Sløsekalkulatoren

Jeg er stor fan av diverse finanskalkulatorer på nett. Sånne som regner ut markedsverdi på huset vårt (for det er gøy å være huseier i disse prisstigende dager), eller sånne jeg kan planlegge sparing i, for å se hvor raskt jeg kan bli millionær, lånekalkulatorer som regner ut hvor mange rentekroner jeg sparer på å betale inn 22 kroner ekstra denne måneden.. og så videre.

Matematikk er nemlig ikke min sterkeste side. Jeg var blant dem som meldte seg høylydt og lykkelig til å droppe matte etter grunnkurs på allmennfag og heller sloss med kjemi. På kjemilaben kunne man i det minste lage små eksplosjoner og brenne viskelær. Etter flere nesten-ulykker på veien, så var jeg glad når jeg fant sløsekalkulatoren. Er man nyfrelst og litt interessert i økonomi, så kverner tankene rundt kroner støtt og stadig, og gjerdestolper langs veien er fine å bruke som kuleramme når man holder fartsgrensen. Helt til du kjører ut på et jorde.

Etter å ha fylt ut hele kalkulatoren, trykket jeg på "beregn" og begynte å hate den forbante kalkulatoren. For den satte tall på uvanene mine. Jeg drikker brus for 8 760 kroner i året! Det er nesten like mye som jeg røyker for, jeg røyker for rett over 9 000 kroner i året. At jeg sløser penger på røyk, visste jeg. Det er min dårlige uvane som jeg vet om og er bevisst på. Men at jeg drikker brus for like mange kroner som jeg røyker?!

Sløsekalkulatoren skulle være en ny morsom kalkulator for meg å leke med. Den skulle hjelpe meg å flytte penger over til sparing og lån. I stedet, så sparket den meg i skinnleggen og lot meg ligge sammenkrøllet i fosterstilling helt uten å trøste meg.

Jeg skulle ønske jeg fortsatte å telle gjerdestolper bak rattet og kjøre av veien i stedet for å fylle ut den teite tingesten.

Dersom du skal forsøke denne skumle kalkulatoren - så gjør du det på eget ansvar.

Gjør det selv: Lange, pene negler

...og spar penger i prosessen? Jeg har oppdaget et triks og vil dele det med de som måtte trenge det. Har du Y-kromosom i kroppen, så er det tillatt å hoppe elegant over dette innlegget og glemme at det finnes, for det handler om negler, neglebånd og neglelakk.

En av mine luksusvaner er manikyr. En runde hos en proff koster fort 800 kroner og holder seg pen i 3-4 uker. Dette passer ikke helt inn i min nye "slutt å sløse"-tankegang.

Mitt problem var - og er - at jeg har veldig svake negler naturlig. De bøyes, flises opp, revner og brekker for et godt ord. Tidlig i mai hadde jeg fått litt lengde på neglene, ikke mye men litt. Og de var jevnlange! Så jeg begynte å stelle med dem. Et hyggelig tidsfordriv mens jeg ser på filmer og serier på kveldstid. Nå har det blitt et ukentlig rituale, og neglene mine er så lange at jeg må file dem ned i blant! Så, oppskriften på min galskap:  (PS: Jeg er amatør, og garanterer ingenting annet enn at dette er mine hemmelige triks).

Jeg kjøpte meg to små sett for neglepleie. Et med fransk manikyr-lakk og maler for å legge hvit negletupp, og et sett med negleolje, neglebåndsfjerner og en liten tube fuktighetskrem jeg nesten aldri bruke.

Steg 1: 
Finn noe morsomt å se på. Lettere å pusle med neglene når tiden flyr.

Steg 2: 
Fjern gammel neglelakk og eller rens neglene med neglelakkfjerner uten aceton. Vask hendene godt og bruk neglebørste om du har det.

Steg 3:
Fil forsiktig neglene og fil kun i én retning. For mine flisete negler så filer jeg bare "nedover", altså i samme retning som du ville ha lakket dem, bare ytterst på tuppen.

Steg 4:
Neglebåndene skal til pers. Jeg bruker en neglebåndsfjerner som skal lakkes på og skylles av etter noen minutter. Det blir noen rester igjen, som du kan dytte og skrape bort med et passende verktøy - men en ispinne fungerer veldig godt! Neglebåndene kan også fjernes etter et bad eller en dusj når de er bløte.

Steg 5:
Avslappingsfasen. Jeg oljer neglene godt. Oppskriften på neglekittet jeg kjøpte sa et dråpe per finger og gni det godt inn over neglen. Men jeg kjører overdose. Jeg "lakker" neglen med negleoljen, har godt på rundt sidene og stryker litt på under neglene (når de ble lange nok) og litt rundt neglen. Så venter jeg. Gnir litt inn. Har på noen dråper til. Og slapper av.

Steg 6:
Jeg vasker bort oljen og drar en buffer lett over neglene. Tørker bort støv og fukt med tørr, ren bomull, også lakker jeg dem i fransk manikyr. Dette gir tre solide lag lakk på tuppen av neglen og er trolig hele hemmeligheten bak mine nå lange negler. De tåler en liten trøkk i forhold til før - med kun et strøk blank lakk.

Jeg gir neglene god tid til å tørke mellom lagene - som dere skjønner så tar dette tid, men jeg har på koseklær og bruker en avslappende TV/film/seriekveld i uka på dette. Tiden kan også kombineres med hårkur/ansiktsmaske. Etter en uke så gjentar jeg steg 1 til 6 og starter en ny uke med freshe negler. Jeg går med en neglefil og litt hvit og blank lakk i vesken for å redde flassende lakk og for å få det til å vare, men etter min erfaring så sitter Depends fransk manikyr-lakk faktisk overraskende bra!

Så, jeg har lange negler som er mine egne, jeg har helt "ny" manikyr hver eneste uke, og 300 kroner i produkter ser ut til å vare med i 3-4 måneder minst. Og ikke sikkert alt må byttes ut på samme tid. Jeg får beholde luksusvanen min, sparer penger - men investerer litt mer tid.Men har startet å bli glad i min lille rutine.

Jeg vet jeg sa anti-rosablogg i starten, men tilgi meg for denne glippen. Jeg lover, det skal ikke skje ofte. Dessuten var dette KUN for å spare penger. Ja! Det er det, det er sparetips, ikke kosmestikktips. 

Grisk når det gjelder!

Nå skal jeg bare sutre litt! 

Jeg er en tåpe. Jeg kan komme hjem etter en handletur og tenke om meg selv at jeg var flink, jeg sparte penger. Jeg har shoppet litt, kjøpt en bursdagsgave og handlet dagligvarer. Jeg sparte penger på å kjøpe et nydelig enkelt kort, i stedet for et forseggjort dobbeltkort med musikk og en teit vits. Jeg sparte penger på å kjøpe iskrem på tilbud og jeg kjøpte ikke den nye typen hudkrem - fordi jeg var FLINK og husket at jeg har to halvfulle flasker hudkrem i skapet jeg kan bruke først.

Så drar jeg ting etter ting ut av posene. Gilde karbonadedeig, Barilla pasta, Jarlsberg, røkelaks - ferdig skivet. Også stopper jeg opp litt. Hadde ikke røkelaks vært billigere om jeg hadde orket å skjære den i skiver selv? Og finnes ikke firstprice-pasta? Og Nordfjord-kjøttdeig kanskje? Jeg sparte slående 12 kroner på en litersboks iskrem på tilbud - og brukte trolig 150-200 kroner "for mye" på å ikke tenke billigmerker. Og trolig 100 kroner for mye på å ikke tenke over hva vi allerede har i skapet. Jeg kjører på autopilot med handlevognen og plukker med det mest kjente og kjære, eller det som jeg sist så reklame til.

Når jeg setter bort Jif Universal-sprayen så gnager et minne meg i bakhodet... Kjøpte jeg ikke refillposer en gang i tiden? Og spedde på med vann? Ble det ikke billigere? OG bedre for miljøet? Hvor er det blitt av studenten som kunne strekke kronene langt avgårde?
Er jeg virkelig så dum? Ja, jeg er det.

Jeg kan finne på å handle kosmetikk, og i stedet for å gi meg selv en øvre grense, så kjøper jeg en masse surv og sarv på salg. Halv pris. Eller, kanskje det var billig. Eller samlepakke? Jeg burde gått inn på parfymeriet og tenkt "en fin rouge og ny mascara - noe i bra kvalitet". I stedet tenker jeg "må ikke bruke for mye penger". Dermed så plukker jeg glatt med ting som er på salg, ting som er billig, noe morsomt og nytt som ikke koster så mye. Trenger jeg ikke ny neglefil? Denne var en søt farge og koster bare nitten kroner. Også kommer jeg hjem med rougen og mascaraen som jeg trengte, en ekstra mascara til å ha i veska (salg! Et billigmerke!), en liten samleboks øyenskygger der jeg kun liker én av fargene, en søt liten sminkepung (halv pris!!! :D), samt en neglelakk i en skingrende oransje. Ja, fargen er kul, men jeg innser når jeg setter den bort i skapet mitt - jeg kommer aldri til å bruke den oransje gøgga. Og den billige mascaraen jeg kjøpte for å ha i håndveska kommer jeg neppe til å få bruk for. For kosten på den er jo helt håpløs. Da hjelper det ikke at det kostet 49 kroner. Det er 49 kroner jeg lik så godt kunne kastet ut av vinduet. Sukk.

Det er stort sett kun småpenger det er snakk om, men det er også en iboende holdning i meg.Jeg plukker lett med meg ting som frister. Ting som butikkene legger strategisk plassert. Jeg kjøper ofte sokker på HM, eller hårstrikker på Cubus - dersom de ligger nær kassa og koster 29 kroner. Det er jo ingenting! Men jeg har mer sokker enn fire fotballag til sammen - og jeg er en voksen, barnløs dame på snart tredve år og har IKKE bruk for lilla hårstrikker.

Det verste er at jeg har jobbet i butikk. Jeg er kurset i hvordan varer skal plasseres for å tiltrekke flere kjøpere. Og jeg lar meg likevel friste. (Les: lure)

Sånn flyr femtilappene avgårde, flere ganger i uka.Så stopper vi på apoteket, mannen min og jeg. Og jeg skal ha pyrisept. Eller kanskje klorhexidin? Vi er tomme, og sånt er kjekt å ha når man har katt i huset og kan få småklor. Mannen min holder dem frem, begge produktene Og øynene mine faller på prislappen. Og jeg velger klorhexidin, som var billigere på litersprisen. Selv om det var kroner om å gjøre og jeg foretrekker pyrisepten som ikke svir - her snakker vi om en bruksvare som brukes sjelden, og som er nyttig å ha - og jeg går i mot egne ønsker og eget behov - for å spare en tier.

Så går jeg hjem og føler meg flink. Flink fordi jeg var fornuftig på apoteket. Også setter jeg klorhexidinen ved siden av 20-kroners flasken med knalloransje neglelakk. Og tenker at jeg er egentlig skikkelig dust.

Jeg må på et eller annet tidspunkt lære meg å være sparsommelig på de rette tidspunktene, og ikke være etterpåklok.

Jeg skal gjøre alvor av handleliste. Mandag skal vi handle, og jeg sverger på min glorete neglelakk: Jeg skal ha med handleliste!

Motivasjon: Sparing

Jeg var en av de kule ungene. En av de som raskt lærte seg å bryte opp låsen på sparegrisen. Du vet, sparegrisen utstedt av banken - den som banken skulle låse opp når den unge spareren endelig skulle fylle på kontoen. Ved et par tilfeller tok pappa meg med i banken for å tømme grisen. Da fikk vi bli med på bakrommet, for å se pengene bli sortert og telleverket gav meg sluttsummen. Han skal ha for forsøket, far min. De bankansatte stod rundt tellemaskinen sammen med oss og jeg har levende minner av av bankdirektøren stod med en hånd innenfor vesten sin og nikket jovialt. (Ja, det var en liten lokalbank.)

Etter den tid har ikke sparing vært noe velbrukt ord i mitt vokabular. Jeg var ikke flink med BSU, høyrente, sparegris eller noe som helst. Når jeg skulle spare til ting i mine tidlige tenår ba jeg om tvangstrekk i ukelønnen, for å så få en stor utbetaling etter et halvt år. Aldri hatt noen form for kustus på meg selv. Så, hvordan kan et menneske som meg lære å spare? Er du som meg, så kan du kanskje synes det er interessant å lese videre. Er du en super-sparer, så vil du kanskje lese videre bare for å peke og le av mine dumme tanker. Det skal du få lov til. Så - hvordan motivere seg selv til å ikke bruke opp pengene på klær, mobil, sko, og biff?

Small steps, babysteps. Første skritt var å takke ja til en konto hos Skandiabanken, for flere år tilbake når de hadde en kampanje og gav folk 100 kroner inn på konto som velkomstpremie. 100 kroner ble overført til min ordinære konto og jeg glemte Skandiabanken. Når jeg først skulle spare litt i voksen-inntektsalder, så forsøkte jeg først å føre over til høyrentekontoen. Men har du sett - det er like lett å føre tilbake til brukskontoen!

Løsningen ble å føre penger over til Skandiabanken. Der hadde jeg ikke kort, jeg logget ikke inn der for å betale regninger. Jeg fikk så tips om å spare i fond. Så jeg satte opp fast sparing til Skandiabanken, og lagde spareavtale i fond. Jeg har med jevne mellomrom økt summen. Jeg startet med usle 235 eller 250 kroner i måneden, og er nå oppe i 750! Hurra for superspareren.

Hovedsparingen vår er å betale inn ekstra på lånet. Hver ledige krone stappes inn her, men jeg merker at jeg blir mer og mer glad i den lille fondskontoen. Og funderer på å øke summen litt til. Kanskje 1000? Motivasjonen for å betale ned på huslånet er enkel: Å bli fortere ferdig. At jeg ender opp med å betale mindre renter er logisk og fornuftig, men selve motivasjonen er å bli gjeldsfri. Frigjøre en masse penger hver måned! Så hva er motivasjonen for å spare? Jeg leker med en sparekalkulator og dagdrømmer som en ungjente foran en plakat av tenåringsidolet. For tiden har jeg sansen for denne sparekalkulatoren.

Her fantaserer jeg om at min lille fondskonto skal gi meg 3% avkastning over lang tid - noe som ikke er helt på jordet. Fortsetter jeg å spare som nå, så har jeg da 120 000 kroner om ti år. Øker jeg til 1000.. Så har jeg 150 000 om ti år. Men om jeg klarer 1000... Kan jeg da klare 1200? Å ha nesten 200 000 kroner tilgjendelig på 39-årsdagen min vil være en fin bursdagsgave til meg selv? Er vi rett så flinke til å betale ned på huslånet så er kanskje den fiktive sparekapitalen min nok til å innfri resten av lånet og sørge for at vi kun betaler forsikringer og strøm hver måned ut av lønna vår?

Da kan vi reise til Roma, Paris, London eller Liseberg hver måned. Eller, vi har pengene liggende, slik at vi kan le arrogant mot hverandre når verden butter oss i mot. Jeg synes jeg hører samtalen over frokostbordet.

- Kjære, det ser ut som at taket lekker?
- Hva, lekker taket? Men å reparere tak er jo dyrt!
- Slapp av, vi har råd til å leie inn folk helt uten å stramme inn beltet. Vi har da penger i bakhånd.
 Også ler vi, slik som de rikeste folkene ler - stille og behersket. 

For å spore meg inn igjen i en litt mer seriøs retning: Det er givende å spare. Ikke bare når man når sparemålet - men når man setter penger til side og vet at man jobber med sin egen fremtid og følger en plan.

Det eneste jeg mangler er et mål å spare til. For det sies blant de som forstår seg på penger - at de som sparer til noe konkret er flinkere, sparer mest, når målene sine - og at de som sparer kun for å spare ikke er like flinke.

2000 kroner i måneden inn på høyrentekonto til 3,7% rente i dag = 100 000 kroner om fire år. Fire år er ikke lenge. Tenk så fort studieårene gikk. Eller tenk hvor gammel du var for fire år siden. Det er ikke så lenge siden, er det vel? La deg motivere, og lek med sparekalkulatorer på nett - og lek med lånekalkulatorer også, om du har gjeld, forsøk å øke månedlig innbetaling med noen få hundre kroner, og se hvor mye tid og renter du sparer til slutt!

Sett et mål, forestill deg at du når det målet - og jobb mot det. Det er ikke magi. Belønningen får du underveis når du ser at det går rette veien.

Postkassa mi og jeg

Postkassa mi og jeg har en dramatisk fortid. Vi har aldri vært bestekompiser. Jeg var god kompis med postkassa til min mor og far. Den gav meg bursdagskort, pakker fra mormor, bøker fra "TL-klubben" og noen ganger brev fra brevvenner. For meg var det ingen postkasse, det var en kosekasse.

Når mannen og jeg flyttet sammen, så skaffet vi oss en egen postkasse. Lenge følte jeg at den ikke var stueren, for den oppførte seg ikke bra. Den klorte, glefset og beit og det var ekkelt og skummelt å hente posten. Den kastet inkassoer etter meg og knurret når jeg kom for nær. Det skulle ta meg mange år å innse at postkasser er litt som hunder. Man må vite hva man driver med, og man må være bestemt og konkret i oppførsel og oppdragelse, så får man en rolig og forutsigbar postkasse til slutt.

Jeg har skrevet tidligere et innlegg om mine ubetalte regninger, og min regningskrekk. Dette har ikke bare gitt utslag i å gjemme regninger, eller legge dem diskré til siden uten å åpne dem. Det har også medført at jeg til tider har vært redd for postkassa. Redd fordi jeg ikke vet hva slags styggedom den gir meg, og ikke har hatt noen styring på hva som kommer.

Jeg har tullet litt i dette innlegget til nå, men jeg tuller ikke når jeg sier følgende: Jeg har kjent adrenalinet stige når jeg går til postkassa. Jeg har vært redd for å hente posten. Selv når jeg ikke forventer noen store utgifter. Dette stammer trolig fra en tung periode gjennom studiedagene og før vi begge fikk trygge fulltidsjobber. Når en stor regning kunne velte hele lasset og man lå søvnløs i desember og lurte på om man burde la være å kjøpe julegaver for å ha råd til årsavgiften i neste kvartal.

Selv etter at økonomien stablet seg på beina, og gikk fra "dårlig" til "holdbar" og deretter til "god" - så har denne skrekken sittet i kroppen. Tross budsjettering og smått økende pengevett og fornuft, så sitter regningskrekken og postkassefobien i kroppen ennå. I flere år har jeg lukket øynene og hastet forbi postkassen og stolt på at noen andre henter den inn, så jeg slipper adrenalinet og ubehaget i mellomgulvet når jeg går for nær den. Flere ganger har post blitt liggende i dagevis i postkassa, selv om vi er hjemme.

Samtidig som jeg startet denne bloggen i midten av juni, så startet jeg å hente posten hver dag. Etter jobb, før jeg gikk inn, før jeg slengte av meg høye hæler og før fant frem joggebuksa. Rett til postkassen - sortere bort reklame og ta med brevene inn. Det var første steg.

Jeg er nå i gang med steg 2: Åpne posten før jeg setter meg ned. Jeg åpner nå nesten alt som er adressert til meg selv med en gang jeg kommer i hus, og maser på mannen til han åpner ting som er adressert til ham. Selv om han har hatt styring i hele sitt liv og er midt i noe annet. Jeg holder på å utvikle meg til en kontrollfrik.

Steg 3, som ligger litt lengre frem i tid, er å legge regningene inn i nettbanken samme dag som jeg mottar dem.

Målet: Om noen finner en regning i huset vårt om to måneder, så kan de bare brenne den. For kid-nummer og kontonummer og forfallsdato er på plass i nettbanken og jeg har like god kontroll som min bedre halvdel.

Vender tilbake til gamle spill

Jeg husker når herr Ugle dro Knights of The Old Republic i hus... Vi hadde vært samboere i veldig kort tid og det var første gang jeg fikk se hva gamere gjør best; De glitrer i øya i ukesvis og gleder seg til et spesifikk spill skal slippes, de er som småunger på julaften når de åpner coveret og gir disken det første kjærtegnet. De ser med ømt blikk på spillkonsollen (eller PC-en) og man kan formelig se at de sitrer og putrer i en helt ren og uskyldig glede når spillet laster inn på skjermen for første gang.

...noen timer senere så ser man den mindre søte baksiden av medaljen, der gameren ikke hører hva du sier og ikke svarer når du spør om ting. Mannfolk flest har allerede en greie med å koble ut masete damestemmer, men gamere har dette talentet på ekspertnivå – jeg sverger!

Men siden dette var det første Store Spillet som ble sluppet etter at herr og fru Ugle startet å dele reir, så var jeg litt interessert. Eller, jeg var dødforelska - alt han var interessert i, det måtte jeg kunne alt om. Sånn at han skulle tro jeg var perfekt.

Dette endte med at jeg tilbrakte flere timer daglig, liggende på magen foran TV-en mens jediene herjet gjennom planet etter planet - lyden av lyssabler ble vuggesang og wookielyder erstattet våre morgensure grynt i heimen. Etter at min bedre halvdel hadde spilt KOTOR til siste slutt, og fullført den siste finalen i spillet, så plukket jeg det opp. Kan han, så kan jeg, tenkte jeg i ekte rødstrømpestil.

Problemet mitt på den tiden var de enorme kontrollene til X-Box. Hendene mine nådde ikke alle knappene, og Microsoft sin plan om å lage store kontroller fordi de ville sikte spillene inn på et mer voksent publikum, sørget også for at jenter med små hender ikke klarte å spille skikkelig. At kontrollene var for store fant jeg ut første gang jeg prøvde å spille Halo litt tidligere. Men, KOTOR fristet så veldig å spille. Det var ikke kjempetempo og bakholdsangrep. Det var en historie. Spillet tiltalte meg – totalt jomfu for RPGs som jeg da var. Det tok meg 71 timer, om jeg ikke husker feil. 71 timer med en stor X-Box kontroll liggende i fanget og brukt som ”tastatur” – men jeg rundet spillet. Ok, skal jeg være helt ærlig så måtte jeg få litt hjelp på siste bossfighten etter et par wipes.

Nå har det gått 9 år. Og jeg føler for et gjensyn. Det er godt at jeg har ferie snart. For jeg skal lage popcorn og sitte på gulvet, farlig nær TV-en. Jeg skal lage meg en sith og spille gjennom Knight of the Old Repulic – denne gangen med et ordinært tastatur i fanget. Hvem vet, kanskje jeg følger opp med KOTOR 2 etterpå.