer etter meg og knurret når jeg kom for nær. Det skulle ta meg mange år å innse at postkasser er litt som hunder. Man må vite hva man driver med, og man må være bestemt og konkret i oppførsel og oppdragelse, så får man en rolig og forutsigbar postkasse til slutt.

Jeg har skrevet tidligere et innlegg om mine ubetalte regninger, og min regningskrekk. Dette har ikke bare gitt utslag i å gjemme regninger, eller legge dem diskré til siden uten å åpne dem. Det har også medført at jeg til tider har vært redd for postkassa. Redd fordi jeg ikke vet hva slags styggedom den gir meg, og ikke har hatt noen styring på hva som kommer.

Jeg har tullet litt i dette innlegget til nå, men jeg tuller ikke når jeg sier følgende: Jeg har kjent adrenalinet stige når jeg går til postkassa. Jeg har vært redd for å hente posten. Selv når jeg ikke forventer noen store utgifter. Dette stammer trolig fra en tung periode gjennom studiedagene og før vi begge fikk trygge fulltidsjobber. Når en stor regning kunne velte hele lasset og man lå søvnløs i desember og lurte på om man burde la være å kjøpe julegaver for å ha råd til årsavgiften i neste kvartal.

Selv etter at økonomien stablet seg på beina, og gikk fra "dårlig" til "holdbar" og deretter til "god" - så har denne skrekken sittet i kroppen. Tross budsjettering og smått økende pengevett og fornuft, så sitter regningskrekken og postkassefobien i kroppen ennå. I flere år har jeg lukket øynene og hastet forbi postkassen og stolt på at noen andre henter den inn, så jeg slipper adrenalinet og ubehaget i mellomgulvet når jeg går for nær den. Flere ganger har post blitt liggende i dagevis i postkassa, selv om vi er hjemme.

Samtidig som jeg startet denne bloggen i midten av juni, så startet jeg å hente posten hver dag. Etter jobb, før jeg gikk inn, før jeg slengte av meg høye hæler og før fant frem joggebuksa. Rett til postkassen - sortere bort reklame og ta med brevene inn. Det var første steg.

Jeg er nå i gang med steg 2: Åpne posten før jeg setter meg ned. Jeg åpner nå nesten alt som er adressert til meg selv med en gang jeg kommer i hus, og maser på mannen til han åpner ting som er adressert til ham. Selv om han har hatt styring i hele sitt liv og er midt i noe annet. Jeg holder på å utvikle meg til en kontrollfrik.

Steg 3, som ligger litt lengre frem i tid, er å legge regningene inn i nettbanken samme dag som jeg mottar dem.

Målet: Om noen finner en regning i huset vårt om to måneder, så kan de bare brenne den. For kid-nummer og kontonummer og forfallsdato er på plass i nettbanken og jeg har like god kontroll som min bedre halvdel.

Vender tilbake til gamle spill

Jeg husker når herr Ugle dro Knights of The Old Republic i hus... Vi hadde vært samboere i veldig kort tid og det var første gang jeg fikk se hva gamere gjør best; De glitrer i øya i ukesvis og gleder seg til et spesifikk spill skal slippes, de er som småunger på julaften når de åpner coveret og gir disken det første kjærtegnet. De ser med ømt blikk på spillkonsollen (eller PC-en) og man kan formelig se at de sitrer og putrer i en helt ren og uskyldig glede når spillet laster inn på skjermen for første gang.

...noen timer senere så ser man den mindre søte baksiden av medaljen, der gameren ikke hører hva du sier og ikke svarer når du spør om ting. Mannfolk flest har allerede en greie med å koble ut masete damestemmer, men gamere har dette talentet på ekspertnivå – jeg sverger!

Men siden dette var det første Store Spillet som ble sluppet etter at herr og fru Ugle startet å dele reir, så var jeg litt interessert. Eller, jeg var dødforelska - alt han var interessert i, det måtte jeg kunne alt om. Sånn at han skulle tro jeg var perfekt.

Dette endte med at jeg tilbrakte flere timer daglig, liggende på magen foran TV-en mens jediene herjet gjennom planet etter planet - lyden av lyssabler ble vuggesang og wookielyder erstattet våre morgensure grynt i heimen. Etter at min bedre halvdel hadde spilt KOTOR til siste slutt, og fullført den siste finalen i spillet, så plukket jeg det opp. Kan han, så kan jeg, tenkte jeg i ekte rødstrømpestil.

Problemet mitt på den tiden var de enorme kontrollene til X-Box. Hendene mine nådde ikke alle knappene, og Microsoft sin plan om å lage store kontroller fordi de ville sikte spillene inn på et mer voksent publikum, sørget også for at jenter med små hender ikke klarte å spille skikkelig. At kontrollene var for store fant jeg ut første gang jeg prøvde å spille Halo litt tidligere. Men, KOTOR fristet så veldig å spille. Det var ikke kjempetempo og bakholdsangrep. Det var en historie. Spillet tiltalte meg – totalt jomfu for RPGs som jeg da var. Det tok meg 71 timer, om jeg ikke husker feil. 71 timer med en stor X-Box kontroll liggende i fanget og brukt som ”tastatur” – men jeg rundet spillet. Ok, skal jeg være helt ærlig så måtte jeg få litt hjelp på siste bossfighten etter et par wipes.

Nå har det gått 9 år. Og jeg føler for et gjensyn. Det er godt at jeg har ferie snart. For jeg skal lage popcorn og sitte på gulvet, farlig nær TV-en. Jeg skal lage meg en sith og spille gjennom Knight of the Old Repulic – denne gangen med et ordinært tastatur i fanget. Hvem vet, kanskje jeg følger opp med KOTOR 2 etterpå.

Er du banklojal?

Dersom "ja" - slutt med det. Ikke vær lojal mot banken din.

For banken er ikke lojal mot deg. De er utro mot deg daglig, de ligger med naboen din og puster og peser i øret til kollegaen din på telefonen for å lokke dem til seg. De gir andre bedre rente enn du får. De som er flinke å snakke for seg, de som banken vil beholde. Når de er utro mot deg så ofte, hvorfor skal ikke du være like løsaktig?

Finn den beste banken til lånet ditt, den beste banken til kredittkortbruk og den beste banken til brukskonto/lønnskonto. Undersøk hvor du får beste rentene til høyrentekontoen og hvor du bør starte fondssparing. De fleste banker har fordeler for totalkunder, men i utrykket "totalkunde" ligger det alltid en liste over minimum man må ha for å innfri kravet. I min banks tilfelle måtte jeg ha fast sparing (som ikke koster meg noe), MasterCard (som ikke koster meg noe, så sant jeg ikke bruker det) samt forsikring. Jeg valgte en billig reiseforsikring - og tjener på å være totalkunde selv om forsikringen koster litt.

Etter at jeg ble totalkunde, står jeg fritt til å innlede forhold på si. At jeg heller bruker kredittkort i en bank som tilbyr cashback og prosenter på bensinfylling - det har ikke lånebanken min noe med. MasterCardet kan støve ned uten at det gjør noe. Og at jeg har fondssparing i en tredje bank, det har ikke noen av de to første noe med. 

Se an forbruket ditt og behovet ditt. Og undersøk hvilke banker som gir det beste produkte. Finn banker du er tilfreds med, har tillit til, og har produkter som du vil tjene på.

På toppen av dette, så trenger du ikke å bli hos banken du har valgt. Om en penere og hyggeligere bank går forbi - så er det lov å flørte. Og om du får bedre rente, bedre produkter og tjener på det - så det er lov å bytte. Du kan til og med gå til banken din og si at du har truffet en penere bank. Er du riktig heldig, så strekker gamlebanken seg langt for å beholde deg. Du er allerede på internett - prisene og tilbudene finner du ved å søke litt rundt.

På Forbrukerrådet sine nettsider får du hjelp til å bytte - om du velger en ny.

Kredittkortguiden - sammenligne de forskjellige tilbudene som finnes.
Dinepenger - Kalkulator for beste sparemåte og rentenivå.

Best lånerente endrer seg fort, så søk og finn nylig daterte artikler og sammenligninger - eller gå direkte til de forskjellige bankenes nettsider og undersøk hvilket rentenivå og betingelser de har. Er du usikker så er det fullt lovlig å ta uforpliktende kontakt via epost eller telefon.

First-Person Tetris!

Det er enkelte som klarer å lykkes med å kombinere de rareste sjangre, både innen musikk, film og spill. Noen lykkes bedre enn andre, og noen er så grufulle av man enten hater eller elsker det. Jeg har som regel styrt unna First Person Shooters, for jeg får litt noia av det. Jeg foretrekker når jeg har full utsikt til min egen karakter og ser om noen sniker seg opp bak meg – uten å måtte snu meg i spillet.

Jeg måtte kaste denne FPS-allergien til side når jeg fikk helt dilla på Left 4 Dead 2. Selv om det var noen grufulle episoder der jeg snudde meg rundt og hadde skjermen full av råtnende zombie. (Det endte meg at jeg løp ut fra rommet. Til mitt forsvar så er jeg en pyse, jeg har en temmelig stor skjerm, og en tendens til å sitte fremoverbøyd over tastene). Så det å få meg til å forsøke et first person-type spill tar som regel endel tid og overtalelse.

Bortsett fra når jeg ble introdusert for First Person Tetris. Ladies and Gentlemen – vi introduserer kanskje verdens beste, lille nettbaserte spill, som uten tvil vil herje med hjernecellene dine, gjøre deg sjøsyk og gi deg såre og tørre øyne etter å ha stirret intenst på skjermen altfor lenge  (og mest trolig på jakt etter den smale, lange brikken som skal løse alle dine tetris-sorger.)

Jeg kan ikke egang forklare hvordan de har klart å gjøre Tetris om til et first-person-type spill, det må oppleves. Da jeg for første gang fikk nettsiden i fanget fra en venn, lo jeg i en halvtime i strekk. Og fikk nostalgikick av musikken. Etterpå tok jeg meg selv i å surfe etter en gammel, god og grå NES på Finn.no, men jeg tok til vettet.

I stedet koser jeg meg i blant med First-Person Tetris. Tetris for de viderekomne – og de lett mentalt ustabile! Har du eid en grå liten boks av en Nintendo-konsoll, så kommer du til å merke nostalgien selv. Prøv! :)


http://firstpersontetris.com/

Når stiger panten, mon tro?

Nå som femtiøringen er borte, så kan man tape eller tjene noen kroner, alt ettersom. Bruker man betalingskort (uten gebyr for bruk) så betaler man alltid rett sum. Betaler man kontant og summen ender på 134,50 kroner, så taper du femti øre på å betale kontant. Enkelte har latt det gå sport i dette. Jeg har observert noen rare gjøremål i betalingskøen til Rema 1000. Noen som fomler frem kortet om summen havner på noe-og-femti øre, selv om de stod med kontanter i hånda. Det nye jeg ser nå er folk som panter flasker som gir 2,50, for å så få 3 kroner tilbake. Man panter altså én og én flaske og går til disken for å håve inn sine ekstra halvkroner.

Jeg lurer på hvor underholdende og frustrerende det må være å jobbe i butikk når man møter noen som skal pante tjue flasker - og vil ha 3 kr tilbake etter at hver og en flaske har forsvunnet inn i panteautomaten.

Det er nok ikke så mange som har tenkt over det ennå, men flere vil nok utnytte dette fremover. For veldig mange mennesker er prinsippmennesker, som gjør sport i å be om pose etter at man har dradd kortet - for da ber som regel ikke betjeningen om penger for posen. Disse menneskene har jo MER å tjene på å bruke tid og sommel på å levere inn panten sin.

Så ettersom femtiøringen nå er død, og rare mennesker lager rare køer på butikken, så kan kanskje prisen stige til 3 kroner for de store flaskene snart? Så kan jeg også tjene litt på at femtiøringen er borte, uten å gjøre meg til latter på lokalbutikken.

Mine penger er dine penger

Vi er to personer som jobber fulltid i dette huset. Vi tjener på å bo sammen, faste utgifter deles, vi trenger ikke varme opp huset dobbelt så ofte, middagen blir ofte billigere når man er to. Vi er to om banklånet, to om vedlikehold og husarbeid - ja, det er lettere både praktisk og økonomisk. At noen etterlyser tiltak for single, det forstår jeg godt, og støtter det gjerne.

Herren i huset og jeg har valgt en helt felles økonomi. Det var strengt tatt ikke et valg helt i starten da den ene var inntektsløs i noen måneder, men det har blitt en vane. Og en god vane for oss to. Satt på spissen så kan mannen min klare seg uten meg - og omvendt – med nåværende bolig, biler og lurvete hage. Et eventuelt brudd (eller gudforby; dødsfall) trenger ikke å medføre salg av hjem og eiendeler, for å så la oss starte på bar bakke. Dette er ikke noe jeg frykter, men man vet aldri hva som kan skje, hverken med helse eller følelser – og at den enes lønn alene har drifte Familien AS, gir en ekstra dose trygghet.

Jeg nevnte dette tidligere i et innlegg der jeg pekte mer på følelsen rundt det å dele økonomi eller ikke - i dette innlegget - og nevnte kort hva vi gjør i praksis. Men jeg tenkte å utdype hvorfor vi velger å beholde det slik.

Et par som velger å ha strengt delt økonomi, som deler regningskontoer i to, boliglån i to og innkjøp i to – kan umulig ha samme tryggheten som vi har, tenker jeg. Hadde vi hatt mine penger og dine penger, mine utgifter og hans utgifter, så hadde det gnagd litt bakerst i hodet mitt. Tenk om jeg blir ufør? Og fikk min inntekt halvert? Enkelt, sier mine venner med delt økonomi som famliefilosofi – da deles bare brøken og du betaler en tredjedel av utgiftene og din mann betaler to tredjedeler.  Men i mitt hode tenker jeg bare at da vil jeg bruke nesten alt mitt på felleskapet og han vil ha deler av sitt til å bruke på seg. Vi vil få et hjem med klasseskille. En arbeidende og en ufør. En velstående og en fattig – satt på spissen. Jeg kan gjerne snu på flisa og se for meg at det er min mann som vil ha minst inntekt, uten at det endrer synet mitt.

En annen ting - hva om han får verkstedregning på sin bil - skal jeg spise ost og kjeks, og drikke vin til helgen, mens han spiser tørt kneipp og spretter kredittkort for å få bilen sin på veien igjen? Kanskje jeg aller nådigst kan låne ham penger rentefritt? Det lukter litt "midlertidig" av å låne penger og sette så tydelige grenser i et forhold. Det er som et usnakket "Jeg forventer å få hver krone tilbake, for vi kommer ikke til å holde sammen". Det hadde gitt vårt forhold en ripe i samholdet, i tilliten og i troen på en videre sammensveiset fremtid sammen. Jeg kan derimot godt forstå de som gjør det. En lønning er jo individuell, så om man ønsker å holde den for seg selv, så kan ikke jeg kritisere det. Jeg hadde ikke klart det. Jeg deler gladelig, for det er våre to biler - ikke hans og hennes. Jeg koser meg ikke av å ha det lett økonomisk om han har det tungt. Jeg koser meg mest når vi begge kan senke skuldrene. Og dra lasset sammen, i tykt og tynt.

Vi er nok familiekommunister, min mann og jeg. Noe vi har vært siden første samboerdøgn sammen. Vi er hverandres ulykkesforsikring i tillegg til kjæreste og partner. Samtidig som jeg forstår eksperter som kommer med advarsel og avisartikler som belyser viktigheten av kontrakter, særeie og som advarer kvinner som å gå i "kvinnefeller" med å betale for oppussing i et hjem man ikke eier - så får jeg litt bismak av det iblant. Det blir så klinisk og så feil å kjøre så sort-hvitt. Ja, særeie er bra, og ofte også nødvendig om en part (eller begge) har barn, eller en part eier betydelig mer enn den andre. Men hva med familiesamholdet? Vi skiller oss som aldri før. Moderne barn har minst to sett foreldre og helst en skokk bonusbesteforeldre, i tillegg til en stefar som var inne i bildet i fem år, men som også har flytta ut. At man må beskytte seg i sånne turbulente tilstander, det forstår jeg. Men jeg ønsker ikke å ta del i det. Kanskje jeg er naiv.

Midt i alt dette med klare, kliniske grenser, med gode råd om kontrakter og liten skrift på én side - og hvor lettvint det er å gå fra hverandre på den andre - så funderer jeg på om det har en sammenheng med turbulensen som foregår. Kan det at min mann og jeg bryr oss mer om hverandre enn vi gjør om lønningene våre... kan det være positivt for vårt forhold? Misforstå meg ikke - jeg sier ikke at andre liker pengene bedre enn sin partner. Men det at vi velger samholdet over "hele fjøla" er kanskje en liten mental pluss i margen for oss begge? Styrker det samholdet vår, måten vi snakker med hverandre og hvor åpne vi er med hverandre? Kanskje.

Eier man felles, og har man en eneste stor felleskasse som både mat, tapetlim, hvitevarer og hagemøbler blir betalt ut fra – så forsvinner ”kvinnefellen".

I enkelte diskusjoner med venner og bekjente som har valgt den delte veien, samt på diverse nettfora gjennom årene, så har jeg blitt stilt litt til veggs og spurt om vår løsning ikke kan forårsake irritasjonsmomenter mellom oss - om den ene parten sløser for eksempel. Både ja og nei. Sløsing og ufornuftig pengebruk hos den ene ville bunnet ut i irritasjon hos oss også. Men med en helt delt økonomi, så har man ikke noe man skulle sagt om den andre sløser. Med helt felles økonomi (og noenlunde likestilling i forholdet) så det omvendt. Man kan stille spørsmål ved galskapen. Fordi det er tross alt felleskapet sine ressurser. Dette betyr ikke at jeg ikke gjør min mann oppgitt med overdreven shopping, eller at han ikke gjør meg oppgitt med teknologiske dupeditter iblant. Men vi vet at det skjer. Han sier i fra når han planlegger å kjøpe ny mobil. Jeg sier i fra at jeg skal shoppe på lørdag. Og gir et anslag for hvor mye. På den måten vet vi alltid hvordan økonomien ligger an og blir sjelden overrasket, og vi beholder også en bitteliten vetorett om den andre er i shoppetåka.

Er dette totale felleskasse-systemet det smarteste valget for meg personlig? Njaei. Jeg vet ikke. Det føles best. Nå er våre inntekter temmelig jevne, så i øyeblikket betyr det lite. Kanskje jeg hadde sikret meg bedre dersom vi hadde hatt særeie, delt økonomi og jeg hadde hatt mulighet til å sløse eller spare til egen fremtid som jeg selv ville. Sett fra et ensomt synspunkt, så er man sin eneste forsvarer og bør tale sin egen sak og sørge for seg og sitt. Problemet er bare at vi ikke er ensomme individ. Vi er to. Vi deler hjem, privatliv og hverdag sammen. Hvorfor skal vi skille økonomien helt ut av den ligningen? Hadde vi vært særboere, så ser jeg grunn til delt økonomi. Ikke ellers. Ettersom vi bor sammen, så tjener min mann og jeg best på å samle sammen alle ressursene og deretter dele dem etter behov. The hive mind – hvem kan krangle med moder natur?

Mine penger er dine penger, skatt. Og min gjeld er din gjeld.

(Disclaimer: Jeg anbefaler ikke en sjel eller hodelus å følge vårt eksempel til punkt og prikke, med mindre man har lyst. Det krever en viss lik tankegang og like ønsker, samt at man kommuniserer godt. Vi har alle forskjellige løsninger, jeg ville bare dele vår).