Sløsekalkulatoren

Jeg er stor fan av diverse finanskalkulatorer på nett. Sånne som regner ut markedsverdi på huset vårt (for det er gøy å være huseier i disse prisstigende dager), eller sånne jeg kan planlegge sparing i, for å se hvor raskt jeg kan bli millionær, lånekalkulatorer som regner ut hvor mange rentekroner jeg sparer på å betale inn 22 kroner ekstra denne måneden.. og så videre.

Matematikk er nemlig ikke min sterkeste side. Jeg var blant dem som meldte seg høylydt og lykkelig til å droppe matte etter grunnkurs på allmennfag og heller sloss med kjemi. På kjemilaben kunne man i det minste lage små eksplosjoner og brenne viskelær. Etter flere nesten-ulykker på veien, så var jeg glad når jeg fant sløsekalkulatoren. Er man nyfrelst og litt interessert i økonomi, så kverner tankene rundt kroner støtt og stadig, og gjerdestolper langs veien er fine å bruke som kuleramme når man holder fartsgrensen. Helt til du kjører ut på et jorde.

Etter å ha fylt ut hele kalkulatoren, trykket jeg på "beregn" og begynte å hate den forbante kalkulatoren. For den satte tall på uvanene mine. Jeg drikker brus for 8 760 kroner i året! Det er nesten like mye som jeg røyker for, jeg røyker for rett over 9 000 kroner i året. At jeg sløser penger på røyk, visste jeg. Det er min dårlige uvane som jeg vet om og er bevisst på. Men at jeg drikker brus for like mange kroner som jeg røyker?!

Sløsekalkulatoren skulle være en ny morsom kalkulator for meg å leke med. Den skulle hjelpe meg å flytte penger over til sparing og lån. I stedet, så sparket den meg i skinnleggen og lot meg ligge sammenkrøllet i fosterstilling helt uten å trøste meg.

Jeg skulle ønske jeg fortsatte å telle gjerdestolper bak rattet og kjøre av veien i stedet for å fylle ut den teite tingesten.

Dersom du skal forsøke denne skumle kalkulatoren - så gjør du det på eget ansvar.

Gjør det selv: Lange, pene negler

...og spar penger i prosessen? Jeg har oppdaget et triks og vil dele det med de som måtte trenge det. Har du Y-kromosom i kroppen, så er det tillatt å hoppe elegant over dette innlegget og glemme at det finnes, for det handler om negler, neglebånd og neglelakk.

En av mine luksusvaner er manikyr. En runde hos en proff koster fort 800 kroner og holder seg pen i 3-4 uker. Dette passer ikke helt inn i min nye "slutt å sløse"-tankegang.

Mitt problem var - og er - at jeg har veldig svake negler naturlig. De bøyes, flises opp, revner og brekker for et godt ord. Tidlig i mai hadde jeg fått litt lengde på neglene, ikke mye men litt. Og de var jevnlange! Så jeg begynte å stelle med dem. Et hyggelig tidsfordriv mens jeg ser på filmer og serier på kveldstid. Nå har det blitt et ukentlig rituale, og neglene mine er så lange at jeg må file dem ned i blant! Så, oppskriften på min galskap:  (PS: Jeg er amatør, og garanterer ingenting annet enn at dette er mine hemmelige triks).

Jeg kjøpte meg to små sett for neglepleie. Et med fransk manikyr-lakk og maler for å legge hvit negletupp, og et sett med negleolje, neglebåndsfjerner og en liten tube fuktighetskrem jeg nesten aldri bruke.

Steg 1: 
Finn noe morsomt å se på. Lettere å pusle med neglene når tiden flyr.

Steg 2: 
Fjern gammel neglelakk og eller rens neglene med neglelakkfjerner uten aceton. Vask hendene godt og bruk neglebørste om du har det.

Steg 3:
Fil forsiktig neglene og fil kun i én retning. For mine flisete negler så filer jeg bare "nedover", altså i samme retning som du ville ha lakket dem, bare ytterst på tuppen.

Steg 4:
Neglebåndene skal til pers. Jeg bruker en neglebåndsfjerner som skal lakkes på og skylles av etter noen minutter. Det blir noen rester igjen, som du kan dytte og skrape bort med et passende verktøy - men en ispinne fungerer veldig godt! Neglebåndene kan også fjernes etter et bad eller en dusj når de er bløte.

Steg 5:
Avslappingsfasen. Jeg oljer neglene godt. Oppskriften på neglekittet jeg kjøpte sa et dråpe per finger og gni det godt inn over neglen. Men jeg kjører overdose. Jeg "lakker" neglen med negleoljen, har godt på rundt sidene og stryker litt på under neglene (når de ble lange nok) og litt rundt neglen. Så venter jeg. Gnir litt inn. Har på noen dråper til. Og slapper av.

Steg 6:
Jeg vasker bort oljen og drar en buffer lett over neglene. Tørker bort støv og fukt med tørr, ren bomull, også lakker jeg dem i fransk manikyr. Dette gir tre solide lag lakk på tuppen av neglen og er trolig hele hemmeligheten bak mine nå lange negler. De tåler en liten trøkk i forhold til før - med kun et strøk blank lakk.

Jeg gir neglene god tid til å tørke mellom lagene - som dere skjønner så tar dette tid, men jeg har på koseklær og bruker en avslappende TV/film/seriekveld i uka på dette. Tiden kan også kombineres med hårkur/ansiktsmaske. Etter en uke så gjentar jeg steg 1 til 6 og starter en ny uke med freshe negler. Jeg går med en neglefil og litt hvit og blank lakk i vesken for å redde flassende lakk og for å få det til å vare, men etter min erfaring så sitter Depends fransk manikyr-lakk faktisk overraskende bra!

Så, jeg har lange negler som er mine egne, jeg har helt "ny" manikyr hver eneste uke, og 300 kroner i produkter ser ut til å vare med i 3-4 måneder minst. Og ikke sikkert alt må byttes ut på samme tid. Jeg får beholde luksusvanen min, sparer penger - men investerer litt mer tid.Men har startet å bli glad i min lille rutine.

Jeg vet jeg sa anti-rosablogg i starten, men tilgi meg for denne glippen. Jeg lover, det skal ikke skje ofte. Dessuten var dette KUN for å spare penger. Ja! Det er det, det er sparetips, ikke kosmestikktips. 

Grisk når det gjelder!

Nå skal jeg bare sutre litt! 

Jeg er en tåpe. Jeg kan komme hjem etter en handletur og tenke om meg selv at jeg var flink, jeg sparte penger. Jeg har shoppet litt, kjøpt en bursdagsgave og handlet dagligvarer. Jeg sparte penger på å kjøpe et nydelig enkelt kort, i stedet for et forseggjort dobbeltkort med musikk og en teit vits. Jeg sparte penger på å kjøpe iskrem på tilbud og jeg kjøpte ikke den nye typen hudkrem - fordi jeg var FLINK og husket at jeg har to halvfulle flasker hudkrem i skapet jeg kan bruke først.

Så drar jeg ting etter ting ut av posene. Gilde karbonadedeig, Barilla pasta, Jarlsberg, røkelaks - ferdig skivet. Også stopper jeg opp litt. Hadde ikke røkelaks vært billigere om jeg hadde orket å skjære den i skiver selv? Og finnes ikke firstprice-pasta? Og Nordfjord-kjøttdeig kanskje? Jeg sparte slående 12 kroner på en litersboks iskrem på tilbud - og brukte trolig 150-200 kroner "for mye" på å ikke tenke billigmerker. Og trolig 100 kroner for mye på å ikke tenke over hva vi allerede har i skapet. Jeg kjører på autopilot med handlevognen og plukker med det mest kjente og kjære, eller det som jeg sist så reklame til.

Når jeg setter bort Jif Universal-sprayen så gnager et minne meg i bakhodet... Kjøpte jeg ikke refillposer en gang i tiden? Og spedde på med vann? Ble det ikke billigere? OG bedre for miljøet? Hvor er det blitt av studenten som kunne strekke kronene langt avgårde?
Er jeg virkelig så dum? Ja, jeg er det.

Jeg kan finne på å handle kosmetikk, og i stedet for å gi meg selv en øvre grense, så kjøper jeg en masse surv og sarv på salg. Halv pris. Eller, kanskje det var billig. Eller samlepakke? Jeg burde gått inn på parfymeriet og tenkt "en fin rouge og ny mascara - noe i bra kvalitet". I stedet tenker jeg "må ikke bruke for mye penger". Dermed så plukker jeg glatt med ting som er på salg, ting som er billig, noe morsomt og nytt som ikke koster så mye. Trenger jeg ikke ny neglefil? Denne var en søt farge og koster bare nitten kroner. Også kommer jeg hjem med rougen og mascaraen som jeg trengte, en ekstra mascara til å ha i veska (salg! Et billigmerke!), en liten samleboks øyenskygger der jeg kun liker én av fargene, en søt liten sminkepung (halv pris!!! :D), samt en neglelakk i en skingrende oransje. Ja, fargen er kul, men jeg innser når jeg setter den bort i skapet mitt - jeg kommer aldri til å bruke den oransje gøgga. Og den billige mascaraen jeg kjøpte for å ha i håndveska kommer jeg neppe til å få bruk for. For kosten på den er jo helt håpløs. Da hjelper det ikke at det kostet 49 kroner. Det er 49 kroner jeg lik så godt kunne kastet ut av vinduet. Sukk.

Det er stort sett kun småpenger det er snakk om, men det er også en iboende holdning i meg.Jeg plukker lett med meg ting som frister. Ting som butikkene legger strategisk plassert. Jeg kjøper ofte sokker på HM, eller hårstrikker på Cubus - dersom de ligger nær kassa og koster 29 kroner. Det er jo ingenting! Men jeg har mer sokker enn fire fotballag til sammen - og jeg er en voksen, barnløs dame på snart tredve år og har IKKE bruk for lilla hårstrikker.

Det verste er at jeg har jobbet i butikk. Jeg er kurset i hvordan varer skal plasseres for å tiltrekke flere kjøpere. Og jeg lar meg likevel friste. (Les: lure)

Sånn flyr femtilappene avgårde, flere ganger i uka.Så stopper vi på apoteket, mannen min og jeg. Og jeg skal ha pyrisept. Eller kanskje klorhexidin? Vi er tomme, og sånt er kjekt å ha når man har katt i huset og kan få småklor. Mannen min holder dem frem, begge produktene Og øynene mine faller på prislappen. Og jeg velger klorhexidin, som var billigere på litersprisen. Selv om det var kroner om å gjøre og jeg foretrekker pyrisepten som ikke svir - her snakker vi om en bruksvare som brukes sjelden, og som er nyttig å ha - og jeg går i mot egne ønsker og eget behov - for å spare en tier.

Så går jeg hjem og føler meg flink. Flink fordi jeg var fornuftig på apoteket. Også setter jeg klorhexidinen ved siden av 20-kroners flasken med knalloransje neglelakk. Og tenker at jeg er egentlig skikkelig dust.

Jeg må på et eller annet tidspunkt lære meg å være sparsommelig på de rette tidspunktene, og ikke være etterpåklok.

Jeg skal gjøre alvor av handleliste. Mandag skal vi handle, og jeg sverger på min glorete neglelakk: Jeg skal ha med handleliste!

Motivasjon: Sparing

Jeg var en av de kule ungene. En av de som raskt lærte seg å bryte opp låsen på sparegrisen. Du vet, sparegrisen utstedt av banken - den som banken skulle låse opp når den unge spareren endelig skulle fylle på kontoen. Ved et par tilfeller tok pappa meg med i banken for å tømme grisen. Da fikk vi bli med på bakrommet, for å se pengene bli sortert og telleverket gav meg sluttsummen. Han skal ha for forsøket, far min. De bankansatte stod rundt tellemaskinen sammen med oss og jeg har levende minner av av bankdirektøren stod med en hånd innenfor vesten sin og nikket jovialt. (Ja, det var en liten lokalbank.)

Etter den tid har ikke sparing vært noe velbrukt ord i mitt vokabular. Jeg var ikke flink med BSU, høyrente, sparegris eller noe som helst. Når jeg skulle spare til ting i mine tidlige tenår ba jeg om tvangstrekk i ukelønnen, for å så få en stor utbetaling etter et halvt år. Aldri hatt noen form for kustus på meg selv. Så, hvordan kan et menneske som meg lære å spare? Er du som meg, så kan du kanskje synes det er interessant å lese videre. Er du en super-sparer, så vil du kanskje lese videre bare for å peke og le av mine dumme tanker. Det skal du få lov til. Så - hvordan motivere seg selv til å ikke bruke opp pengene på klær, mobil, sko, og biff?

Small steps, babysteps. Første skritt var å takke ja til en konto hos Skandiabanken, for flere år tilbake når de hadde en kampanje og gav folk 100 kroner inn på konto som velkomstpremie. 100 kroner ble overført til min ordinære konto og jeg glemte Skandiabanken. Når jeg først skulle spare litt i voksen-inntektsalder, så forsøkte jeg først å føre over til høyrentekontoen. Men har du sett - det er like lett å føre tilbake til brukskontoen!

Løsningen ble å føre penger over til Skandiabanken. Der hadde jeg ikke kort, jeg logget ikke inn der for å betale regninger. Jeg fikk så tips om å spare i fond. Så jeg satte opp fast sparing til Skandiabanken, og lagde spareavtale i fond. Jeg har med jevne mellomrom økt summen. Jeg startet med usle 235 eller 250 kroner i måneden, og er nå oppe i 750! Hurra for superspareren.

Hovedsparingen vår er å betale inn ekstra på lånet. Hver ledige krone stappes inn her, men jeg merker at jeg blir mer og mer glad i den lille fondskontoen. Og funderer på å øke summen litt til. Kanskje 1000? Motivasjonen for å betale ned på huslånet er enkel: Å bli fortere ferdig. At jeg ender opp med å betale mindre renter er logisk og fornuftig, men selve motivasjonen er å bli gjeldsfri. Frigjøre en masse penger hver måned! Så hva er motivasjonen for å spare? Jeg leker med en sparekalkulator og dagdrømmer som en ungjente foran en plakat av tenåringsidolet. For tiden har jeg sansen for denne sparekalkulatoren.

Her fantaserer jeg om at min lille fondskonto skal gi meg 3% avkastning over lang tid - noe som ikke er helt på jordet. Fortsetter jeg å spare som nå, så har jeg da 120 000 kroner om ti år. Øker jeg til 1000.. Så har jeg 150 000 om ti år. Men om jeg klarer 1000... Kan jeg da klare 1200? Å ha nesten 200 000 kroner tilgjendelig på 39-årsdagen min vil være en fin bursdagsgave til meg selv? Er vi rett så flinke til å betale ned på huslånet så er kanskje den fiktive sparekapitalen min nok til å innfri resten av lånet og sørge for at vi kun betaler forsikringer og strøm hver måned ut av lønna vår?

Da kan vi reise til Roma, Paris, London eller Liseberg hver måned. Eller, vi har pengene liggende, slik at vi kan le arrogant mot hverandre når verden butter oss i mot. Jeg synes jeg hører samtalen over frokostbordet.

- Kjære, det ser ut som at taket lekker?
- Hva, lekker taket? Men å reparere tak er jo dyrt!
- Slapp av, vi har råd til å leie inn folk helt uten å stramme inn beltet. Vi har da penger i bakhånd.
 Også ler vi, slik som de rikeste folkene ler - stille og behersket. 

For å spore meg inn igjen i en litt mer seriøs retning: Det er givende å spare. Ikke bare når man når sparemålet - men når man setter penger til side og vet at man jobber med sin egen fremtid og følger en plan.

Det eneste jeg mangler er et mål å spare til. For det sies blant de som forstår seg på penger - at de som sparer til noe konkret er flinkere, sparer mest, når målene sine - og at de som sparer kun for å spare ikke er like flinke.

2000 kroner i måneden inn på høyrentekonto til 3,7% rente i dag = 100 000 kroner om fire år. Fire år er ikke lenge. Tenk så fort studieårene gikk. Eller tenk hvor gammel du var for fire år siden. Det er ikke så lenge siden, er det vel? La deg motivere, og lek med sparekalkulatorer på nett - og lek med lånekalkulatorer også, om du har gjeld, forsøk å øke månedlig innbetaling med noen få hundre kroner, og se hvor mye tid og renter du sparer til slutt!

Sett et mål, forestill deg at du når det målet - og jobb mot det. Det er ikke magi. Belønningen får du underveis når du ser at det går rette veien.

Postkassa mi og jeg

Postkassa mi og jeg har en dramatisk fortid. Vi har aldri vært bestekompiser. Jeg var god kompis med postkassa til min mor og far. Den gav meg bursdagskort, pakker fra mormor, bøker fra "TL-klubben" og noen ganger brev fra brevvenner. For meg var det ingen postkasse, det var en kosekasse.

Når mannen og jeg flyttet sammen, så skaffet vi oss en egen postkasse. Lenge følte jeg at den ikke var stueren, for den oppførte seg ikke bra. Den klorte, glefset og beit og det var ekkelt og skummelt å hente posten. Den kastet inkassoer etter meg og knurret når jeg kom for nær. Det skulle ta meg mange år å innse at postkasser er litt som hunder. Man må vite hva man driver med, og man må være bestemt og konkret i oppførsel og oppdragelse, så får man en rolig og forutsigbar postkasse til slutt.

Jeg har skrevet tidligere et innlegg om mine ubetalte regninger, og min regningskrekk. Dette har ikke bare gitt utslag i å gjemme regninger, eller legge dem diskré til siden uten å åpne dem. Det har også medført at jeg til tider har vært redd for postkassa. Redd fordi jeg ikke vet hva slags styggedom den gir meg, og ikke har hatt noen styring på hva som kommer.

Jeg har tullet litt i dette innlegget til nå, men jeg tuller ikke når jeg sier følgende: Jeg har kjent adrenalinet stige når jeg går til postkassa. Jeg har vært redd for å hente posten. Selv når jeg ikke forventer noen store utgifter. Dette stammer trolig fra en tung periode gjennom studiedagene og før vi begge fikk trygge fulltidsjobber. Når en stor regning kunne velte hele lasset og man lå søvnløs i desember og lurte på om man burde la være å kjøpe julegaver for å ha råd til årsavgiften i neste kvartal.

Selv etter at økonomien stablet seg på beina, og gikk fra "dårlig" til "holdbar" og deretter til "god" - så har denne skrekken sittet i kroppen. Tross budsjettering og smått økende pengevett og fornuft, så sitter regningskrekken og postkassefobien i kroppen ennå. I flere år har jeg lukket øynene og hastet forbi postkassen og stolt på at noen andre henter den inn, så jeg slipper adrenalinet og ubehaget i mellomgulvet når jeg går for nær den. Flere ganger har post blitt liggende i dagevis i postkassa, selv om vi er hjemme.

Samtidig som jeg startet denne bloggen i midten av juni, så startet jeg å hente posten hver dag. Etter jobb, før jeg gikk inn, før jeg slengte av meg høye hæler og før fant frem joggebuksa. Rett til postkassen - sortere bort reklame og ta med brevene inn. Det var første steg.

Jeg er nå i gang med steg 2: Åpne posten før jeg setter meg ned. Jeg åpner nå nesten alt som er adressert til meg selv med en gang jeg kommer i hus, og maser på mannen til han åpner ting som er adressert til ham. Selv om han har hatt styring i hele sitt liv og er midt i noe annet. Jeg holder på å utvikle meg til en kontrollfrik.

Steg 3, som ligger litt lengre frem i tid, er å legge regningene inn i nettbanken samme dag som jeg mottar dem.

Målet: Om noen finner en regning i huset vårt om to måneder, så kan de bare brenne den. For kid-nummer og kontonummer og forfallsdato er på plass i nettbanken og jeg har like god kontroll som min bedre halvdel.

Vender tilbake til gamle spill

Jeg husker når herr Ugle dro Knights of The Old Republic i hus... Vi hadde vært samboere i veldig kort tid og det var første gang jeg fikk se hva gamere gjør best; De glitrer i øya i ukesvis og gleder seg til et spesifikk spill skal slippes, de er som småunger på julaften når de åpner coveret og gir disken det første kjærtegnet. De ser med ømt blikk på spillkonsollen (eller PC-en) og man kan formelig se at de sitrer og putrer i en helt ren og uskyldig glede når spillet laster inn på skjermen for første gang.

...noen timer senere så ser man den mindre søte baksiden av medaljen, der gameren ikke hører hva du sier og ikke svarer når du spør om ting. Mannfolk flest har allerede en greie med å koble ut masete damestemmer, men gamere har dette talentet på ekspertnivå – jeg sverger!

Men siden dette var det første Store Spillet som ble sluppet etter at herr og fru Ugle startet å dele reir, så var jeg litt interessert. Eller, jeg var dødforelska - alt han var interessert i, det måtte jeg kunne alt om. Sånn at han skulle tro jeg var perfekt.

Dette endte med at jeg tilbrakte flere timer daglig, liggende på magen foran TV-en mens jediene herjet gjennom planet etter planet - lyden av lyssabler ble vuggesang og wookielyder erstattet våre morgensure grynt i heimen. Etter at min bedre halvdel hadde spilt KOTOR til siste slutt, og fullført den siste finalen i spillet, så plukket jeg det opp. Kan han, så kan jeg, tenkte jeg i ekte rødstrømpestil.

Problemet mitt på den tiden var de enorme kontrollene til X-Box. Hendene mine nådde ikke alle knappene, og Microsoft sin plan om å lage store kontroller fordi de ville sikte spillene inn på et mer voksent publikum, sørget også for at jenter med små hender ikke klarte å spille skikkelig. At kontrollene var for store fant jeg ut første gang jeg prøvde å spille Halo litt tidligere. Men, KOTOR fristet så veldig å spille. Det var ikke kjempetempo og bakholdsangrep. Det var en historie. Spillet tiltalte meg – totalt jomfu for RPGs som jeg da var. Det tok meg 71 timer, om jeg ikke husker feil. 71 timer med en stor X-Box kontroll liggende i fanget og brukt som ”tastatur” – men jeg rundet spillet. Ok, skal jeg være helt ærlig så måtte jeg få litt hjelp på siste bossfighten etter et par wipes.

Nå har det gått 9 år. Og jeg føler for et gjensyn. Det er godt at jeg har ferie snart. For jeg skal lage popcorn og sitte på gulvet, farlig nær TV-en. Jeg skal lage meg en sith og spille gjennom Knight of the Old Repulic – denne gangen med et ordinært tastatur i fanget. Hvem vet, kanskje jeg følger opp med KOTOR 2 etterpå.

Er du banklojal?

Dersom "ja" - slutt med det. Ikke vær lojal mot banken din.

For banken er ikke lojal mot deg. De er utro mot deg daglig, de ligger med naboen din og puster og peser i øret til kollegaen din på telefonen for å lokke dem til seg. De gir andre bedre rente enn du får. De som er flinke å snakke for seg, de som banken vil beholde. Når de er utro mot deg så ofte, hvorfor skal ikke du være like løsaktig?

Finn den beste banken til lånet ditt, den beste banken til kredittkortbruk og den beste banken til brukskonto/lønnskonto. Undersøk hvor du får beste rentene til høyrentekontoen og hvor du bør starte fondssparing. De fleste banker har fordeler for totalkunder, men i utrykket "totalkunde" ligger det alltid en liste over minimum man må ha for å innfri kravet. I min banks tilfelle måtte jeg ha fast sparing (som ikke koster meg noe), MasterCard (som ikke koster meg noe, så sant jeg ikke bruker det) samt forsikring. Jeg valgte en billig reiseforsikring - og tjener på å være totalkunde selv om forsikringen koster litt.

Etter at jeg ble totalkunde, står jeg fritt til å innlede forhold på si. At jeg heller bruker kredittkort i en bank som tilbyr cashback og prosenter på bensinfylling - det har ikke lånebanken min noe med. MasterCardet kan støve ned uten at det gjør noe. Og at jeg har fondssparing i en tredje bank, det har ikke noen av de to første noe med. 

Se an forbruket ditt og behovet ditt. Og undersøk hvilke banker som gir det beste produkte. Finn banker du er tilfreds med, har tillit til, og har produkter som du vil tjene på.

På toppen av dette, så trenger du ikke å bli hos banken du har valgt. Om en penere og hyggeligere bank går forbi - så er det lov å flørte. Og om du får bedre rente, bedre produkter og tjener på det - så det er lov å bytte. Du kan til og med gå til banken din og si at du har truffet en penere bank. Er du riktig heldig, så strekker gamlebanken seg langt for å beholde deg. Du er allerede på internett - prisene og tilbudene finner du ved å søke litt rundt.

På Forbrukerrådet sine nettsider får du hjelp til å bytte - om du velger en ny.

Kredittkortguiden - sammenligne de forskjellige tilbudene som finnes.
Dinepenger - Kalkulator for beste sparemåte og rentenivå.

Best lånerente endrer seg fort, så søk og finn nylig daterte artikler og sammenligninger - eller gå direkte til de forskjellige bankenes nettsider og undersøk hvilket rentenivå og betingelser de har. Er du usikker så er det fullt lovlig å ta uforpliktende kontakt via epost eller telefon.

First-Person Tetris!

Det er enkelte som klarer å lykkes med å kombinere de rareste sjangre, både innen musikk, film og spill. Noen lykkes bedre enn andre, og noen er så grufulle av man enten hater eller elsker det. Jeg har som regel styrt unna First Person Shooters, for jeg får litt noia av det. Jeg foretrekker når jeg har full utsikt til min egen karakter og ser om noen sniker seg opp bak meg – uten å måtte snu meg i spillet.

Jeg måtte kaste denne FPS-allergien til side når jeg fikk helt dilla på Left 4 Dead 2. Selv om det var noen grufulle episoder der jeg snudde meg rundt og hadde skjermen full av råtnende zombie. (Det endte meg at jeg løp ut fra rommet. Til mitt forsvar så er jeg en pyse, jeg har en temmelig stor skjerm, og en tendens til å sitte fremoverbøyd over tastene). Så det å få meg til å forsøke et first person-type spill tar som regel endel tid og overtalelse.

Bortsett fra når jeg ble introdusert for First Person Tetris. Ladies and Gentlemen – vi introduserer kanskje verdens beste, lille nettbaserte spill, som uten tvil vil herje med hjernecellene dine, gjøre deg sjøsyk og gi deg såre og tørre øyne etter å ha stirret intenst på skjermen altfor lenge  (og mest trolig på jakt etter den smale, lange brikken som skal løse alle dine tetris-sorger.)

Jeg kan ikke egang forklare hvordan de har klart å gjøre Tetris om til et first-person-type spill, det må oppleves. Da jeg for første gang fikk nettsiden i fanget fra en venn, lo jeg i en halvtime i strekk. Og fikk nostalgikick av musikken. Etterpå tok jeg meg selv i å surfe etter en gammel, god og grå NES på Finn.no, men jeg tok til vettet.

I stedet koser jeg meg i blant med First-Person Tetris. Tetris for de viderekomne – og de lett mentalt ustabile! Har du eid en grå liten boks av en Nintendo-konsoll, så kommer du til å merke nostalgien selv. Prøv! :)


http://firstpersontetris.com/

Når stiger panten, mon tro?

Nå som femtiøringen er borte, så kan man tape eller tjene noen kroner, alt ettersom. Bruker man betalingskort (uten gebyr for bruk) så betaler man alltid rett sum. Betaler man kontant og summen ender på 134,50 kroner, så taper du femti øre på å betale kontant. Enkelte har latt det gå sport i dette. Jeg har observert noen rare gjøremål i betalingskøen til Rema 1000. Noen som fomler frem kortet om summen havner på noe-og-femti øre, selv om de stod med kontanter i hånda. Det nye jeg ser nå er folk som panter flasker som gir 2,50, for å så få 3 kroner tilbake. Man panter altså én og én flaske og går til disken for å håve inn sine ekstra halvkroner.

Jeg lurer på hvor underholdende og frustrerende det må være å jobbe i butikk når man møter noen som skal pante tjue flasker - og vil ha 3 kr tilbake etter at hver og en flaske har forsvunnet inn i panteautomaten.

Det er nok ikke så mange som har tenkt over det ennå, men flere vil nok utnytte dette fremover. For veldig mange mennesker er prinsippmennesker, som gjør sport i å be om pose etter at man har dradd kortet - for da ber som regel ikke betjeningen om penger for posen. Disse menneskene har jo MER å tjene på å bruke tid og sommel på å levere inn panten sin.

Så ettersom femtiøringen nå er død, og rare mennesker lager rare køer på butikken, så kan kanskje prisen stige til 3 kroner for de store flaskene snart? Så kan jeg også tjene litt på at femtiøringen er borte, uten å gjøre meg til latter på lokalbutikken.

Mine penger er dine penger

Vi er to personer som jobber fulltid i dette huset. Vi tjener på å bo sammen, faste utgifter deles, vi trenger ikke varme opp huset dobbelt så ofte, middagen blir ofte billigere når man er to. Vi er to om banklånet, to om vedlikehold og husarbeid - ja, det er lettere både praktisk og økonomisk. At noen etterlyser tiltak for single, det forstår jeg godt, og støtter det gjerne.

Herren i huset og jeg har valgt en helt felles økonomi. Det var strengt tatt ikke et valg helt i starten da den ene var inntektsløs i noen måneder, men det har blitt en vane. Og en god vane for oss to. Satt på spissen så kan mannen min klare seg uten meg - og omvendt – med nåværende bolig, biler og lurvete hage. Et eventuelt brudd (eller gudforby; dødsfall) trenger ikke å medføre salg av hjem og eiendeler, for å så la oss starte på bar bakke. Dette er ikke noe jeg frykter, men man vet aldri hva som kan skje, hverken med helse eller følelser – og at den enes lønn alene har drifte Familien AS, gir en ekstra dose trygghet.

Jeg nevnte dette tidligere i et innlegg der jeg pekte mer på følelsen rundt det å dele økonomi eller ikke - i dette innlegget - og nevnte kort hva vi gjør i praksis. Men jeg tenkte å utdype hvorfor vi velger å beholde det slik.

Et par som velger å ha strengt delt økonomi, som deler regningskontoer i to, boliglån i to og innkjøp i to – kan umulig ha samme tryggheten som vi har, tenker jeg. Hadde vi hatt mine penger og dine penger, mine utgifter og hans utgifter, så hadde det gnagd litt bakerst i hodet mitt. Tenk om jeg blir ufør? Og fikk min inntekt halvert? Enkelt, sier mine venner med delt økonomi som famliefilosofi – da deles bare brøken og du betaler en tredjedel av utgiftene og din mann betaler to tredjedeler.  Men i mitt hode tenker jeg bare at da vil jeg bruke nesten alt mitt på felleskapet og han vil ha deler av sitt til å bruke på seg. Vi vil få et hjem med klasseskille. En arbeidende og en ufør. En velstående og en fattig – satt på spissen. Jeg kan gjerne snu på flisa og se for meg at det er min mann som vil ha minst inntekt, uten at det endrer synet mitt.

En annen ting - hva om han får verkstedregning på sin bil - skal jeg spise ost og kjeks, og drikke vin til helgen, mens han spiser tørt kneipp og spretter kredittkort for å få bilen sin på veien igjen? Kanskje jeg aller nådigst kan låne ham penger rentefritt? Det lukter litt "midlertidig" av å låne penger og sette så tydelige grenser i et forhold. Det er som et usnakket "Jeg forventer å få hver krone tilbake, for vi kommer ikke til å holde sammen". Det hadde gitt vårt forhold en ripe i samholdet, i tilliten og i troen på en videre sammensveiset fremtid sammen. Jeg kan derimot godt forstå de som gjør det. En lønning er jo individuell, så om man ønsker å holde den for seg selv, så kan ikke jeg kritisere det. Jeg hadde ikke klart det. Jeg deler gladelig, for det er våre to biler - ikke hans og hennes. Jeg koser meg ikke av å ha det lett økonomisk om han har det tungt. Jeg koser meg mest når vi begge kan senke skuldrene. Og dra lasset sammen, i tykt og tynt.

Vi er nok familiekommunister, min mann og jeg. Noe vi har vært siden første samboerdøgn sammen. Vi er hverandres ulykkesforsikring i tillegg til kjæreste og partner. Samtidig som jeg forstår eksperter som kommer med advarsel og avisartikler som belyser viktigheten av kontrakter, særeie og som advarer kvinner som å gå i "kvinnefeller" med å betale for oppussing i et hjem man ikke eier - så får jeg litt bismak av det iblant. Det blir så klinisk og så feil å kjøre så sort-hvitt. Ja, særeie er bra, og ofte også nødvendig om en part (eller begge) har barn, eller en part eier betydelig mer enn den andre. Men hva med familiesamholdet? Vi skiller oss som aldri før. Moderne barn har minst to sett foreldre og helst en skokk bonusbesteforeldre, i tillegg til en stefar som var inne i bildet i fem år, men som også har flytta ut. At man må beskytte seg i sånne turbulente tilstander, det forstår jeg. Men jeg ønsker ikke å ta del i det. Kanskje jeg er naiv.

Midt i alt dette med klare, kliniske grenser, med gode råd om kontrakter og liten skrift på én side - og hvor lettvint det er å gå fra hverandre på den andre - så funderer jeg på om det har en sammenheng med turbulensen som foregår. Kan det at min mann og jeg bryr oss mer om hverandre enn vi gjør om lønningene våre... kan det være positivt for vårt forhold? Misforstå meg ikke - jeg sier ikke at andre liker pengene bedre enn sin partner. Men det at vi velger samholdet over "hele fjøla" er kanskje en liten mental pluss i margen for oss begge? Styrker det samholdet vår, måten vi snakker med hverandre og hvor åpne vi er med hverandre? Kanskje.

Eier man felles, og har man en eneste stor felleskasse som både mat, tapetlim, hvitevarer og hagemøbler blir betalt ut fra – så forsvinner ”kvinnefellen".

I enkelte diskusjoner med venner og bekjente som har valgt den delte veien, samt på diverse nettfora gjennom årene, så har jeg blitt stilt litt til veggs og spurt om vår løsning ikke kan forårsake irritasjonsmomenter mellom oss - om den ene parten sløser for eksempel. Både ja og nei. Sløsing og ufornuftig pengebruk hos den ene ville bunnet ut i irritasjon hos oss også. Men med en helt delt økonomi, så har man ikke noe man skulle sagt om den andre sløser. Med helt felles økonomi (og noenlunde likestilling i forholdet) så det omvendt. Man kan stille spørsmål ved galskapen. Fordi det er tross alt felleskapet sine ressurser. Dette betyr ikke at jeg ikke gjør min mann oppgitt med overdreven shopping, eller at han ikke gjør meg oppgitt med teknologiske dupeditter iblant. Men vi vet at det skjer. Han sier i fra når han planlegger å kjøpe ny mobil. Jeg sier i fra at jeg skal shoppe på lørdag. Og gir et anslag for hvor mye. På den måten vet vi alltid hvordan økonomien ligger an og blir sjelden overrasket, og vi beholder også en bitteliten vetorett om den andre er i shoppetåka.

Er dette totale felleskasse-systemet det smarteste valget for meg personlig? Njaei. Jeg vet ikke. Det føles best. Nå er våre inntekter temmelig jevne, så i øyeblikket betyr det lite. Kanskje jeg hadde sikret meg bedre dersom vi hadde hatt særeie, delt økonomi og jeg hadde hatt mulighet til å sløse eller spare til egen fremtid som jeg selv ville. Sett fra et ensomt synspunkt, så er man sin eneste forsvarer og bør tale sin egen sak og sørge for seg og sitt. Problemet er bare at vi ikke er ensomme individ. Vi er to. Vi deler hjem, privatliv og hverdag sammen. Hvorfor skal vi skille økonomien helt ut av den ligningen? Hadde vi vært særboere, så ser jeg grunn til delt økonomi. Ikke ellers. Ettersom vi bor sammen, så tjener min mann og jeg best på å samle sammen alle ressursene og deretter dele dem etter behov. The hive mind – hvem kan krangle med moder natur?

Mine penger er dine penger, skatt. Og min gjeld er din gjeld.

(Disclaimer: Jeg anbefaler ikke en sjel eller hodelus å følge vårt eksempel til punkt og prikke, med mindre man har lyst. Det krever en viss lik tankegang og like ønsker, samt at man kommuniserer godt. Vi har alle forskjellige løsninger, jeg ville bare dele vår).

Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars

Si tittelen femten ganger etter hverandre uten å snuble. I dare ya! Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars er et lite spill, et lite søtt og nusselig spill som er så vanedannende at det burde komme med rød varseltrekant og bli dømt nord og ned av en mann på stortinget. Tittelen på spillet er så lang, at jeg gjør som de har gjort på sin offisielle hjemmeside og kaller det heretter Battle Cars.

Spillet er for Playstation 3, og er et bilspill i absolutt særklasse. Det ble sluppet i USA i oktober 2008 og i Europa på nyåret i 2009. Og det var i 2009 at jeg møtte på Battle Cars. En kveld med noen tilfeldige spillinteresserte venner på besøk, så stod selvsagt PS3-en på. Man brukte denne som media-PC til å luske rundt på de forskjellige stasjonære og bærbare PC-er som lå strødd rundt om i huset og utnyttet den altfor store TV-en som pryder stua til herr og fru Ugle.

Da fant vi dette spillet på PS3 sitt live marked, først i demo-versjon. Vi spilte det lille innholdet som var tilgjengelig i demoen til døde, før vi fant ut at 70 kroner for full versjonen var det jammen verdt.

Spillet kan spilles solo, men gjør seg best i 2-player (eller mer). Man kan spille opp til fire stykker mot og med hverandre. Spillet baserer seg på to eller flere biler, fordelt på to lag. Alt foregår på en lukket bane som inneholder to målområder og en enorm ball. Små effekter som boosts og raketter på bilene gjør det mulig å bryte alle fysikkens lover, og virkelig leke Maradona og Pepé i lekebil-format. Hver runde varer i begrenset tid (5 minutter i vanlig tournament-mode), så man rekker aldri å bli lei.

Det er et latterlig banalt og enkelt spill egentlig. Men det er så strømlinjeformet og perfekt at man ikke kan annet enn å elske det. Jeg tror det aller beste er at man ikke trenger å ha noen som helst spillerfaring for å leke med dette. Jeg har dradd frem spillet på fester og det har vært noen av de mest morsomme og sosiale drikkespill jeg har kommet over i hele mitt liv - for det er like morsomt å SE på, som det er å spille.

Med sine seks unike baner/maps å velge mellom, og svært begrenset antall bilmodeller og fargekombinasjoner, så skulle man tror det er fort overstått å spille seg mett. Jeg vil heller si at det har akkurat nok valgmuligheter til at man ikke kaster bort for mye tid - før man er i gang med å spille den eneste varianten av fotball jeg noen gang kommer til å elske. Jeg har brukt mang en kveld på dette spillet, og min bedre halvdel har også brukt mange solotimer på dette spillet - uten å egentlig savne mer innhold. Det går fint an å kose seg med spillet solo, da AI-en er meget velfungerende, og i så måte kan man trygt la spillet styre både motstandere og lagkamerater for deg.

Jeg trodde ikke man kunne like et så "banalt" og billig spill som dette, men jeg elsker det helt i stykker. Og blant de spillelskende vennene våre, så er noen runder Supersonic Acrobatic Rocket-Powered Battle-Cars et must iløpet av enhver kosekveld i stua vår. Så, hvorfor i alle dager "anmelder" jeg et spill som er over tre år gammelt? Fordi det er like morsomt i dag, tre år etter at jeg oppdaget gullklumpen, og sjansen for at andre har det like gøy med spillet er meget stor. Se trailer under:

(Man får selvsagt scoringer i corny replay - og har muligheten til å lagre kamper i ettertid, om noen har klart noen fantastiske triks)

Jeg er pengeblind!

Jeg innrømmer det. Jeg bryter pengefartsgrensen. Jeg setter meg i lommeboka, griper bankkortet og styrer meg i sikksakk mellom spontankjøp og fornuftige, planlagte kjøp. Jeg girer med kredittkort og når drivstoffet tar slutt, plukker jeg opp mobilen og fører penger over til bankkortet. Tanken er full - spent klar til å svinge rundt i ring litt til.

Jeg har brutt pengegrensen i altfor mange år. Jeg har ikke en usunn økonomi egentlig, ingen forbruksgjeld eller kreditt, men alle er vi vanedyr. Jeg er vant til å bruke opp alle pengene jeg har, og jeg er blitt fartsblind. Det tar visst litt tid å bli fornuftig og kjøre pent...

Det beste eksempelet er når jeg og mannen fant ut her forleden av vi samlet hadde ca 1400 kr igjen på brukskontoene våre og en uke igjen til neste lønning. Da hadde vi riktignok overbetalt veldig mye inn på huslånet (rammelån, skrev litt om det i dette innlegget) så vi regnet jo med det skulle ta slutt før tiden. Vi ble enige om å forsøke å se om vi klarte å strekke disse kronene til neste lønning. Med mat i fryseren, vin i kjelleren og ingen regninger igjen å betale så skulle det gå fint.

Dagen etter fikk vi telefon fra et vennepar som ville komme på besøk på lørdagen. Lørdag formiddag virret vi rundt på butikker. Vi kjøpte dyr lammestek, dyre råvarer til middagen ellers, og vi vimset innom et bakeri og kjøpte en ferdig bakt kake til tre hundre kroner. Når vi så vimset videre og jeg smalnet i blikket ved blomsterbutikken og vurderte om jeg hadde nok på min slukne konto til å kjøpe blomster å ha på bordet, så skjedde det noe rart.

Refleksen min tok over. Før jeg fikk sukk for meg, så hadde jeg ført over 1000 kroner fra huslånet til brukskontoen min via mobilen. For vi skulle jo ha besøk, det er jo unntaktstilstand? I et øyeblikks ubetenksomhet så hadde jeg kastet sparetips ut av vinduet og falt tilbake i gamle spor.

Nei! Det er aldeles ikke noen unntakstilstand. Det er godt å skjemme seg selv bort i blant, og godt å skjemme bort venner. Og kaka smakte fantastisk og jeg er veldig glad i å være vertinne. Jeg føler ikke jeg snobber. Men jeg føler penger er litt for abstrakte for meg. Og jeg har fortsatt en liten vei igjen å gå før jeg lærer meg å respektere budsjettet.

....ikke en gang én ukes stramt mål klarte vi å holde! Pokker heller.

Skal vi dra på spillmesse, kjære?

At min bedre halvdel er litt mer ihuga spillfantast enn det jeg er, er noe alle som kjenner oss vet. At jeg er en delvis grei gamerkone er heller ikke noen større hemmelighet. Ettersom jeg faktisk deler noe av denne fascinasjonen, er det ikke så vrient å være støttende kone. Det ville ikke falt meg inn å sette ned foten når det er noe han vil ha - enten det er spill, hardware eller tekniske duppeditter - men noen ganger har enkelte innkjøp blitt utsatt på ubestemt tid...

Min skjønne ektemake og reir-kamerat, røytende hannugle eller hva jeg nå skal kalle ham, har trofast lest Penny Arcade i flere år. Jeg er glad i Tycho og Gabe også, og innrømmer at jeg på ett tidspunkt har hatt et høyst reellt mareritt om the Fruitfucker. Jeg er dog ingen fast leser og endel av det de skriver flyr langt over hodet på meg, ettersom jeg er tidvis selektiv i hvilke spill jeg kaster bort tid på.
Vi satt nylig og diskuterte årets ferie og hvilken storby vi skulle innvadere her litt forleden. Noe som innebærer at jeg sjekker priser, planlegger butikker jeg skal innom, samtidig som vi trenger en dose historiske sights, og gjerne litt krigshistorie. Roma, med sine fine handlegater, Colosseum og katekomber tronet høyest på listen over mulige feriemål. Men etter å ha hjulpet en god venn i et liten økonomisk krise og fått blod på tann for nedbetaling av gjeld og litt økonomisk styring, så ble vi enige om å holde oss i moderlandet i år.

Noen dager etter at denne avgjørelsen falt, så gløtter Herr Ugle bort på meg under middagen en dag.

- Skal vi dra til PAX neste år? spør han muntert.
- Eh, whatnow? svarer jeg, mens jeg forsøker å utsette svaret mitt og panisk planlegger hvor vi må bytte fly og føler for å google hotellpriser i USA før jeg tar stilling til spørsmålet.
- PAX! Det er to stykker, en på østkysten, en på vestkysten. Den i Seattle er størst! Min kjære skinner i øya, og det er ikke første gang han har lekt med denne tanken.

Det min kjære fabler om, er Penny Arcade Expo, en spillmesse som utfordrer E3 i størrelse! En geekansamling som får The Gathering i Vikingskipet til å fremstå som en korøvelse på en onsdagskveld med Tensing. Ikke for å mobbe The Gathering. Eller Tensing, for den del.

Herr Ugle er ikke 100% seriøs. Jeg kjenner ham såpass. Men han har grundig lyst, jeg kjenner ham så godt også. Det er på mange måter hans Mekka. Så jeg tenkte litt på det. Jeg er rimelig sikker på at jeg også vil storkose meg. Jeg gruer meg bare til den lange reisen, for jeg er ikke overstadig glad i å fly.

Men, med en billettpris på rundt $65-70 per pers for tredagerspass, og flyreise pluss hotell som vil ende på rundt 15-16 000 kroner for fem søvnløse døgn i Seattle, så er det definitivt mulig. Såh, jeg flytter rundt på noen usle, umerkede sparekroner, og nå står kroner 650 på en sparekonto øremerket PAX 2013. Herr og fru Ugle skal på nerdetur og jeg skal se hvor ille berørt han blir når jeg forsøker å putte dollarsedler ned i trusene på de peneste av booth-babesene, samt spørre alle jeg møter hvor jeg får kjøpt meg en tam Fruitfucker. Jeg kan jo ikke la ham slippe helt gratis heller. Men Seattle har nok noen skobutikker jeg kan drasse ham med meg i som hevn.

Tidenes groveste prisestimat, vi skal bruke 24 000 kroner på neste års ferie, en langhelg på spillmesse i USA. Woah. Jeg må innom nettbanken og sette noen kroner over på fondskontoen min, så jeg slutter å føle meg svimmel. 

Neon som har vært der og har tips til must-sees og must-dos? Si gjerne fra, vi er grønne på schvæære spillmesser, så dette kan bli interessant.

Bryllup på tilbud

Drømmer du om å gifte deg, men har ikke råd? Ønsker du et stort, flott bryllup og ikke orker tanken på å kutte bort ”mindre viktige” gjester på invitasjonslisten? Det kan faktisk la seg gjøre å ha et billigbryllup som er både stort, trivelig og full av pomp og prakt. Og du kan gjøre det helt uten å kunne sy eller bake. Men det krever egeninnsats. Mannen og jeg var akkurat der for noen få år tilbake. Skal vi ha et billig bryllup? Eller et storslagent bryllup? Vi gikk for en kombinasjon av begge deler. Med godt over hundre pers inviterte til middag, så slo vi på en stortromme ukjent for de fleste i vår umiddelbare geografiske og sosiologiske (nyutdannede og midt i tjueåra) nærhet. Det er ikke normalt i Oslo og omegn, med mindre man er oppvokst på beste vestkant, eller med en eller annen direktør som pappa. Unntak finnes jo, men jeg har bodd her i gode ti år, og av medstudenter eller kollegaer og venner som gifter seg her omkring, så er det mest vanlig med bryllup som har mellom 40-60 gjester, med full bevartning og oppdekning på en utvalgt restaurant.

Vi valgte å ta Vestlandets folkebryllup med oss til Østlandet og feire på et vis som lommeboka vår trivdes med.

Det krever ekstra jobb, ekstra planlegging, og... egentlig ekstra alt. Men ikke ekstra kroner. Til slutt fikk vi feiret bryllup til under 210 kroner kuverten – og folk rullet fra bordene, og ingen spyttet i glasset. Jeg har sett ut som en sjokkskadet overlevende etter en nylig flystyrt når bekjente forteller om bryllup med 1200+ kroner per kuvert og at de derfor har valgt bort å invitere barn, la gjester ha med følge, eller å invitere kollegaer og barndomsvenner. Ettersom både jeg og herr Ugle har store kjernefamilier, så hadde en kuvertpris på 1000 kroner gitt oss en regning som hadde satt oss i gjeld – selv om vi kun inviterte kun våre nærmeste. Og vi ville invitere alle vi var glad i. Hovedmålet for oss var ikke å gjøre festen billigst mulig for oss. Målet var å invitere alle vi hadde lyst til å invitere, og strekke økonomien slik at alle gjestene storkoset seg - uten barkostnader for gjestene, uten kaffegjester og med skyss fra kirke til fest. Og at vi satt godt gift igjen etterpå, uten forbruksgjeld etter kalaset. Vi nådde det målet.

Løsningen ble som følger, i veldig grove trekk:

Lokalet
En lang jakt på et type ”grendahus” som var billig å leie og med plass til alle. Vi fant det rette lokalet, men de manglet bestikk og tallerker. Lokalet kostet under 1000-lappen for en helg, så vi hadde råd til å leie bestikk/fat/glass fra et annet selskap, som kostet oss 1300 kroner ekstra. For vi ville ha litt stil og uniformitet over bryllupet, selv om det var ”fest på lokalet”. Bordpynt og pynt til lokalet ble skaffet via Ebay, nettbutikker, (helst når det var salg) og innkjøpt over en periode på halvannet år. Blomsteroppsatser ble bestilt fra florist – så her kunne vi spart mer enn vi faktisk gjorde.

Middagen
Vi valgte koldtbord og fant lokal catering som var villig til å diske opp med endel mer fancy retter til koldtbordet, samt at de pyntet og dekket opp bordet i vårt utvalgte ”grendahus” mens vielsen pågikk. Alle fikk noe de likte, alle ble mette og gode, og vi fikk den skikkelige gilde-følelsen vi ønsket. Kuvertprisen endte på 205 kroner, da vi stod for enkelte av matrettene selv. Desserten ble enkelt og greit iskrem og bær – hva er vel bedre midt på sommeren? At vi valgte koldtbord gjorde også at vi fikk behov for færre servitører, da disse skal holde koldtbordet ryddig og fyllt, og ikke vandre fra gjest til gjest og se til at gjestene kan begynne å spise noenlunde samtidig. Hadde vi hatt tre-retters meny, så ville vi måtte ha doblet antallet servitører.

Kakene var også hjemmelagde – i vestlandsk ånd så hadde foreldre, besteforeldre, tanter, onkler og naboer med så mye kaker at vi ikke klarte å sette halvparten til livs. Men vi slo til med 2000 kroner på en skikkelig bryllupskake i flere etasjer. Litt skal man ha lov å slå til med. Så også her kunne vi spart inn mer, om vi hadde ønsket – helt uten at gjestene hadde lidd noen nød.

Antrekkene
Ved å bruke endel tid, så fikk vi brudepikekjoler og brudekjole skreddersydd ganske billig. Trikset er å se til Asia, som flere av de nye nettbutikkene for brudekjoler og festkjoler gjør. Du kan bruke disse nettbutikkene til en rimelig pris, eller du kan gå direkte til leverandør (eller bruke Ebay) for en mye lavere pris. Bestill i veldig god tid, og gjerne litt ekstra stoff sammen med antrekkene – så har du mulighet for å få en syerske lokalt til å gå over kjolen og rette opp småjusteringer. Klærne til hele ”brudefølget” med brudepiker og –svenner, endte på under 14 000 kroner. Da er skoene inkludert. Ingenting ble leid inn. Alt satt som skudd! Vi kunne nok ha spart litt på å leie, men ikke så mye at dette utgjorde noen forskjell for oss.

Fjorten fotografer!
Med dagens gode digitalkameraer i allemannseie, så lot vi værgudene sette belysningen og slapp familien løs med kameraene sine. Skogen var bakgrunn, og vi fikk flere titalls gigabytes med bilder. Vi brukte endel tid i etterkankt på å finne de gode bildene selv som ble offisielle bryllupsbilder og senere brukt på takkekort.

Servering
Vi hyret inn hjelpen privat. Noen som ønsket å gjøre oss tjenesten, og noen vi betalte. Ettersom vi hadde koldtbord, så trengtes ikke så mange – selv om det var mange gjester. Godt gjennomtenkt logistikkløsninger gjorde at fornøyde servitører kunne gå hjem med penger i lomma og brudens største bekymring i løpet av kvelden, var at hun hadde sølt krem på kjolen sin.

Baren
Hos oss skulle baren være helt fri. Bonger forbudt! Skal vi ha fest ”på lokalet”, så skal det sørges for at ingen sulter eller tørster. Vi skal ha et skikkelig gilde og varte opp de vi er glad i på best mulig måte. Vi startet tidlig med de dyreste dråpene og samlet på tax-free og mang et utenlandstur. Og vi fikk venner og familie til å bruke opp sine kvoter på oss. Å bo litt nær grensen er ikke å kimse av i dette tilfellet, (men jeg anbefaler ikke noen å smugle). Det jeg derimot anbefaler er å reservere vin via Vinmonopolet og hente vinen mindre enn én uke før bryllupet. For uåpnede flasker tar Vinmonopolet i mot i retur innen 14 dager, og gir full refusjon. Da kan man sørge for at man har mer enn nok drikke, uten å være redd for å sitte igjen med for mye dagen etterpå.

Underholdning
Det finnes så mange talentfulle amatørband og amatørmusikere som er ute etter erfaring og å tjene penger på å spille. Det skal vanskelig gjøres å finne band som spiller hele kvelden, så ha gjerne godt lydanlegg og varierte spillelister klare til før og etter levende musikk. Bruk tid på å undersøke, bruk nettverket ditt og snakk med kjenninger av bekjente – så kan du finne det perfekte, uten at det koster skjorta. Et tips er å følge med på Ungdommens Kulturmønstring, som ofte avslører unge talenter som blir hoppende glade av en spillejobb, og enda gladere om de får utgifter dekket og tjener noen tusen kroner i pluss på jobben.

Resulatet når vi giftet oss var en fantastisk dag og feiring med takhøyde, munter og god stemning. Folk var kledt i sin fineste stas, bordet var dekket og pyntet av bruden selv. Den absolutt totale utgiftskostnad (egeninnsatsen og arbeidstimene våre ikke medregnet) per gjest ble ca. 520 kroner (alkohol, brudekjole osv inkludert), og det er en økonomisk braksuksess når både tippoldemor og de minste barna kosa seg glugg ihjel til sola stod opp. Synes jeg.

Denne typen bryllupsplanlegging krever mye av den som planlegger. Den krever såpass mye jobb at jeg ikke vil anbefale det med mindre man har energiske familiemedlemmer, eller venner som kan hjelpe til med å få alt på plass. Man må ofte være villig til å inngå kompromiss, med egne ønsker, drømmer og hverandre – og man må også ha veldig god tid. Så om du planlegger bryllup til neste sommer eller om to års tid, så undersøk muligheten for å kjøre ”folkefest”-varianten, og spar tusenvis av kroner til fremtidig samliv i stedet. Eller kanskje man kan sjonglere, og leie inn mat, servering og bartjenester fra ett sted, og bruke dugnadsånden et annet sted under feiringen. Til blomster og fotograf kanskje? Det er ikke nødvendigvis alt eller ingenting – spar eller sløs. Middelveien er ofte den mest behagelige.

Det artige i ettertid er at flere av mine bekjente fikk øynene opp for denne dugnadsånden. De trodde kanskje at bryllupet vårt skulle smake litt mer ”låvefest” enn det faktisk gjorde, men når kvelden var i gang, så var det ingen av dem som savnet noe. Skulle vi hatt det stereotypiske, moderne bryllupet til 1000 kroner kuverten, så ville bryllupet kostet oss over 100 000 kroner – og enda mer om vi skulle ha sponset fri bar til gjestene våre. Disse pengene ble i stedet lagt mot en ny bil. Det jeg er utrolig glad for i dag.

Nå skal jeg ikke skjære alle østlendinger eller eller velholdte byboere over en kam, for mange er fornuftige og sparer på forhånd eller holder bryllup de har råd til – store som små. Men blant de parene som gifter seg råflott og for dyrt for egen lommebok, tar opp lån for drømmefesten og holder tredagers slottsbryllup - så har jeg inntrykket av at det ofte er bruden som vil ha det så overdådig. Husk brudgommen, kjære bridezillas, festen er ikke bare til for bruden.

Det er bare én kveld, det er bare én fest. Har man råd, så har man selvsagt lov. Men bruk tid på å finne de rette prisene og gode tilbudene. Og spar penger på forhånd - ikke sett dere i gjeld for en enkel, fantastisk bakrus.

Snusfornuftige sparetips

Jeg samler på sparetips som et ekorn samler mat til vinteren. Dessverre, så er jeg ganske lik ekornet, og vet ikke bestandig hvor jeg har gravd dem ned. Og mange av tipsene blir liggende og råtne, aldri utnyttet som de burde. Men de aller fleste av disse tipsene er ting som jeg selv tyr til. Har du fler gode ideer til meg, så legg gjerne igjen en kommentar!

Det ultimate sparetipset er enkelt i teorien. Få opp inntekten, få ned forbruket. Men etter min egen (bitre?) erfaring, så stiger forbruket lekende lett sammen med inntekten. Og det er lett å sløse når det er penger å ta av, uten så mye tanke for fremtidig sparing, eller at man fyller huset med tøys.

Shopping:
- Unngå shoppingsentre og unngå nettbutikker, med mindre du trenger noe. Ikke gå inn på nettbutikker for å "se". Gå inn dersom du trenger noe og vet hva du trenger. Ikke når du har lyst på noe nytt. 
- Ikke kjøp for mye, selv om det er på tilbud. 3 for 2 er fine tilbud, men ikke om det er noe som kun vil ta plass i skapet og aldri vil bli brukt. Da er faktisk én billigere enn to + en ekstra på kjøpet.
- Unngå rabattfellen. Når du skal kjøpe noe, forsøk å doble prisen i hodet ditt og kryssforhør deg selv og sjekk om du er sikker på at du vil ha dette. Eksempel: Du finner en genser til 179 kroner. Den er litt søt. Men ville du kjøpt den samme toppen til 358 kroner? Dersom svaret er nei, så trenger du trolig ikke den genseren, og du har heller ikke så lyst på den. Denne lille regla har redda meg fra mang en shoppetåke, spesielt  på utenlandske nettbutikker.

- Ved nettshopping fra utlandet, ta et øyeblikk og sjekk hva varene vil koste deg i frakt, moms og fortolling før du bekrefter bestillingen. Toll.no har en tollkalkulator som kan hjelpe deg. Dette har flere ganger gitt meg en aha-opplevelse, i stedet for å tenke at alt er billigere i utlandet. For sluttsummen kan fort bli litt høyere enn man først tror.
- Kjøp brukt, og bruk Finn.no sitt gratismarked/gis bort-marked når du kan!
- Ligg milevis langt unna avbetaling og kreditt.
- Prut! Ikke vær redd for å spørre eller foreslå at selger kan gå ned i pris. Det verste som skjer er at du kaster bort noen sekunder av livet ditt og betaler fullpris, det beste som kan skje er at du sparer noen kroner. Selv om du bare får slått bort en eller to prosent av fullprisen, så er det kroner spart som du kan bruke på annet tøys. Eller spare på. Helst å spare på.

Abonnementer
- Sjekk jevnlig abonnementer på mobil, strøm, forsikring - og om de finnes billigere andre steder. Det er ikke alltid man må ty til å bytte leverandør. Det kan ofte være nok å kontakte den nåværende leverandøren og be om en bedre pris. Vi har for eksempel kontaktet internettleverandøren vår og pekt på at de har konkurrenter som har bedre fart til billigere pris og spurt om vi kan få til samme prisen. Eller mobilabonnementer. Vi har aldri fått nei, så sant vi ikke allerede har hatt bindingstid.
- Bytt bank eller kontakt banken for å prute ned renten. Jeg har selv prutet ned renten med opptil 0,75% - så dette virker! Her brukte jeg samme strategi som punktet over, jeg viste til at de har konkurrenter som har bedre rente og at jeg vurderer å bytte bank. Plutselig fikk jeg tilbud om tilsvarende rente hos nåværende bank.
- Bli kvitt støttemedlemsskap på treningssentre og gå ut i skogen, fjellet eller ta på ski. Bor du ved kysten, gå tur i fjæra! Brukes medlemskapet så er det en annen sak, men mange har støttemedlemskap et eller annet sted som man ikke trenger.
- Er det blader eller magasiner du kjøper slavisk? Sjekk prisen på stykkpris i butikken opp mot abonementkostnad. Ofte sparer man endel kroner årlig på å ha abonnementer, utrolig nok.
- Gå gjennom en hel måneds kontoutskrift med lupe en gang i året for å se om det er løpende abonnementer eller medlemskap du kan kutte ut. Jeg oppdaget at jeg var dobbelforsikret på denne måten.

 Daglig forbruk
- Les aviser på nettet! Det koster å ha nettilgang, men om du først har nettilgang, så utnytt det. Trenger ikke programbladet, du har internett. Trenger ikke aviser, og trenger ikke engang være hjemme når Dagsrevyen vises, for man kan alltids se programmet på nett ved en senere anledning.
- Bruk biblioteket. Biblioteket er en glemt instutisjon blant min aldersgruppe. Jeg gjenoppdaget biblioteket ved en tilfeldighet og fant ut at hjemkommunen min har et råflott bibliotek. Her kan man låne filmer, bøker og musikk uten at det koster noe. 
- Matpakke! Her synder jeg ofte. Matpakke koster jo også litt, men for min del så koster det mellom 25-35% av det lunsjen min koster i kantinen på jobb. Hadde jeg tydd til matpakka daglig så koster det meg nesten 3500 kroner mindre årlig enn å ty til kantinen. Regn ut hva du sparer på matpakkebruken, så kanskje du får en aha-opplevelse selv, som motivasjon til å bli flinkere med brunost og matpakkepapiret.
- Grønnsakshage! Gressløk, mynte, reddik.. Vi har stor hage og jeg har mange planer, men lite grønne fingre. Men en vakker dag skal hobbyen iverksettes og vi skal selvprodusere litt. Ikke mye, men alle bekker små. Man kan også ha urter og dyrke tomat og paprika i vinduskarmen. Her er nok ikke så mange kroner å spare, men mange bekker små...

- Bli kjent med "restemiddagen"! Også et ord som har gått i glemmeboka blant meg og mine. Jeg har rett og slett ikke talent til det, jeg er flink til å varme opp middag fra i går i mikroen, men ikke flink til å ta vare på de to kjøttbitene eller fiskefileten og bruke det i en helt annen rett, suppe eller gryte dagen derpå. Noen rester gjør seg som nistemat også, min favoritt er kald pizza.
- Bensin - bruk rabattkort og følg med på prissvingningene. Man kan spare noen kroner i uka på å fylle på rett tidspunkt. På min kant av landet så er bensinen stort sett billigst på mandager og tirsdager og stiger så trofast gjennom uka helt til søndagen. Så vi fyller ikke bensin i helgen!
- Handleliste i butikken! Som nevnt lengre oppe under "shopping" -  3 for 2 er fine tilbud, kjære Rimi, men ikke dersom varene går ut på dato i skapet hjemme. Tenk deg om og vær sikker på at det vil bli benyttet før du kjøper. Ellers er det bortkastet. Er du flink, så sparer du også endel på å unngå spontanshoppingen.
- Drikk vann fra springen. Sportsflaskene er fine dyr, men de kan vaskes og brukes igjen. Flaskevann er utrolig dyrt, og de fleste har godt vann i springen. Kan også smakstilsettes med sitron, eple, eller litt ananassaft. Tilsetter man litt smak så er det bedre om man lar vannet stå i kjøleskapet over natta, for da sprer smaken seg mest.
- Lag din egen "micro-mat". Pizzahorn eller matmuffins? Gjør dem ferdige, frys dem ned og vips så har du egen, sunnere og litt billigere rask-mat. 
- Billig kneipbrød slår selvbakst i pris! Utrolig nok. Det koster å bake egne brød og det skal en kunstner til å bake brød som er billigere i brødskive-prisen enn kneipp til 5-6 kroner stykket.
- Bruk butikkenes egne merker. Firstprice, Coop, X-tra osv. Det er penger å spare her, og produktene er slettes ikke dårlige.

Diverse
- Skru ned temperaturen hjemme og vær bevisst på oppvarming. Ikke varm opp huset om morgenen om du er hjemme og hutrer en time før du forlater huset i ti timer. Skru av varmekabler på sommerhalvåret. Selv lar jeg kablene være påslått på badet, såpass jeg kan tørke klær der året rundt.Vi har også tidsinnstilling på noe av oppvarmingen i huset, slik at det skrur seg ned når vi sover og er på jobb, men stiger før vi våkner eller kommer hjem. Det eliminerer litt av behovet for å ha på konstant varme. For enkle panelovner og lignende, så kan man kjøpe timere på Clas Ohlson å sette på stikkontakten.
- Invester i tennene dine. Puss morgen og kveld og bruk fluor riktig. Du skal ikke drikke vann eller spise noe før 1 time etter fluorskyll. Passer godt for like før leggetid eller når du forlater huset på vei til skole/jobb. Kan spare deg noen hundrelapper årlig i tannlegebesøk. Kanskje enda mer.
- Selg ting du ikke trenger og aldri bruker. Et obs obs her - jeg anbefaler ikke å selge familieklenodier, spesielt ikke om du har barn. En gammel rosemalt kiste kan gi deg mange tusen kroner, men med mindre du må betale for å lagre kisten, så behold ting med affeksjonsverdi. Det blir gjerne mer verdt med tiden også, så sant du steller fint med tingene. Men bruksgjenstander og mislykkede kjøp - selg i vei. Jeg er glad i ting med historie og affeksjonsverdi, så derfor vil jeg ikke råde noen til å selge verdifulle, gamle ting. Kanskje noen vil arve det og elske tingen fordi oldefar eide det. Ikke alt handler om penger, heller.
- Ikke kjøpe hardback-bøker. Kjøp i pocketformat, eller til lesebrett/Kindle. Man må gjerne vente litt etter en utgivelse, men nye innbudne bøker koster gjerne dobbelt eller trippelt så mye som pocket-utgaven.
- Utnytt ressursene. Tomme isbokser og tomme rene melkekartoner kan gjøre nytten som frysebokser til rester, sauser, lapskauser eller selvplukkede bær. Da trenger du ikke kjøpe Tupperware.
- Vær obs på gode tilbud, og sjekk at de ikke binder deg til årsabonnementer eller lignende. Les den lille skriften og kjøpsvilkår nøye. Den typiske fellen jeg har gått i her, er bokklubber.

Sesongvarer
- Kjøp julegaver spredt utover året, og ikke bare i panikk i desember. Bare fordeler. Man stresser mindre i julestria, man kan slå til på gode tilbud året gjennom og man får heller ikke noen enorm utgiftspost like før jul. Det går også an å kjøpe endel av julematen tidlig, om du har tilgang til fryser.
- Bursdagskort. De fine kortene koster gjerne mellom 30-40 kroner stykket, og de fleste mottaker humrer kanskje høflig over vitsen og de færreste av oss tar vare på dem. På enkelte blomsterbutikker og bokhandler kan du for eksempel finne enkle kort, 10 stk for 10 kroner! Kjøp for 20 kroner og du har kort for ett år eller to fremover og kan velge et som passer anledningen fra skuffen din hjemme. Enkle kort er også fine, sett på en klistermerke og gjør deg flid med teksten du skriver på.
- Kjøp julepynt i romjulen, da er alt nedsatt. Samme med påskepynt etter påske, eller Halloween-pynt når helgen er vel overstått. Du får ikke pynten i tide til årets feiring, men røverkjøp til neste år.

VEDLIKEHOLD

Jeg skriver dette med store bokstaver. Polér bilen, voks møblene, hold bikkja unna skinnsofaen, rens overmadrassen, bytt olje, vask og luft dyner og puter, ta inn hagemøblene på vinterstid og spander en liten vask på dem når våren kommer. Når ting holder seg rene, pene og velfungerende, så melder behovet for noe nytt seg mye mer sjeldent. Grunnen til de store bokstavene, er at dette ofte gjelder de dyre tingene.



Forhåpentligvis så hjelper det for min del å skrive disse ned her inne også. Endel av disse tipsene følger jeg allerede slavisk, noen er jeg tidvis flink til og andre vil jeg bli flink til. Kanskje jeg nå husker dem litt bedre i det daglige.

Na na nana naaa BATMAN!

Jeg har ikke vært på kino siden den horrible The Dictator-filmen. Og jeg har ikke storkosa meg på kino siden The Avengers. Jeg klarte å ikke falle for fristelsen for å se Snow White and the Huntsman på kino. Venter heller på at filmen kommer i salg. For jeg har litt dilla på eventyr. Og traileren lokker meg med en mørk filmstil som tiltrekker meg. (Inni meg bor en liten gother fra 1997.)

Heldigvis er Herr Ugle i samme reir som jeg, og liker eventyr. Jeg skygger banen for prisbelønte dramaer og dersom en film har stempelet "basert på en virkelig historie" så ser man et hull i en vegg, formet som meg. Med en støvsky der jeg satt når virkeligheten ble annonsert.

Men neste kinopplevelse er avgjort. Den 25. juli har den nye Batmanfilmen, The Dark Knight Rises, norgespremiere. Og vi skal på kino. Jeg gleder meg allerede, til å kroe meg dypt ned i setet og la THX-anlegget gjøre et forsøk på å skade hørselen nin. Min bedre halvdel erklærte entusiastisk at dette skal gjøres skikkelig - med et passende maraton. Et maraton bestående av Batman Begins etterfulgt av The Dark Knight, etterfulgt av å reise på kino for å se den nye. I et øyeblikks jakt på adrenalinkick, så lekte jeg med tanken på å uskyldig spørre om vi ikke skulle se Batman Forever også. Men innså ganske raskt at det fort ville gi meg en natt på sofaen som straff. Og muligens inndradde rettigheter om skoshopping ut året. Enkelte ting leker man ikke med.

Jeg er et barn av min alder, født tidlig på 80-tallet, så visste jeg trolig hvem Batman var før jeg visste hvem tannfeen var (og at tannfeen gir mer penger i glasset om man snakker høyt om at tannfeen er mer gavmild hos naboen). Jeg har faktisk spilt Batman-spill også! Veeel... to timer i halvveis latterkrampe med en demoversjon av Batman Lego på PS3. Det teller!

Jeg er ikke like blodfan av The Dark Knight som min bedre halvdel. Misforstå meg helt korrekt her - det er en fantastisk film. Jeg har sett den to ganger, og sett bruddstykker av den førti ganger til, når jeg går gjennom stua og mannen er i actionfilm-humøret. Den har supre actionsekvenser, spenning, humor og drakter helt uten brystvorter innprentet. Den hadde også Jokeren over alle Jokere. Og der er grunnen til at jeg er litt splittet i mine synspunkter over filmen. For mitt ungpikehjerte hadde en thing for Heath Ledger. Jeg nekter å innse at han er borte. I mitt lille hode har han kun sluttet å jobbe som skuespiller, og han er epleplukker i Tijuana. Det å tenke at filmen er hans siste (og så definitivt hans beste) gir meg en bismak hver gang han er på skjermen.

Jeg tror der er derfor jeg gleder meg så mye til denne kommende filmen. Jeg legger lista et hakk høyere enn The Dark Knight i forventning, og vet at jeg kan se filmen uten en følelse av å se noens siste øyeblikk i livet. (Jeg får nok av den følelsen når jeg ser The Crow. Originalen! Det finnes ingen andre). Jeg gleder meg til THX-bassen river i brystkassa og jeg gleder meg til å hilse på Bane. Og jeg digger faktisk Christian Bale i rollen som Batman, selv om han aldri har fått noen rolle tildelt når jeg og Herr Ugle planlegger filmer med castliste som ville gjort Tarantino imponert - noe som ofte blir gjort om vi kjeder oss sammen. Dessuten blir alle filmer bra med Gary Oldman i. (Nesten. Lost in Space trenger mer enn Gary Oldman for å bli bra). Jeg lover, jeg skal komme med en skrekkelig uhøytidelig anmeldelse etter at jeg har sett filmen på kino!